Håpets fortelling

«Kvinne, liv, frihet!» jublet de innsatte i Evin-fengselet i Teheran, da det ble kjent at deres medfange Narges Mohammadi var tildelt fredsprisen for sitt utrettelige arbeid for kvinners rettigheter i Iran.

Og det er dette sterke slagordet Nobels Fredssenter har valgt som tittel for årets fredspris­utstilling.

Fredssenteret har gjennom årene slitt med å finne en form på utstillingen. Den har ofte vært en underlig blanding mellom et romlig fotojournalistisk essay og en kunst­utstilling.

For å unngå dette hybrid­preget i år har de gjort et klokt grep: De har rett og slett delt utstillingen inn i to adskilte avdelinger.

Den første er en dokumentarisk presentasjon av fredspris­vinneren og hennes aktivisme, mens den andre er en liten fotokunst­utstilling, der seks anonyme, iranske kvinnelige fotografer utforsker spørsmål knyttet til den livsfarlige frihets­kampen.

Lysende minner

Et visuelt element som preger den dokumentariske delen av utstillingen, er ti guloransje rektangulære lys­søyler.

Fra fengselet har fredspris­vinneren selv skrevet tekster som er trykket på engelsk, norsk og farsi på papir­strimler som danner veggene i disse lampe­søylene.

Her skriver hun om hendelser som har vært viktige for henne, men også om såre minner, som da hun måtte forlate de to små barna sine første gang hun ble arrestert.

Jeg liker hvordan disse glødende minnene danner små lys­lommer i utstillingen.

Men for publikum blir disse lange tekst­blokkene veldig monotone og lite innbydende.

Det hjelper litt på leservennligheten at man inviteres til å løfte arket opp i øyehøyde, og lese det som et brev, for fonten er også svært liten.

Jeg kan godt forstå at det har vært vanskelig å skulle redigere ned fredspris­vinnerens egne tekster, men her tror jeg det lureste ville vært å lage en trykk­sak til utdeling – og så kunne man på lyssøylene ha valgt ut noen korte tekstutdrag.

Det er kanskje greit å merke seg en gang for alle at lange lese­tekster ikke er særlig egnet som elementer i en utstilling.

Demokratiske idealer

I utstillingen vises det også til en kontinuitet i arbeidet for menneske­rettigheter i Iran.

Vi blir blant annet minnet om juristen Shirin Ebadi som mottok fredsprisen i 2003, altså nøyaktig tjue år før Narges Mohammadi.

Vi kan blant annet lese korte tekstutdrag fra hennes Nobel-foredrag. Der understreker hun at islam fint kan tolkes i samsvar med demokratiske idealer, men at muslimske ledere misbruker religiøs retorikk for å gjennomføre en undertrykkende politikk.

Noe av det sterkeste i den dokumentariske delen av utstillingen, er et rektangel laget med teip som risser opp størrelsen på Mohammadis knøtt­lille fengsels­celle.

Slik kan vi altså ta innover oss hvilket klaustrofobisk liv hun lever i fangenskap.

Men utstillingen som helhet fokuserer verken på grusomme sonings­kår, tortur eller under­trykkelse.

Inspirert av Mohammadis egen positive livsholdning handler utstillingen om drømmene og visjonene som ligger i kvinnenes frihets­kamp.

Smart tenkt

At Nobels Fredssenter velger håpets fortelling, tror jeg er klokt i en tid der vi er helt numne av fortvilelse over situasjonen i Gaza.

Det er en grense for hvor mye lidelse vi orker å ta innover oss på en gang.

Den lille kunst­utstillingen har fått tittelen «Gjennom hennes linse». Det mest iøynefallende verket her er et stort farge­fotografi som viser en vakker, svartkledd kvinne med hijab som står på en strand med vann til livet.

Et opprørt hav syder omkring henne.

Kanskje kan det tolkes som et bilde på den store risikoen og kraft­anstrengelsen som kreves for å stå oppreist i motstands­kampen. Her handler det om å ikke miste fotfeste i de heftige brenningene.

Bildet er skapt som et fiktivt plate­cover og henviser til kvinnelige artister som ikke får lov til å opptre. I flere videoer som også vises i utstillingen, ser vi sangerne som synger uten lyd.

Et sterkt symbol på at kvinner i Iran er fratatt sin stemme.

Mer bevisst enn tidligere

Årets utstilling fremstår som mer bevisst i sin organisering av elementene og bruken av forskjellige estetiske virke­midler enn før.

Generelt synes jeg de har vært flinke til å fatte noen tydelige valg når det gjelder hva som skal tre i forgrunnen, og hva som kan danne et bakteppe.

Utstillingen har et helhetlig preg og bærer frem budskapet på en tydelig og gripende måte.