Anmeldelse

Professorens jakt på balansepunktet

Dag O. Hessen har skrevet en utmerket bok om klimaendringer og miljøødeleggelser. Kjølige analyser og glødende appeller utfyller hverandre. Det samme kan man si om optimismen og pessimismen.

Bokomslag "Verden på vippepunktet" og Dag O. Hessen

Dag O. Hessens mål er å rykke folk ut av den sløve likegyldighet og troen på at det alltid ordner seg.

Foto: Tor G. Stenersen / Res Publica Logo

«Verden på vippepunktet» starter med et brøl. En flokk med barn og ungdommer roper mot himmelen – for klimaet. Og midt i mengden utenfor Stortinget står biologiprofessor Dag O. Hessen og kjenner samhørigheten og fortvilelsen, men også kraften og håpet i massemønstringen.

Lyden av brølet av unge stemmer er det Hessen tar med seg inn i skrivingen av denne boken.

Det er en formidabel oppgave å lage en kortfattet oversikt over hvor vi står og hva vi vet, når det gjelder miljø og menneskeskapte klimaforandringer.

Emnet er – for en legmann – nærmest ufattelig komplekst. Det innbefatter vidt forskjellige disipliner som fysikk, kjemi, meteorologi, biologi, økonomi og filosofi. Legg til den polariserte, politiske debatten, med slagord og ideologisk stammetenkning, og man forstår at akademikere kvier seg for å gå inn i en slik kombinasjon av minefelt og hengemyr.

Av alt som her står på spill er også den vitenskapelige objektiviteten, nøytraliteten, som forskere og naturvitere setter så høyt.

Man kan ikke vente at en biolog skal ha et rent nøkternt, objektivt syn på ødeleggelsen av naturen vi lever i. Dag O. Hessen har likevel gjort det, med all sin rasjonalitet og fagkunnskap, og med et slags indre brøl som drivkraft og åndelig veileder. Det står det respekt av.

Innrømmer at andre har fått rett

Hessen tegner opp et viktig skille mellom to grupperinger og tanketradisjoner. Vi kan kalle dem tekno-optimistene og øko-pessimistene. Hessen, som heller mot øko-pessimistene, innrømmer at tekno-optimistene så langt har fått rett.

Innovasjoner i landbruk, medisin, transport og teknologi har gjort verden mye bedre, iallfall for menneskene, og gjort de verste skrekkscenarioene til skamme. Men prisen har vært betydelig: et stort tap av artsmangfold, og global oppvarming som truer planetens allmennhelse.

Vil teknologene nok en gang komme opp med en elegant løsning, en fiks duppeditt, som redder oss i siste liten? Hessen vil ikke utelukke det, men han tror ikke det er sannsynlig. Verken vindmøller eller elbiler er vidunderkurer mot naturødeleggelse og klimaendringer.

Kraftige advarsler

Forfatteren legger ikke skjul på sin egen posisjon. Han tilhører miljøvernerne. Samtidig greier Hessen å ha et kritisk blikk på sin egen posisjon og leir. Han innrømmer at enkelte av miljøvernerne har gått for langt i svartmaling og katastrofespådommer. Mange av fortidens dommedagsprofetier har vist seg å være overdrevne, menneskeheten har så langt hatt en fabelaktig evne til å ordne opp i de problemene den har stått overfor, inkludert de vi har skapt selv.

På samme tid holder Hessen fast ved at det er nødvendig å komme med kraftige advarsler. Han maler selv opp dystopiske fremtidsutsikter, som et svar på undertittelen av boka, «Hvor ille kan det bli?», før han beroliger oss med at dette ikke er et sannsynlig fremtidsscenario – bare et mulig.

Lykkes med balansegang

Hessens mål er å rykke folk ut av den sløve likegyldighet og troen på at det alltid ordner seg. Uten å skremme oss over i apatien, der alt er håpløst og man bare kan gi opp. Igjen synes jeg forfatteren lykkes godt med denne balansegangen.

Boka inkluderer en mer politisk del, der forfatteren griper rett inn i aktuelle debatter. Hessen tar til orde for en ensidig reduksjon av norsk oljeproduksjon, og støtter Ap-lederens krav om å vri investeringene i oljefondet over mot miljøvennlige investeringer,

Her beveger Hessen seg over i et mer uoversiktlig terreng, som vil være kontroversielle hos mange, og det er en fare for at dette kan bli den delen av boka som har kortest holdbarhet.

Men å skrive om dette emnet uten å skape kontroverser, er nok umulig – og knapt nok ønskelig.

Gi oss gjerne flere slike bøker, og flere slike professorer. For den som er på utkikk etter en kunnskapsrik og engasjert fremstilling av det mest brennbare politiske og eksistensielle problemkompleks i vår tid, kan «Verden på vippepunktet» klart anbefales.