Nesbø på det jevne – både i plott og lyd

NRK har fått den første episoden til lytting, og anmeldelsen er basert på denne. Det kommer totalt fire episoder.

Aschehoug forlag lanserer i samarbeid med Aftenposten, VG og Fabel «Sjalusimannen», et lyddrama i fire episoder basert på en Jo Nesbø-novelle. Flere slike lyddrama skal komme, og med dette utvider Nesbø beitet sitt. Men prosa og drama er ikke det samme. Produksjonen har hatt to manusforfattere til å bearbeide Nesbøs novelle til lyddrama. De kunne godt kostet på seg en dramaturg i samme slengen.

Et lyddrama er et hørespill. Og et hørespill er en dramatisk tekst som er skrevet eller bearbeidet for å spilles som lyd. Men «Sjalusimannen» høres ikke ut som det. Den høres ut som det den er: En prosatekst bearbeidet for øret.

Det har noen svakheter ved seg – i språk, virkemidler og måten historien er lagt opp på.

Sett bort fra dette, er «Sjalusimannen» en krimfortelling på det jevne ut fra hva første episode avslører.

Trekantdrama

Dramaet er basert på hovedfortellingen i novellesamlingen «Sjalusimannen og andre fortellinger», som blir gitt ut som bok i april.

Det handler om to brødre som er på den greske øya Kalymnos for å klatre, og blir forelsket i samme jente. En morgen er den ene broren borte, og det lokale politiet mistenker at den andre står bak forsvinningen. Sjalusi er trolig motivet, og dermed tilkalles Nicos (Sven Nordin), bedre kjent i Athens etterforskningsmiljø som Sjalusimannen.

Litterært preg

Starten oppleves noe rotete. De to etterforskerne i historien, begge med greske navn, blir ikke tydelig presentert for lytteren. Det går likevel kjapt frem av sammenhengen hvem de er. Samtalen er i starten keitete mellom den lokale politimannen (Tobias Santelmann) og Sjalusimannen Nicos (Sven Nordin). Dette er sjarmerende nok, men replikkene har fortsatt en litterær, skrevet klang. Utsagn som «Ser ut som et must-see» og «Fristende det, så klart» klinger underlig i sammenhengen. Forholdet og tonen mellom de to løsner likevel fint i løpet av episoden.

I starten savner jeg også kontentum – miljølyd som en slags lydkulisse – som gjør at historien raskere plasseres på Kalymnos. En litt langsommere fading av samtalene hadde også vært fint, ikke minst for å sikre at lytteren følger overgangen.

Første episode er utpreget litterær. Etterforsker Nicos presser seg selv stadig inn i fortellingen. Han kalles Sjalusimannen av en grunn – dette har han erfaring med. Det understreker han ved å bryte inn som fortellerstemme både under avhør og i historiens gang, og manus benytter seg ofte av fraser som oppleves forslitte: «Jeg lytter, fordi det er meg selv jeg lytter etter», «Jeg ble en fremmed for meg selv», «Jeg er et slikt skadet dyr selv».

Hadde dette vært et teaterstykke, hadde dette blitt spilt, ikke sagt. Eller omformulert til replikker som heller lot lytteren ane. Det gjøres ikke her.

Lite rom for lytteren

Sjalusimannen Nicos’ fortellerrolle er sentral i dramaet. Når han henvender seg til lytteren, kommenterer han mistenktes utseende og trekker slutninger basert på dette, og han forklarer og forsvarer avhørsteknikker. På en side er det informativt, på en annen side overlater for mye slik informasjon lite rom for medskaping hos lytteren.

I «Sjalusimannen» ligger ikke nok karakterskaping i replikkene. Mange av påstandene kunne vært fremhevet gjennom de lydlige virkemidlene eller i replikkvekslingene, heller enn gjennom direkte tale til lytteren. Da hadde det stilt sterkere som lyddrama.

Lander ikke i formatet

Gjennom den 36 minutter lange episoden fremholder også Nicos stadig sin vonde dameerfaring, og til slutt får vi navnet: Monique. Kan hende blir hun viktig senere, men etterforskerens privatliv – breddfullt av bitterhet – overskygger krimplottet i denne første episoden, selv om lyddramaet trolig vil knytte tråder sammen etter hvert.

Det er ikke uvanlig at krimforfattere bruker det litterære og kunsten til å forstå motiver og oppklare saker. Men her opplever jeg at teksten ikke helt klarer å lande i lyddramaformatet. Kanskje fordi det klinger annerledes i en iscenesettelse enn på papir.

Nesbø-fans vil kanskje lytte annerledes, og det går absolutt an å finne kvaliteter i dette lyddramaet. Men første episode overbeviser ikke, verken litterært eller dramatisk.

Anbefalt videre lesing: