En sjeldent mektig opplevelse

Munchmuseet har gjort mestermøter til sin spesialitet. Gjennom de siste åtte årene har de skapt en rekke sammenstillinger mellom Munch og andre store kunstnere, som Marlene Dumas og Vincent Van Gogh.

Denne gangen inviterer de til en litt annen type konstellasjon, nemlig Edvard Munch og black metal-bandet Satyricon.

Det er en dristig, men også – på en underlig måte – selvfølgelig sammenstilling: Dristig fordi det er krevende å skape dialog på tvers av kunstneriske uttrykksformer og århundrer, men selvfølgelig fordi forbindelsene er så mange og åpenbare.

Særlig i den tidlige fasen er Munchs kunstnerskap preget av et veldig mørke. Han kretser om melankoli, angst, fremmedgjøring og død.

Sterke emosjoner

Jeg er absolutt ingen black metal-kjenner, men jeg opplever det mørke musikkuniverset som preget av et bredt spekter av sterke emosjoner. Som hos Munch finner vi raseriet, fremmedgjøringen, sorgen og den ensomme fortvilelsen.

Black metal-impulsen sprang i sin tid ut fra et oppgjør med kristendommen. Munch var ikke noen antikristen, men som en som var oppdratt strengt pietistisk, kritiserte han gjennom flere av bildene sine kristendommens begrensning av naturlig livsutfoldelse som kjærlighet og begjær.

Utstillingen på Munchmuseet innledes med Munchs dystre «Selvportrett under kvinnemaske» fra 1892. Her står han mørk og innesluttet i et pulserende rødt rom med en uhyggelig, fordreid skrekkmaske over hodet:

Mørk symfoni

Tross disse klare forbindelsene er det likevel ikke opplagt at en slik utstilling blir bra. Her er fallhøyden minst like stor som ambisjonene. Det kan fort bli en illustrert konsert eller en utstilling med en litt forstyrrende lydkulisse.

Og som Sigurd Wongraven humoristisk påpekte på pressevisningen, er han neppe den perfekte bakgrunnsmusiker. Men i det jeg trådte inn i den mørklagte utstillingssalen i 10. etasje, kunne jeg lettet konstatere at dette har Munchmuseet virkelig greid.

På mesterlig vis har de klart å flette kunst og musikk sammen til en storslagen, mørk symfoni, der vi får legge ut på en reise gjennom ulike menneskelige emosjoner.

Fra en slags identitetsfødsel i «Smertens blomst» (1898) gjennom skjønnhetslengsel og kjærlighet med «På Kjærlighetens bølge» (1896) og «Kyss» (1897), reiser vi videre inn i begjær og maktkamp i «Vampyr» (1893).

Vi møter melankoli, frykt og fremmedgjøring i bildet «Angst» (1894).

«Dødskysset» (1899) danner et terskelpunkt der vi går fra døden og inn i det som kommer etter. Her finner vi sterke motiver som «Menneskeberget» (1909), «Sørgemarsj» (1897) og «Urnen» (1896).

I utstillingssalen danner Munchs bilder små lyslommer i det massive mørket. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Det er et godt grep at de har erstattet de små hvite tittelskiltene, som ville ødelagt den visuelle helheten, med tekst som er projisert med lys på gulvet.

Gråter ut sin ensomme fortvilelse

Jeg opplever det spesialkomponerte verket fra Satyricon som en helstøpt musikalsk komposisjon, som reflekterer bildene og kommuniserer med dem.

Melodiøse partier med såre klanger der en elgitar eller en fiolin gråter ut sin ensomme fortvilelse, avløses av et lydbilde som gradvis bygger seg opp som til torden, med huggende rytmer og sagende syntklanger.

Musikken rommer både ømhet og angst, melankoli og sinne. Komposisjonen varer i en snau time, men man behøver ikke få med seg absolutt alt. Det går helt fint å gå inn og oppleve kun et kvarter av denne kraftfulle symfonien.

Med to av våre fremste kulturelle eksportartikler har Munchmuseet klart å lage en utstilling som garantert blir en besøkssuksess!