Bråkmakerens farvel

I april kom det en e-post som fikk pulsen til en gammel kulturjournalist til å ta et hopp:

Michel Houellebecq kommer til Danmark på litteraturfestival.

Den franske forfatteren er ikke bare en av de aller viktigste stemmene i europeisk kultur i dag. Han er også kontroversiell og til tider skandaløs i sin opptreden. Og han har aldri opptrådt på en scene i Norden før.

Her var det bare å booke billett.

Et fenomen utenfor det vanlige

I slutten av august er jeg på vei med danskebåten. Over et middels godt kjøttmåltid leser jeg meg opp på den kontroversielle figuren jeg snart skal se i levende live.

Det som er gøy med Houellebecq er at han overskrider så mange skiller i kulturen vår: høyt boksalg versus kritikerrespekt, høyre-venstre-aksen i politikk, intellekt versus kroppslig nedrighet, klasseskiller og utdannelsesnivå.

Det skrives garantert flere doktorgrader om bøkene hans i dette øyeblikk. Samtidig er de ikke vanskelig å lese.

Både professoren og bilmekanikeren kan ha Houellebecq som yndlingsforfatter.

Handlingen er ofte fremtidsrettet og svært dyster på menneskets vegne. Likevel blir leseren også oppløftet fordi det er så mye (mørk) humor der. Bøkene er forankret i fransk kultur, men solgt til 47 land.

Romanen «Underkastelse» (2015) gikk rett til topps på bestselgerlistene i Frankrike, Tyskland og Italia, og solgte 1 million eksemplarer i Frankrike.

Handlingen? Et moderat muslimsk parti får makten i Frankrike i 2022. Kvinner går tilbake til komfyren og jødene rømmer landet. Den ble omfavnet av Marine le Pen, lederen i det franske ytre høyre-partiet Front National, som et realistisk bilde på Frankrikes fremtid.

Den typiske «houellebecqske» hovedpersonen er en deprimert, mannlig kontoransatt som prøver å finne mening i livet – uten hell.

Der andre middelaldrende menn i krise kjøper seg motorsykkel eller begynner å gå Birken, velger hovedpersonen i «Plattform» (2001) å starte et firma for sexturisme til Thailand.

Houellebecq har gjort seg til litterær talsmann for den hvite, heterofile mannen som taper på sex- og kjærlighetsmarkedet. Mannen som ifølge seg selv er henvist til ensomhet og onani.

Stylet forfall

De siste årene har det vært vanlig å kommentere Houellebecqs utseende. På kort tid har han gått fra et streit og vanlig, til et gammelt og «shabby» utseende.

En engelsk journalist kalte ham Gollum-aktig. Her kan du se litt av hans «estetiske reise»:

Folk nær forfatteren forteller at han har en stylist som sminker ham ned, gjør ham eldre og styggere enn han er. Hvorfor? Er det i solidaritet med hovedpersonene sine? Fordi han synes det er gøy å gå på tvers av det folk vanligvis gjør når de oppnår popularitet?

Vet ikke. Dette er uansett ikke det mest interessante med den franske forfatteren.

Spåmann

En grunn til at Houellebecq står så høyt i kurs, er hans nesten nifse evne til å skildre spenninger i samtiden før andre har sett det. Det han skildrer litterært får han gjerne kritikk for først, før det blir gjengs holdning tre til fem år senere.

I «Kartet og terrenget» (2011) beskrev han for eksempel hvordan store mengder asiatiske og russiske turister kommer til Frankrike: De ønsker å oppleve det landet de har lest om i klassisk litteratur: Victor Hugo, Flaubert, Balzac og Dumas. Franskmenn som trenger inntekt skreddersyr sine hoteller og restauranter til å oppfylle denne fantasien om et 1800-talls Frankrike.

Er dette fremtiden for Europa? Historisk opplevelsesland for nyrike utlendinger?

Og når Houellebecq uttaler i et intervju at Vesten er på vei ut av opplysningstiden, så lytter folk. Plutselig ser man tegn overalt på at rasjonalitet, informasjon og argumenter gir tapt for konspirasjoner, følelsesstyrte beslutninger og falske nyheter.

Hans sin siste roman, «Serotonin», kom ut i januar i Frankrike. Der skildret han en deprimert kultur avhengig av lykkemedisin, og forutså gule vester-opprøret.

Hans kritikk av EU virker ikke minst relevant nå som Brexit herjer Storbritannia.

Sparker i alle retninger

Vel framme på festivalen, på vidunderskjønne Louisiana museum ved Øresund, merkes en viss spenning i luften. Riktignok er festivalen vant til besøk av nobelprisvinnere og andre internasjonale navn, men med Michel Houellebecq vet man ikke helt hva man får.

Ryktene løper fra tidligere opptredener: Om en dritings Houellebecq på bokmesse med rødvinsflekker på hvit dress. Om tafsing på kvinnelige journalister. Om en gang han stilte til intervju uten tenner – han hadde glemt gebisset hjemme.

Michel Houellebecq er blitt kalt både rasist, islamofob, homofob og sexist.

Jeg tyvlytter på en svensk journalist som forteller sin danske kollega at i Sverige ble bøkene hans unisont sablet ned av et litterært panel. Den franske forfatteren er alt annet enn politisk korrekt.

Absolutt ingen får intervjuavtaler, og fotografene er henvist til fem minutter på scenen.

Dette er litteraturens rockestjerne.

Mytene faller

Allerede en time før programposten hans på hovedscenen, er hver centimeter med gressflekk rundt festivalteltet fylt av forventningsfulle folk i alle aldre.

Etter litt nirøyking i kulissene, går Houellebecq på scenen sammen med kulturredaktøren i Information, Rune Lykkeberg. Redaktøren er godt forberedt og åpenbart stor fan.

Alle forventninger om skandaler blir gjort til skamme.

Houellebecq opptrer rolig og høflig. Stemmen hans er mørk og varm og beroligende. Han er imøtekommende og morsom.

Han gjør det til en sportsgren å avkrefte mytene om seg selv.

Forfatteren forteller at han har gått i flere begravelser i det siste, og at han nå ser religionens viktige rolle som trøst.

Han er ateist, men liker å gå til messe: Fargene og fellesskapet river ham med så han tror på Gud den timen messen varer.

Men egentlig mener han religion kan fungere for folk som bor på landet, ikke for byboere.

Han snakker om høylitterære forbilder, men forteller også at han er veldig glad i å lese bilblader.

Han forteller blant annet at en setning han har blitt beryktet for – Tous les hommes préferent la pipe (alle menn foretrekker en avsuging) – ble til av en yrkesskade.

Det er ikke det at han egentlig mener at alle menn foretrekker å bli sugd. Men han begynte forfatterkarrieren som poet, og kan fortsatt ikke styre seg for et fint bokstavrim med to p-er.

Folk ler, stemningen er lun og fin.

Seansen varer forbi skumringen og inn i nattemørket.

På en skjerm ser vi et bilde av Houellebecq som barn. En uskyldig og blid gutt, uvitende om sin fremtid som Frankrikes mest omstridte forfatter. Han leste hele tiden, og var veldig glad i H.C. Andersen.

– Jeg ble helt ødelagt av eventyret om Piken med svovelstikkene, forteller han. Et henført sukk høres fra hans danske publikum.

Når vi endelig reiser oss fra gresset i nattens mørke, er den herskende følelsen blant publikum en mild skuffelse.

Hva var vi vitne til?

Et godt og grundig, men egentlig vanlig forfatterintervju. Hvor ble det av provokasjonene og sannsigelsene? Men vi er ikke ferdige. Han skal både signere bøker og på scenen dagen etter.

Da skal han svare på helt andre spørsmål.

Spørsmål fra en kurv

Michel Houellebecq har egentlig vært invitert til denne festivalen hvert år i ti år. Når han endelig har takket ja i år, er det fordi han og festivalsjef Christian Lund har klekket ut en idé utenom det vanlige forfatterintervjuet:

Publikum får sende inn sine spørsmål, som Houellebecq skal trekke ut av en kurv.

Forfatteren var nemlig selv sjenert som ung, og nå vil han gi andre sjenerte sjansen til å få svar på ting de lurer på.

Men før vi setter i gang, har festivalsjef Christian Lund en kunngjøring:

Michel Houellebecq har erklært at han etter denne seansen vil trekke seg tilbake fra offentligheten.

Denne opptreden avslutter med andre ord ikke bare hans besøk på Louisiana, men hans kontakt med publikum.

Publikum ler litt. Tror vi ham?

Er dette som de mange rockebandene som oppløser seg og så gjør comeback likevel, gang på gang på gang? På den annen side har Houellebecq gått under jorda flere ganger.

En hel spillefilm er blitt laget over ryktet om Houellebecq var kidnappet. Ingen fikk tak i ham.

I realiteten hadde han bare problemer med internett.

Etter mange års kjør med medieoppstyr virker det ikke usannsynlig at dette idylliske møtet med lesere i Danmark kan være en fin exit fra rampelyset for forfatteren.

Sjarmoffensiv

Lapper-i-kurv-formen viser seg nemlig å være en utrolig fin måte å bli mer kjent med mennesket Houellebecq på.

Spørsmålene kommer på dansk, norsk, tysk, engelsk og fransk, og varierer fra det trivielle til store filosofiske spørsmål det ikke går an å besvare:

– Hvilken sport liker du?
– Er det bra eller dårlig for mennesket å ha fri vilje?
– Hva var den første plata du kjøpte?

Vi får vite at han er glad i VM i fotball, at hans første platekjøp var Shaft (som han skammer seg over), men den andre var Iggy Pop (som han fortsatt elsker, og som har laget albumet «Préliminaires» inspirert av Houellebecq-romanen «Muligheten av en øy»).

Franskmannen stuper ivrig ned i kurven, tydelig glad for denne direkte kontakten med lesere istedenfor journalister.

Han forteller at musikk er en viktigere inspirasjonskilde enn andre kunstformer. Han er spesielt glad i rock, og gir et tips til vordende forfattere der ute:

– Hør på Deep Purple-låta «Child in Time» for å lære å bygge opp en roman som holder på spenningen.

Friheten til å skrive

«Hvordan klarer du å skrive så fryktløst», lyder en lapp skrevet på norsk.

Det er et godt spørsmål.

Houellebecq kjenner nemlig kostnadene ved å ytre seg. I 2001 ble han saksøkt for å ha uttalt i et intervju at «islam er den dummeste av alle religioner».

Han risikerte 18 års fengsel for å ha oppildnet til religiøst hat, men ble frikjent.

Og mer alvorlig: En av dem som ble drept i Charlie Hebdo-terrorangrepet var hans gode venn, Bernard Maris. Et dødsfall han tok svært tungt. Han trakk seg helt tilbake og hadde politiovervåkning døgnet rundt.

Likevel har han fortsatt med å skrive ting som provoserer – både til høyre og venstre.

Metoden er ganske enkel, forklarer han:

– Mens man skriver må man bare overbevise seg selv om at man kommer til å være død når boka kommer ut.

– Da slipper du å tenke på konsekvensene. Når boka blir sendt i trykken, er det for sent. Og da tenker jeg fortsatt at jeg rekker å dø før den kommer ut, avslutter han, til latter fra publikum.

Masken faller

Houellebecq får stående applaus, som varer såpass lenge at han kommer ut på scenen igjen for å bukke en gang til. Men nå har folk begynt å gå, og forvirring oppstår.

Den fryktløse rebellen vi har kommet for å bevitne ser med ett fryktelig sårbar ut, der han prøver å fikle seg ut av mikrofonledningen. Han jumper av scenen, og forsvinner ut feil utgang, inn i folkemengden.

Sikkerhetsfolka brøyter seg vei for å huke inn stjerna igjen.

En ivrig fan kaster seg over ham og får autograf.

Idet Michel Houellebecq går forbi, tar jeg lett borti dongeriskjorta hans. Den myteomspunne franske forfatteren er blitt håndgripelig, kjøtt og blod.

Vi søkte en skandale, vi fant et menneske.

Se intervjuet fra den fra den første dagen: Louisiana Literature har lagt ut 45 minutter av intervjuet på nettsiden Louisiana Channel.

Anbefalt videre lesning: