Kvinnelige karstykker

Tildekkende hodeplagg er betent materie. Er det et påtvunget og innskrenkende? Eller er det frigjørende?

Dansekompaniet Frikar tematiserer dette i sin nyeste forestilling «Skaut».

Med utgangspunkt i den norske tradisjonen, våre egne skaut, samt norsk folkemusikk og dansetradisjon, har de skapt en forestilling som går inn i debatten om hva tildekking er.

Scenen er hvit, og en klessnor henger på tvers av den. Lyden av dansere som tramper i tretakt når publikum før danserne kommer inn på scenen i mykt, trampende trav.

De er ikledd sorte, fotside kjoler med klare hint til norsk klestradisjon. Hele hodet er innhyllet i et skaut-aktig slør. Som tre kone-utgaver av trekløvere fra norske folkeeventyr, skaper de et eventyraktig landskap som tre vandrere på vei over fjell og nedi dal.

Når ansiktet er tildekket, gis hver bevegelse større betydning. Skautet frigjør kroppens uttrykk. Samtidig er det vanskelig for dem å se. Dermed må de lede og støtte hverandre. Det er lunt, lekent og lystig. Og ramme alvor når de faktisk ikke ser.

Musikken er komponert og fremført av Erlend Apneseth trio. Den skaper en opplevelse av stor natur og skog, ikke minst fordi den har et distinkt preg av kallelyden lokk i seg. Tidlig i forestillingen inngår et gammelt opptak av lokk fremført av Anna Beito.

Danserne leker seg med lokkens formater og muligheter gjennom hele forestillingen. Med tildekkede hoder bruker de lokk som frigjøring, til å erte, vekke latter og uttrykke sinne og frustrasjon.

Kombinasjonen av lokk og skaut er et overraskende og interessant grep. Frikar avdekker et rom der mye kan utforskes.

Tematisk spinner forestillingen rundt tildekking, avdekking og kontroll av kropp. Etter hvert forsvinner skautene, hårbåndene og de lange kjolene.

Forestillingen beveger seg over i tematisering av kulturell kontroll av kvinnen. Også dette en sterk scene der sortkledde, heldekkede kvinner holder nede og kontrollerer positurene og bevegelsene til den ene som har frigjort seg fra disse plaggene.

Dessverre har forestillingen noen få tekstpassasjer, og disse er de svakeste forestillingene. Bibelsitater om tildekking av hode og kvinnen som underordnet mannen. Eller dansernes egne betraktninger av typen:

«Hva glor du på? Ser du meg bak alt dette stoffet?»
«Kanskje det er du som er på feil side av sløret?»
«Hvilke briller ser du gjennom?»

Disse oppleves som floskler inn i et intrikat scenebilde.

Tekstene skaper unødvendige brudd selv om de innholdsmessig er relevante nok. En dansekritiker stilte en gang spørsmålet Hvorfor danse hvis det kan sies? Jeg er fristet til å spørre om det motsatte: Hvorfor si det hvis det kan danses? Forestillingens avsluttende grimaseperformance av Sigyn Åsa Sætereng sier mer enn tusen ord. Minst.

Her er det damene som utfører karstykkene, de heftige kastene og vanskelige sekvensene som tradisjonelt er et utført av menn.

«Skaut» er full av energi, vakre koreografiske bilder, heftige karstykker, intens lokk og tekstiler som taler sitt eget språk. Det er en svært interessant og god forestilling som henter frem gamle tradisjoner og lar dem møte motstand gjennom frigjøring, kvinnelig identitet, humor og likeverd. Vår egen komplekse tid møter fortiden.