Teater uten publikum blir en hul affære

Denne forestillingen er digitalt tilgjengelig i sin helhet via Stockholm Stadsteater sine nettsider (lenken åpnes i et nytt nettleser-vindu).

Han regnes som en av Frankrikes mest betydningsfulle samtidsforfattere. Michel Houellebecqs syv romaner har provosert og skapt debatt – men få har tatt Europas samtid mer på kornet litterært.

Romanen «Serotonin» ble utgitt i januar 2019. Nå har Stockholms Stadsteater laget en sceneversjon av den.

• Bokanmeldelse av «Serotonin»: Få forfattere treffer tidsånden så nådeløst som Houellebecq

Navnet er tatt fra et hormon som har betydning blant annet for søvn, appetitt, humør, impulskontroll og smerteopplevelse. Antidepressiva inneholder ofte stoffer som skal bidra til økt serotonin-nivå.

En liten hvit pille med disse egenskapene er det hovedpersonen i «Serotonin» er blitt bruker av. Florent-Claude er en mann midt i førtiårene som lever et liv han synes er tomt for mening. Han har nettopp forlatt sin tredje kjæreste og tatt inn på et hotellrom. Her tenker han å bli til han er lei nok av livet til å gjøre slutt på det.

En trist hvit mann

Som teater er det blitt den triste hvite middelaldrende mannens bitre fortelling – i det minste på overflaten. Men det er også en fortelling om tapt kjærlighet og om anger.

Fra hotellrommet følger publikum Florent-Claudes bevegelser til nær og fjern fortid for å forstå hans opplevelse av meningsløshet.

Houellebecqs styrke i karaktertegningen er uberegnelige og ofte usympatiske personligheter. Men Florent-Claude fremstår i teaterversjonen mer likandes enn slu.

En slags medynk oppstår med denne tristessen av en mann der han sitter på en spiralformet scenografi som etter sigende skal være inspirert av det kvinnelige kjønn. Medisinene har gjort ham impotent. Dermed er det ikke mye igjen å leve for.

Det slående med denne monologforestillingen er savnet av den slentrende språkføringen i romanen.

Alle avstikkerne, alle parentesene og opplysningene, alle de uendelige lange setningene til Houellebecq som er en viktig del av romanens vesen – og dermed også hovedpersonens.

Teaterspråket er preget av renere og klarere setninger, en tydelig historie fortalt på litt under to timer.

Men med det går forestillingen glipp av den flanerende språkslentringens magi og humør. Tilbake står en stakkarslig mann midt i livet.

• LES OGSÅ: Michel Houellebecq trekker seg fra offentligheten

Savnet av et publikum

Sven Ahlström, kjent fra filmen Jenta som lekte med ilden, TV-serien Broen og den svenske teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds Min kamp, står alene på scenen.

Uten energien publikum vanligvis gir klarer han likevel å holde forestillingen oppe. Men savnet av publikum er tydelig, særlig der det åpenbart er lagt inn morsomheter, og responsen uteblir.

Samtidig oppnår Ahlström en nødvendig publikumskontakt gjennom å se mye rett inn i kamera og å bruke kamera i spillet. Men de tomme benkene taler sitt tydelige språk: Her er det noe som mangler.

Teater uten publikum blir en hul affære. Samtidig kler tomheten dette stykket. For hovedpersonen er alene, veldig alene. Og ensomheten gjør tilværelsen blottet for mening.

Artig da at stykket spilles i St. Paul, Stockholms Stadsmissions kirke. St. Paul er ett av flere spillesteder som er tatt i bruk mens Kulturhuset Stadsteatern er under oppussing. 1. påskedag, premieredagen, må regnes som en relativt meningsbærende dag i kirkesammenheng. Det hjelper ikke Florent-Claude i nevneverdig grad.

«Serotonin» som teater setter mannen mer enn samfunnet under lupen.

Det er helt greit, men forestillingen byr likevel ikke på de store overraskelsene. Den kunne gjerne provosert mer, vekket mer undring. Men den fortjener et publikum. Et fysisk et, vel å merke.