Michel Houellebecq

Skriver om livet, døden og kjærligheten: Michel Houellebecqs nye roman skaker og fornøyer.

Foto: GABRIEL BOUYS / Afp

Nådeløst treffsikker

En ny roman av franske Michel Houellebecq er en begivenhet. Hvorfor? Fordi få forfattere treffer tidsånden så nådeløst som han.

Han heter av alle ting Florent-Claude Labrouste, Houellebecqs nye jeg-forteller. Det er et navn han hater fordi han mener det er for feminint og gir assosiasjoner i feil retning. Homofile menn har han ingenting til overs for, EU har han lite til overs for, nederlendere, nordiske turister eller franske politikere som alle er forutsigbare, enten de er på høyre- eller venstresiden, har han heller ikke mye godt å si om.

Michel Houellebecqs desillusjonerte og selvopptatte hovedperson har mye stygt å si om mange. Han er en usympatisk flåkjeft hvis selvmedlidenhet ikke på noen måte henger sammen med prøvelsene han utsettes for.

Nedenom og hjem

Likevel er misantropien ikke fullt så total som tidligere, tenker jeg. Menneskene vil alle leve lykkelige og i et lykkelig fellesskap, skriver Houellebecq, men denne lykken er nå definitivt uoppnåelig for vår mann.

Florent-Claude Labrouste er 46 år gammel. Han er agronom, med jobb for det franske landbruksdepartementet. Idet vi møter ham, er han på full fart nedover. Han er uten familie, uten venner, han har akkurat forlatt sin japanske samboer for å forsvinne uten spor. Alt han eier, får plass i en koffert. Han tar inn på hotell (på et av de få der det fremdeles er lov å røyke) og tenker at han ved hjelp av antidepressiver skal holde ut noen måneder til, i en nærmest vegeterende tilstand, før han gjør slutt på det hele.

Så er det bare det at han får en trang til å se igjen kvinnene som en gang gjorde ham lykkelig. Og som han kunne gjort lykkelige, om han ikke hadde sviktet. Akkurat den selverkjennelsen sitter langt inne. Men den er der.

Bedøvelse

«Sérotonine» er tittelen på årets roman. Serotonin er et stoff som finnes i kroppen og som har betydning for vår regulering av kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og sexlyst. Mangel på naturlig serotonin settes ofte i sammenheng med depresjoner. Flere såkalte lykkepiller inneholder stoffer som skal øke serotonin-nivået. Men ingen medisin uten bivirkninger. Om antidepressivene kan hjelpe deg gjennom hverdagens gjøremål, kan de også gi kvalme, selvmordstanker eller dempe sexlysten.

Men hva er livet uten sex? spør Florent-Claude, og da kan det være på sin plass å sitere salige Aasmund Olavsson Vinje, som for 150 år siden skrev:

Det fyrste du hever at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikki lenger du elska kann
den fagre Møy.

Visst er dette en roman om kjærlighet. Men evnen til å elske og bli elsket henger også sammen med viljen til å leve, til å la seg beruse – av vin, poesi eller dyd, som Houellebecqs landsmann Baudelaire ville sagt. Og som dikteren Baudelaire, som midt på 1800-tallet var blant de første som lot poesien også fylles av det skitne i livet, tar Houellebecq våre tarveligste sider inn i sin kunst.

Den som har lest Houellebecq før, vil vite at det ikke bare er den individuelle smerten han beskriver. Franskmannens force er nettopp å koble individets utfordringer til samtidens store spørsmål, slik for eksempel Vigdis Hjorth har vært så god til i sine siste bøker.

Florent-Claude er altså agronom. Som ung og uforferdet hadde han en slags tro på at det var mulig å drive et både etisk og bærekraftig landbruk i Frankrike. Ikke desto mindre tar han seg jobb i det amerikanske storkonsernet Monsanto, som har vært ute i hardt vær som produsent av genmodifiserte organismer. Hans eneste venn fra studietiden har overtatt farsgården for å drive melkeproduksjon i Normandie. Men selv ikke han, som har mulighet til å selge unna fra sin adelige families store landeiendommer, kan skape et anstendig levebrød av å holde kyr. Melkeprisen senkes, EU åpner for import. Hva skal bøndene gjøre?

Gule vester

Vi har alle sett fortvilte franske bønder demonstrere. I denne romanen går det fryktelig galt. At Michel Houellebecq har registrert raseriet som de siste månedene har fått folk på landsbygda til å ikle seg gule vester og protestere mot det de mener er myndighetenes arrogante distriktspolitikk, er tydelig. Nok en gang værer Houellebecq tidsånden nærmest før den utfolder seg. Og: Han er i stand til å beskrive den for oss.

Representerer Florent-Claude Labrouste etablerte samfunnsstrukturer i forfall? Han er i alle fall et talerør for den typen mennesker som de siste ti-årene er blitt tutet ørene fulle av individets rett til å velge, til å kreve og til å forvente at verden er til for å erobres. Hvor ble solidariteten og samholdet av? Og hvordan takler den ensomme mannen en verden som ikke svarer til hans skyhøye forventninger?

Forteller-stemmen i romanen er gjennomgående sneversynt. I en ekstremt ubehagelig skildring ligger alt til rette for at Labrouste blir drapsmann. Hva er han i stand til, denne desillusjonerte, selvopptatte, deprimerte europeiske mannen som nærmer seg 50?

Michel Houellebecq har styrke nok til å la ham fremstå totalt avkledd, naken i all sin kvalmende begredelighet.

Treffsikker humor

Det kan høres mørkt og ubehagelig ut. Ja, «Sérotonine» er en dyster roman, men den er også morsom. Houellebecq er så treffsikker i sine karakteristikker – som springer ut av Florent-Claudes hode, vel å merke – hva enten han beskriver kvinner nærmest som vandrende kjønnsorganer som alltid er til hans disposisjon eller som før-feministiske kone-emner som gir varme, omsorg og kjærlighet i en ellers avstumpet verden.

Michel Houellebecq lar sin jeg-forteller utgyte politiske ukorrektheter om sex, kjønn, identitet, politikk, økonomi og økologi. Islam, som var et brennhett tema i hans forrige roman, er knapt nevnt her. Men det betyr ikke at ikke religion er til stede. Når alt håp er ute, er det bare de høyere makter mennesket kan rette sin bønn til, tenker den alkoholiserte agronomen, som på bokens siste side viser medynk med selveste Jesus Kristus, som måtte gi sitt liv for en så ignorant og stakkarslig gjeng.

Michel Houellebecq løfter frem utfordringene ved å leve i en tid der illusjonen om individuell frihet koblet med livets uendelige muligheter, som han skriver, gjør mennesker motløse og ensomme.

«Sérotonine» er en roman som både skaker og fornøyer.

Anmeldelsen er basert på den franske utgaven av boken. Romanen kommer på norsk i slutten av februar.

Passer for deg som:

  • er interessert i politiske og sosiale strømninger i vår tid
  • liker en god historie der ingenting er fastlagt på forhånd
  • tåler å bli opprørt både på egne og samfunnets vegne