Anmeldelse

Fri Nasjonalballetten!

«Nasjonalballetten i det fri» er som å være i en drøm en sommernatt.

Nasjonalballetten danser utdrag fra Giselle på Linderud gård i forestillingen Nasjonalballetten i det fri

HJERTE OG SMERTE: Balletten Giselle inneholder de store følelsene.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett
Dans

«Nasjonalballetten i det fri»

Linderud gård, Oslo

22. august–29. august

Nasjonalballetten lovet en magisk kveld da de inviterte til premiere utendørs på idylliske Linderud gård.

I alléen ned mot spillplassen var trærne dekorert med lyslenker. En strykekvartett ønsket publikum muntert velkommen mens vinden rusket og skyene etter hvert la sin tyngde over Oslo lørdag kveld.

Kveldens konfekt

Utdrag fra to klassiske verk skaper den romantiske opplevelsen av tynne stoffer og luftige svev.

Nasjonalballetten danser utdrag fra Sylfiden på Linderud går i forestillingen Nasjonalballetten i det fri

HVIT DRØM: Dansere i hvitt bidrar til noe drømmeaktig, som her fra Sylfiden.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett

Sylfiden handler om den unge mannen James som forelsker seg i en luftånd. Balletten Giselle er en kjærlighetshistorie med komplikasjoner, der ungjenta Giselle dør av sorg, men redder sin kjære Albrecht fra å lide samme skjebne.

Begge verkene inneholder overnaturlige og vakre kvinnelige vesener kledd i hvite kjoler og slør som vinden leker seg i, og rammen på Linderud gård gjør at det til tider oppleves smått magisk.

Det er ingen tvil om at Giselle er kveldens lille romantiske konfekt. En hær av hvitkledde spøkelsesjomfruer er inntagende og vakkert. De danser presist og grasiøst, som de skal.

Nasjonalballetten danser fra Giselle på Linderud gård i forestillingen Nasjonalballetten i det fri

ROMANTISK SOMMERNATT: Spøkelsesjomfruene fra andre akt i «Giselle» skaper en opplevelse av romantisk sommernatt i Groruddalen når Nasjonalballetten danser forestillingen «Nasjonalballetten i det fri».

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett

Insekter i magisk skog

Nasjonalballetten bød også på to urpremierer mellom de to romantiske verkene. Konseptuelt er de fine kontraster til de klassiske verkene.

Kaloyan Boyadjievs verk Fair enough er skrevet for en gruppe kvinnelige dansere. Musikken er av den amerikansk-russiske komponisten Lera Auerbach. Musikken i starten minner om en forstørring av insekters små vingeslag, den er preget av pizzicato (klimpring) på strykeinstrumenter, og dansernes bevegelser følger pizzicatoens bevegelser.

Nasjonalballetten danser fra Fair Enough på Linderrud gård under forestillingen Nasjonalballetten i det fri

INSEKTER: Musikken er som insektvinger, danserne som insektenes vilterhet.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett

Verket insisterer på en slags symmetri, i hvert fall i musikken, og en intensitet i denne symmetrien, mens det virker som koreografien har en symmetri som stiller spørsmål ved seg selv. Som om koreografien har plukket opp i seg insektenes vilterhet (for å holde på dette bildet), og at denne vilterheten utfordrer det i lydbildet som minner om noe strengt og ordnet. Samtidig virker dette som et verk som har potensial til utvikling i seg.

Giselle i dialog

Høydepunktet ved «Nasjonalballetten i det fri» var Wagō, koreografert av Anäis Touret til lyden av japansk slagverk, musikk som har blitt brukt til å skremme fienden i krig. Verket går rett i samtale med andreakten fra Giselle.

Nasjonalballetten danser fra Wagö på Linderud gård i forestillingen Nasjonalballetten i det fri

DIALOG: Wagō er kveldens mest spennende verk. Den nye koreografien går i dialog med andreakten i «Giselle», som det også danses fra senere i forestillingen – bare at her er spøkelsesjomfruene erstattet med mannlige dansere til musikk av japanske krigshissende Taigo-trommer.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett

Dette er en koreografi utelukkende for mannlige dansere. Kledd i lange, hvite skjørtaktige gevanter, som om de var Giselle-spøkelsesåndenes krigerske storebrødre, tilfører kostymer, musikk og maskulinitet noe helt spesielt i dette verket. Lenge står danserne med ryggen til publikum. De brede, sterke ryggflatene mot de lange, svale skjørtene skaper noe utenomjordisk, sart og krigersk på en gang.

Dette er et sterkt verk, fullt av bevegelser med tydelig retning og vilje, suggererende og mykt på en gang. I likhet med Fair enough opplever jeg at det finnes potensial her som ennå ikke er tatt ut. Touret er en spennende koreograf.

Høyt og distansert

Forestillingene i Oslo denne uken kommer etter en sommer der Nasjonalballetten har danset på gater og streder, seniorsentre, fengsler og fjelltopper. Turnéen «Nasjonalballetten kommer!» var kompaniets omfavnelse av det norske folk.

Nasjonalballetten danser "Sylfiden" på Loen Skylift med snødekte fjell i bakgrunnen

LUFTIG: Nasjonalballettens turné i sommer var spektakulær for dem som fikk oppleve ballett fra en fjelltopp ved Loen.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett
Nasjonalballetten danser fra Sylfiden på Linderud gård i forestillingen Nasjonballetten i det fri

FORTSATT LYKKE: I balletten «Sylfiden» forelsker skotske James seg i en luftånd. Det ender trist, men i utdraget som danses i «Nasjonalballetten i det fri» er de fortsatt lykkelig uvitende om den forestående tragedien. Her Natasha Jones Dale som sylfiden og Gakuro Matsui som James i et lykkelig svev.

Foto: Erik Berg / Den norske Opera og Ballett

Selve scenen på Linderud gård var høy, så høy at det ikke var så enkelt å se alt fotarbeidet til danserne. Slik sett virket turnéformatet fra forsommeren mer sjarmerende og tilgjengelig med en lavere scene, en forestilling mer i samme leie som publikum. Nå blir danserne litt for langt unna, litt for høyt oppe. Som en mellomting mellom hovedscenens uoppnåelighet og utendørsformatets folkelighet. Et litt mer turnéaktig rigg hadde definitivt kledd også denne forestillingen.

Og så var det været, da. Den uberegnelige overordnede som både luftånder og publikummere er avhengige av godviljen til. Det gikk nesten – men bare nesten – på premieren. Regnet gav en brå avslutning på Giselle og Albrechts pas-de-deux under premieren.

Likevel: Det er tydelig at Nasjonalballetten lengter etter sitt publikum. Det er noe fint med denne oppsøkende virksomheten de har bedrevet de siste månedene. Både for å vise at det de tilbyr er for alle, og vise hvor sterkt ønsket om å holde forestillinger, vise frem kunst, troen på at det kan bety noe, er.

Det er bare regnet som kan sette en stopper for det.

Anbefalt videre lesing: