Hun er fysiker og vitenskapsformidler, og har allerede fått én Bragepris for boken «Menneskets grunnstoffer». Nå høyner Anja Røyne innsatsen, og åpner opp de virkelig store perspektivene: Klimakrisen og hva vi kan gjøre med den
Den som skulle vente seg en kjapp oppskrift på hvordan vi skal fikse kloden, blir raskt skuffet. Ingen av disse løsningene er uten uheldige bieffekter, også om vi ser bort ifra de politiske vanskene med å få alle mennesker i verden til å trekke i samme retning.
Det viktigste problemet er at alle tiltak som skal ha håp om å påvirke klodens atmosfære, nødvendigvis må være i gigantisk skala.
Slike store tiltak blir kostbare, og de vil kreve enorme ressurser i form av metaller, betong og energi. Og det umettelige behovet for ressurser og energi, er nettopp det som har ført menneskeheten ut i uføret i første omgang.
Dette gjør at de mer radikale delene av miljøbevegelsen tenderer mot å ta avstand fra vitenskap og fremskritt, som er opphavet til problemet, og heller ønsker seg tilbake til en enklere, mer opprinnelig livsstil.
Røyne er imidlertid ingen luditt (teknologipessimist). Hun er enig i at reduksjon av forbruket er en del av løsningen, men det er ikke nok. Hun fremhever teknikk og vitenskap som et gode vi ikke kan klare oss uten, noe som har gitt oss en levestandard man tidligere knapt kunne drømme om. Hvis vi derfor skal avverge trusselen om global oppvarming, må det være ved hjelp av tekniske løsninger som bare vitenskapen kan forsyne oss med.
Inkluderer det umulige
Boken er en gjennomgang av flere mulige teknikker for å få den globale oppvarmingen under kontroll. Røyne går i detalj på alt fra CO₂-fangst og deponering, via regenerativt landbruk, til mer spektakulære og derfor risikable løsninger, som gjødsling gjødsling av verdenshavene med jern.
Eller hva med å sprøyte ut et lag av svovel-partikler i den ytre stratosfæren som beskytter oss mot solstrålingen?
Her vil trolig enkelte lesere rygge forskrekket tilbake, med bilder av alskens gale vitenskapsmenn på den indre netthinne. For er det ikke nettopp denne typen stormannsgale inngrep i naturen som har skapt de problemene vi sliter med i dag?
Røyne innrømmer at hun selv reagerer mot de mer grandiose planene. Hun forkaster da også en del av dem, som gjødsling av verdenshavene for å øke tilveksten av karbonbindende alger.
Jeg synes holdningen hun har til disse problemene – og løsningene – er balansert og riktig: Skaff deg oversikt over alle mulige tiltak, og inkluder noen umulige. Forkast de mest radikale, i det minste inntil videre. Men vær forberedt på å overstyre dine umiddelbare følelsesmessige og instinktive motreaksjoner.
Situasjonen kan kreve drastiske tiltak, og en del gamle tabuer må sannsynligvis vike.
Ekstremt komplekse mekanismer
Ifølge Røyne har vi god forståelse av de fysiske og kjemiske prosessene som påvirker klimaet. Men kompleksiteten i disse systemene er så stor at det er vanskelig å finne et grep som påvirker nettopp det du ønsker å gjøre noe med, uten å samtidig påvirke alt annet.
Mange tilsynelatende gode tiltak for klimaet har utilsiktede bieffekter, som på kort sikt virker mot sin hensikt.
Et eksempel er ideen om å plante flere trær. Trær tar opp karbondioksid og lagrer det som karbon. Altså vil flere trær redusere CO₂-innholdet i luften og bidra til å senke temperaturen. Ikke sant?
Ifølge Røyne er svaret ja – og nei. I nordlige strøk vil flere trær ofte bety mørk barskog som suger opp mer varme fra sollyset, og derfor vil bidra til å heve temperaturen.
Men hva med fossilt drivstoff, det er vel et ubetinget onde? Røyne er helt enig i at vi må kutte utslipp fra fossilt drivstoff maksimalt, og gå over til andre energikilder, som vind-, sol- og vannkraft, til og med kjernekraft.
Likevel er det slik at støvet og røyken fra fossilt brensel i dag stopper en del av solinnstrålingen. Den kortsiktige effekten av å kutte alt fossilt brensel på jorda blir derfor ikke å redusere snittemperaturen, men å øke den med omtrent en halv grad.
Innsikt og hodepine
Her kan det for leseren melde seg et snev av fortvilelse, for når til og med velmente, engasjerte tiltak virker mot sin hensikt, hva skal vi gjøre da?
For min del blir fortvilelsen fort avløst av takknemlighet, for det er jo nettopp slike opplysninger som viser at Røynes prosjekt ikke er å bedrive politikk eller propaganda, men å komme med en ærlig beskrivelse av hvordan virkeligheten ser ut, og hva vi kan gjøre med den.
Til tross for de dystre utsiktene og den overveldende kompleksiteten, er Røyne nøye med å understreke optimismen og håpet. Vi har skjønt mye, mye mer enn før. Uten vitenskapen hadde vi heller ikke visst noe om problemene vi står overfor.
Alternativet, å leve i lykkelig uvitenhet helt til deler av kloden plutselig blir ubeboelig, er ikke noe å trakte etter. Så håpet ligger nettopp i kunnskapen og vitenskapen, selv om også den har utilsiktede bieffekter som en mild følelse av forvirring og en vag hodepine.
Jeg vil på det sterkeste anbefale Anja Røynes bok til alle som ikke ser på klimasaken primært som et moralsk problem, men som et praktisk et, og som vil finne ut hva vi kan gjøre med det. Men ikke forvent deg enkle løsninger, en kvikk fiks.
«Varm klode, kaldt hode» er ikke boken hvis du vil sove godt om natten. Det er boken hvis du vil tenke skarpe tanker mens du ligger våken.
Les alle anmeldelser fra NRK her.
