Hopp til innhold
Anmeldelse

For komprimert fra scene til lyd

Det er prisverdig at Nationaltheatret lager lyddrama av den koronaavlyste forestillingen «Vi hjemløse». Men historien har nok dessverre mistet for mye på veien.

Fra prøvene på «Vi hjemløse» på Nationaltheatret, fra sceneoppsetningen som aldri fikk premiere
Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret
Teater

«Vi hjemløse»

Et lyddrama

Podkast fra Nationaltheatret

Fra 13. januar 2021

Enhver avlyst teaterproduksjon er en liten krise i seg selv. Som med en av fjorårets første premiereavlysninger, «Vi hjemløse» ved Nationaltheatret. En intens oppkjøringsperiode ble aldri fullført, jobben aldri helt gjort når stykket ikke fikk møte publikum.

I tillegg var det Kathrine Nedrejords bestillingsverk som husdramatiker ved Nationaltheatret. Hennes forgjengere Johan Harstad og Arne Lygre fikk begge priser for det de skrev til Nationaltheatret da de var husdramatikere der. Nedrejord, derimot, fikk aldri se verket spilt. Det skulle hatt premiere 14. mars i fjor, to dager etter at regjeringen varslet de første store koronatiltakene som delvis stengte ned samfunnet.

Det er synd å måtte la et bestillingsverk fare. Derfor er det gledelig at Nationaltheatret har valgt å lage lyddrama av «Vi hjemløse». (Og ikke minst at det ligger gratis tilgjengelig på nettsidene deres.)

Mor sliter

Et lyddrama er en form for hørespill. I den 20 minutter lange sekvensen møter lytteren en familie som har vært på flukt og har startet et nytt liv i et nytt land. Barna klarer seg bra, far virker det også som det går greit med. Mor, derimot, sliter. I det nye livet finnes et nytt språk som må beherskes, nye regler og tradisjoner, en ny identitet må skapes. Og det er komplisert.

«Vi hjemløse» kretser rundt en tragisk hendelse. I lyddramaet spiller den seg ut allerede i første scene. Deretter kommer historien og bakgrunnen for hendelsen til syne. Å komme under huden på mor, far, søster og bror, forstå deres bakgrunnshistorie og deres nåværende liv, samt opptakten til en tragedie, er mye å løse på 20 minutter.

Fra prøvene på «Vi hjemløse» på Nationaltheatret, fra sceneoppsetningen som aldri fikk premiere

FORTELLER OG REGI: Kim Falck spiller gutten i Kathrine Nedrejords «Vi hjemløse». Gutten har fortellerrollen i stykket. Falck har også regi på lyddramaet. Bildet er tatt i forbindelse med den planlagte premieren i 2020.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

For kort

Og det er her ankepunktet ligger: Dramaet er for kort. Det rommer for mye til at det blir plass til en fortelling å koble seg på, til å komme under huden på karakterene. Det er også uklart om det er sønnen som er hovedkarakteren i fortellingen, siden det er han som er gitt fortellerstemmen. Eller er det mor, siden det er hennes forandring stykket dreier seg rundt? Det er kanskje ikke viktig i og for seg, men i et så kort drama er behovet for å plassere personer og hendelser desto større.

Mors fortvilelse over ikke å finne seg til rette i den nye hverdagen skildres innett av Petronella Barker. Hadde dramaet vart lenger, ville lytteren fått følge henne inn i fortvilelsen over ikke å finne seg til rette, og det er essensielt i dette stykket. Nå må mor være handlekraftig i sin fortvilelse for at tragedien skal rekke å finne sted, og det selv om den er presentert i første scene.

Savner mer sanselighet

Litt av grunnen ligger også i at lyddramaet er lite sanselig i beskrivelsen av hva familien har rømt fra. Hva de savner ved hjemstedet. Enda mer bildeskaping hadde knyttet lytteren tettere til handlingen. Dem de møter i det nye landet utgjør heller ikke stykkets lydlige landskap. Kontrasten mellom det som var og det som er står og faller på familiens beskrivelser av det de lever i og det de savner. En karakter utenfra ville gitt stykket som lyddrama større spenn og opplevelse av kontrast.

Fra prøvene på «Vi hjemløse» på Nationaltheatret, fra sceneoppsetningen som aldri fikk premiere

FAR: Per Frisch spiller faren i «Vi hjemløse». Han har en fortid som soldat for opprørsstyrker i hjemlandet, og det er grunnen til at familien måtte flykte. Selv klarer han seg fint i det nye landet. Det er verre med mor. Bildet er tatt i forbindelse med den planlagte premieren i 2020.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Nøkternt og fint

Men det er noen herlige passasjer innimellom. Min favoritt er scenen der familien forsøker å flytte en sofa for å få plass til et teppe. Den virker herlig fri og ukontrollert der regien for øvrig har et relativt kontrollert preg. «Vi hjemløse» fremføres ikke med stor temperatur, det er en nøkternt fortalt tragisk fortelling.

Siden brukes teppet i en beskrivelse av guttens indre kaos. Også det fint gjort.

Fra scene til lyd

Flere teatre har laget hørespill og lyddrama av premierer som aldri nådde premieredato i fjor.

Dette er en mulighet teatrene bør gripe. Et lyddrama er like fint å ha på øret som en podkast, det er teater to go. Eller fiksjonspodkast, om du vil. Her tror jeg det ligger et stort potensial.

Dramatiker Kathrine Nedrejord har selv skrevet om «Vi hjemløse» til lyddrama.

Hun løfter frem interessant tematikk om utenforskap, identitet og tilhørighet. I den opprinnelige sceneversjonen ville stykket vart en time lenger. Den tiden hadde det fortjent.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du her.

Kathrine Nedrejord flytta fra Kjøllefjord til Nøtterøy og ble «hun samen» i skolegården. En slags vits i klovnedrakt. Siden skulle forfatteren og dramatikeren føle seg mer hjemme i det multikulturelle Paris. Hennes Vinter i P2 handler om identitet og tilhørighet.

Hør Kathrine Nedrejord om identitet og tilhørighet i «Vinter i P2».

Anbefalt videre lesing: