Anmeldelse

Trump-ballett som utfordrer

Hva skjer når en tar sitater fra Trump-tilhengere og gjør det til kunst på Operaens hovedscene? Koreograf Hege Haagenrud sender publikum ut i natten med en goodiebag av problemstillinger.

Fra balletten "The Commoners" av Hege Haagenrud på Den norske opera og ballett.
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
Dans

«The Commoners»

Med Nasjonalballetten. Av koreograf Hege Haagenrud

Den norske opera og ballett, Oslo

29.10-14.11 2020

Få dager før det amerikanske presidentvalget kaster Nasjonalballetten og koreograf Hege Haagenrud seg inn i debatten.

«The Commoners» er en av tre samtidsballetter som danses på Operaens hovedscene frem til midten av november. De to øvrige er Alexander Ekmans «Cacti» og Jiří Kyliáns «Gods and Dogs». Tre ulike, men også korresponderende verk.

Aktuelt hovedverk

Verdenssituasjonen tatt i betraktning blir hovedverket likevel «The Commoners». Balletten er en undersøkelse og kunstnerisk bearbeidelse av sitater fra Trump-velgere, fra mannen og kvinnen i gata.

Hva sier en kunstnerisk bearbeidelse om dypene som ligger bak disse støtteerklæringene?

Og hva sier det om kunstpublikummet og kunstskaperne i Norge, som dissekerer sitater fra vanlige velgere for kun å belyse én side i en vanvittig valgkamp – den siden man ikke liker?

Kan det bli mer politisk korrekt?

Donald Trump rally i Florida

BASERT PÅ VIRKELIGHETEN: I balletten «The Commoners» brukes sitater fra vanlige amerikanere som støtter Donald Trump.

Foto: aptn

På en knivsegg

Haagenrud balanserer på en knivsegg, og hun vet det. Men det skal hun ha: Hun er ikke uredd. Gang på gang har hun satt søkelys på tabu i samtiden. Som danseforestillingen «De grenseløse» om ei ung jentes spiseforstyrrelser. Den ble for hard kost for Den kulturelle skolesekken i Buskerud og tatt av plakaten. Eller balletten «Struggle by proxy» som baserte seg på et bevegelsesspråk med utgangspunkt i cerebral parese. Eller den vanvittig vakre «Use my body while it’s still young», der Haagenrud brukte dansere i 70-årene på scenen.

Denne gangen består utfordringen i å kunne borre dypt nok, og unngå å stryke det en må tenke på som et temmelig anti-trumpsk publikum medhårs.

Fra balletten "The Commoners" av Hege Haagenrud på Den norske opera og ballett.

VRIR PÅ KJENT VERK: Yoko Toda spiller en skrudd versjon av «Måneskinnsonaten». Etter hvert blir den lang, melankolsk og dragende, og gir en tristhet til de mange postulerende replikkene som karakterene fra scenen kommer med.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Derfor overraskes jeg når «The Commoners» starter med at pianist Yoko Toda setter seg ved en cembalo og drar i gang første sats av Beethovens «Måneskinnsonate». Et kjent verk, et vakkert verk, på tampen til klisjé, og jeg undrer hvordan Beethovens 200 år gamle fantasi skal flytte oss inn i Trumps verden. Snart hakker det, snart spiller hun «feil» – men hun spiller feil på en måte som ikke høres ordentlig feil ut, mer som store klumper av feil samlet sammen, ikke tilforlatelige feil som kan dukke opp når man er uheldig i en fremføring.

Det viser seg at det som høres ut som feil, snarere er musikkteknologi. Sonaten er behandlet i et dataprogram, brukket opp og vridd, deretter blitt nedtegnet igjen.

Fra balletten "The Commoners" av Hege Haagenrud, Den norske opera og ballett.

BEGRENSENDE KOSTYMER: Kostymene legger store begrensninger på dansernes bevegelser. Det gjør energien konsentrert og legger kraft i utsagnene og bevegelsesmønstrene.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Uttrykker sitater gjennom dans

Samme tankegang er brukt i dansernes bevegelser. Haagenrud har tatt utgangspunkt i den klassiske ballettens bevegelsesmønstre, men vridd og vendt og skapt et eget og samtidsnært uttrykk. Danserne har i tillegg fått kostymer med fysiske begrensninger – store krager og svære korsetter. Det demper bevegelsesfriheten deres samtidig som konsentrasjonen av energi i bevegelsene blir enormt sterk. Og selve bevegelsesspråket er et kunstverk i seg selv.

På øret har danserne opptak med utsagn fra Trumps tilhengere. Disse uttaler de parallelt med at de får dem på øret. I tillegg uttrykkes hver replikk gjennom dans – med den bevegelsesbegrensningen kostymet gir.

Sitatene er gjengitt så korrekt som mulig, alt av språklige feil, stamming, halve setninger og annet som ligger til tilfeldighetenes språk er med. Det finnes en fin tonalitet i de amerikanske dialektene, brede som de er, de er musikk i alle sine små komponenter. Dette speiles med fascinerende kraft i dansernes bevegelser. Rytmen er også svært presis.

Fra balletten "The Commoners" av Hege Haagenrud på Den norske opera og ballett.

DRØMMER OG HÅP: De drømmer om velstand. Derfor stemmer de Trump. Begrunnelsene for valget blir bearbeidet i balletten «The Commoners».

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Var det sånn ment?

Karakterene snakker om velstand i kostymer som gjør at de må gå med bøyd nakke. De vil bli prosperous (velstående, fremgangsrike) der de stenges inne av Åsmund Færavaags vakre og effektive vegg-scenografi. De vil bety noe, bli sett og hørt, være fri der de står med korsetter og begrensende antrekk.

Teksten de fremfører gir motstand til hver millimeter av det kunstneriske konseptet: De vakre, vendbare veggene, den utsøkte lyssettingen som skaper store rom av både avsløringer og skygge, den klisjefylte musikken og de hoff-inspirerte kostymene. Det gjør at replikkene nærmest skriker det motsatte av det de uttrykker. Men var de sånn ment fra dem som ytret dem først?

Gjør ikke narr

Grunnen til at Hege Haagenrud ikke går i den fella der man gjør narr, er at de kunstneriske virkemidlene klarer å løfte frem en uendelig sårbarhet som ligger i replikkene. Hun klarer å bevare friheten til å ønske, og motet til å tro, som ligger i bunnen av disse utsagnene. Både gjennom unggutten (caps-gutten) som ble kjent for å ta Trump i forsvar, og ble en slags maskot for ham i 2016 – han forteller sin historie med stamming og rykninger. Kvinnene forsvarer Trump i troen på noe større innesperret i scenografiens begrensende rom.

Dette er balansekunst.

Det er klart at forestillingen tar side gjennom valgene som er gjort. Men viktigere er at den løfter frem noe sårbart hos dem som snakker – de klamrer seg til et håp, og det fins mange måter å klamre på.

Utfordrer publikum

«We as citizens want our border secured, to feel safe in our country. We as citizens want our jobs back, here in our country, so we can thrive again. We as citizens, baby, want to know we matter first!»

Kan disse utsagnene speile oss? Ler vi av dem som legger sitt håp og liv i Trumps hender? Hvorfor gjør vi i så fall det? Vil denne oppsetningen at vi skal le av helt vanlige folk? Sparker den nedover?

Der har du litt av goodiebagen Haagenrud sender publikum ut i natten med.

«The Commoners» er en svært godt gjennomført tekstballett på alle nivå, men den gir deg ikke fred i sjelen når teppet går ned.

Her finner du alle anmeldelser fra NRK.

Videre anbefalt lesing: