Vakker dommedag

Januar er årets rareste spillmåned. Jeg har akkurat lagt fjoråret bak meg, og feiret de beste spillene og de største opplevelsene.

Med ekkoet fra enorme opplevelser som «Elden Ring», «God of War: Ragnarök» og «Immortality» klingende rundt i hodet starter jeg på et nytt og blankt år som skal fylles med opplevelser.

Og da kunne jeg ikke hatt en mer passende start enn dette.

Det å legge alt man kjenner bak seg, og gå inn i en usikker fremtid er nemlig selve grunnkonseptet i «Season: A Letter to the Future».

Det er et spill om endring. Om å ta farvel.

Om å bli kjent med seg selv.

Ghibli-aktig

Det er også et spill om å verdsette og ta vare på det man har før det er for sent. Her ligger det noen åpenbare koblinger til den verdenen vi faktisk lever i.

Her er vi altså i en magisk-realistisk, Studio Ghibli-aktig verden hvor tidens gang er delt opp i sesonger.

Akkurat hvor lange disse sesongene er, og hva som skjer i overgangen mellom dem, er uklart – men jeg tolker det som spillets versjon av tidsaldere.

Overgangen fra jernalderen til middelalderen, for eksempel. Eller tiden før og etter alle hadde en smarttelefon.

Samtidig beskrives sesongenes avslutninger som verdensødeleggende. En uunngåelig utvikling som behandles som en naturlig del av livet.

Du styrer en ung kvinne som har vokst opp i en bortgjemt fjellandsby. På tampen av sesongen bestemmer hun seg for å ta med seg en stor notatbok, en lydopptaker og et kamera, og reise ned fra fjellet og ut i verden på en skranglete sykkel.

Målet hennes er å dokumentere livet sitt og livene til dem som bor i områdene rundt fjellet. Ta bilder og opptak av gjenstander, steder, personer, dyr, natur, ruiner, bygninger og annet som kan beskrive de levde livene.

I mer overført betydning handler det også om å utvikle en kjærlighet til den verdenen hun lever i.

Oppdagelsene og betraktningene fra reisen hennes er ment for ettertiden.

Eldgammelt og mystisk

Det er et ganske nedstrippet spill, dette her.

Du sykler bort til steder hvor det ser ut til å være noe spennende å se. Du finner ting å ta bilder av, lyder å ta opp, og postkort, bilder og andre gjenstander du kan lime inn i boken.

Det er nesten helt folketomt, men du møter noen få personer på veien du kan bli kjent med. Samtalene glir over i minner fra din egen fortid.

Under alt dette hviler det også noe eldgammelt og mystisk. Referanser til overnaturlige hendelser, gjenstander med magiske egenskaper og mytologi-aktig religion.

Det største av disse mysteriene er hvordan sesongens avslutning egentlig vil bli og hva som utløser den.

«Season: A Letter to the Future» er utrolig flott å se på.

Den maleriske visuelle stilen og de nydelige miljøene lager en engasjerende og ofte overraskende ramme til de rolige, melankolske opplevelsene.

Det er også spennende å få gradvis bedre forståelse av dette universet. Nysgjerrigheten til hovedpersonen er smittende.

Repeterende

Samtidig er det dessverre mye å gå på i manuset og dialogen.

Du blir presentert for den ene metaforen og abstrakte, svevende formuleringen etter den andre. Noen av disse treffer godt, andre har et stykke opp til den poetiske inderligheten de strekker seg etter.

Et eksempel her:

A green space; I feel memory in the air like pollen. It reminds me of a poem my Dad was never able to finish.

Når den faktiske spillopplevelsen i tillegg kan bli litt repeterende og småkjedelig, er vi dessverre et hakk unna den magiske spillopplevelsen jeg hadde håpet på forhånd.

Men bevares, «Season: A Letter to the Future» tangerer også ofte ambisjonsnivået.

Da byr spillet på en vakker og reflekterende reise gjennom en spennende fantasiverden.

PS: Lanseres på PC og Playstation den 31. januar. Spillet er anmeldt på PS5. Jeg vil også nevne at hele spillet er laget i bredformatet 21:9, noe som er ekstra gode nyheter for de som skal spille det på en bredskjerm på PC.