Grunnpremisset i Geir Halnes' nye diktsamling «La» later til å være at vitenskap er selve kilden til religiøsitet. Her får man følelsen av å bli tilbudt en sekulær inngang til troen.
Diktenes nytenkende og ofte uventede kombinasjon av det objektive vitenskapsspråket og det nære og sanselige, gjør denne boka både morsom, vakker og forvirrende. Ikke minst er den en øyeåpner til dette dypt fascinerende universet vi tar del i.
Universet springer ut
Diktsamlingen åpner slik:
På neste side fortsetter:
Her er det som om leseren blir plassert i universets spede begynnelse, hvor det elementære finner sted. Mange av diktene åpner med imperativet «la», som både nikker til matematiske formuleringer som «la radius være lik r» og skapelsesberetningens «la det bli lys».
«La» har undertittelen antropiske prinsipper – en metafysisk holdning om at universets lover og konstanter synes å være skreddersydde for liv. Med andre ord: Universet er skapt for oss.
La det skje!
Ordet «la» har også en mer menneskelig komponent: Det vitner om en hengivelse som ikke bunner i apati, men en mild nysgjerrighet. Tonen er bedagelig, men også pirrende, for hva er det som vil gro frem når man oppgir all motstand?
Halnes' dikteriske metode – også i hans tidligere diktsamlinger – er å opprette et spenningsforhold mellom det objektive (naturvitenskap) og det sanselige (livsverden), for å bryte ned eller skape mening. Det ligger mye poetisk kraft i denne brå bevegelsen mellom det fjerne og det nære, mellom utside og innside.
Astronomiske størrelser får menneskelig drakt:
Det er morsomt fordi det er absurd, men også fordi tonen er ironiserende. Av og til kan det føles som om en alien har skrevet disse diktene (positivt ment).
En genistrek
Når to så forskjellige språksfærer settes opp mot hverandre, blir man bevisst språk som språk. Man trer inn i et metaperspektiv. Og når jeg-et i boka henvender seg til et uspesifikt «du», er dette en påpeking av en mekanisme ved språket – nemlig at det alltid rettes mot noe eller noen, siden språk er kommunikasjon.
Her retter han seg mot Gud, og senere er det selve universet (han skal lete etter «lovene dine»). Gud og universet er nokså ombyttbare størrelser.
Men så skjer det fantastiske, det står: «en gang het du Gerd», og: «en gang het du Linda». Dette du-et er ikke en konstant! Poenget er selve utstrekkingen, henvendelsen mot noe utenfor en selv. Det er en liten genistrek.
Det får meg til å tenke på det franske ordet «tutoyer», som betyr å være dus (av fortrolighet eller uhøflighet), men som også kan bety å nærme seg noe. Det er kanskje litt frekt å du-e universet, men det er også rørende. Det er et forsøk på nærhet, berøring.
Meningen uten alt
Geir Halnes’ «La» er mer spirituell i tonen enn hans tidligere diktbøker, men den presenterer ikke en egen religion med et sett med forklaringer. Her er ingen to streker under svaret. Meningen med alt er heller en stemning, en tone:
Det er lett å falle i beundring over skaperverket, særlig nå om våren. Likevel er det ikke før man tyr til vitenskapelige redskaper at man aner rekkeviddene av de store kreftene der ute. Nevronene i menneskehjernen er for eksempel skremmende lik en galaksehop (!).
Den religiøse erkjennelsen i «La» går ut på følelsen av å ta del i en kosmisk orden, som blir vanskeligere å fornekte jo mer man lærer om universets finstemte sammensetning. Og hva er denne kosmiske ordenen? Er det en herskende Gud, eller er det summen av alt? Eller er det, enkelt nok, det vi henvender oss til når vi sier «du».
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen, «Februar» av Johan Lindvall, «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, og «Ute» av Einar Stenseng.
