Hopp til innhold
Anmeldelse

Håpets fortelling

Bærer frem Narges Mohammadis budskap på en tydelig og gripende måte.

Foto fra Fredsprisutstillingen 2023: Listen, fiktivt CD-cover, Iran, 2011.
Foto: Magnum Photos
Terningkast 4 Kunst

«Kvinne – Liv – Frihet» – Fredsprisutstillingen 2023

Nobels Fredssenter, Oslo

12. desember 2023–24. november 2024

«Kvinne, liv, frihet!» jublet de innsatte i Evin-fengselet i Teheran, da det ble kjent at deres medfange Narges Mohammadi var tildelt fredsprisen for sitt utrettelige arbeid for kvinners rettigheter i Iran.

Og det er dette sterke slagordet Nobels Fredssenter har valgt som tittel for årets fredspris­utstilling.

Fredssenteret har gjennom årene slitt med å finne en form på utstillingen. Den har ofte vært en underlig blanding mellom et romlig fotojournalistisk essay og en kunst­utstilling.

Fredsprisutstillingen 2023

BLIKKFANG: Med store bokstaver på vinduet ønsker man å fange oppmerksomheten fra de forbipasserende. Med røde, blå og gule bokstaver står det skrevet: Kvinne, liv, frihet på farsi. Rent formidlingsmessig er det nok litt kontraproduktivt at svært få av oss kan forstå betydningen av bokstavene. Rent estetisk burde man nok stemt de ulike fargene litt opp mot hverandre. Her blir det blå ordet veldig mye tydeligere enn det røde, og særlig det gule.

Foto: Johannes Granseth/Nobels Fredssenter

For å unngå dette hybrid­preget i år har de gjort et klokt grep: De har rett og slett delt utstillingen inn i to adskilte avdelinger.

Den første er en dokumentarisk presentasjon av fredspris­vinneren og hennes aktivisme, mens den andre er en liten fotokunst­utstilling, der seks anonyme, iranske kvinnelige fotografer utforsker spørsmål knyttet til den livsfarlige frihets­kampen.

Lysende minner

Et visuelt element som preger den dokumentariske delen av utstillingen, er ti guloransje rektangulære lys­søyler.

Fra fengselet har fredspris­vinneren selv skrevet tekster som er trykket på engelsk, norsk og farsi på papir­strimler som danner veggene i disse lampe­søylene.

Her skriver hun om hendelser som har vært viktige for henne, men også om såre minner, som da hun måtte forlate de to små barna sine første gang hun ble arrestert.

Les også De skal være mammas stemme

Ali og Kiana tar selfie foran bildet av moren.

Jeg liker hvordan disse glødende minnene danner små lys­lommer i utstillingen.

Men for publikum blir disse lange tekst­blokkene veldig monotone og lite innbydende.

Det hjelper litt på leservennligheten at man inviteres til å løfte arket opp i øyehøyde, og lese det som et brev, for fonten er også svært liten.

Fredsprisutstillingen 2023

TEKSTTUNGT: Søylelamper laget av tekstilaktig papir. Her er teksten ikke i ansiktshøyde, men tanken er at man skal løfte arket opp som om det var et brev. Her er teksten altfor lang. Tekstbildet fremstår som endeløst og monotont og dermed avvisende for publikum. At de ikke har ønsket å redigere ned prisvinnerens egne tekster kan man godt forstå, men her burde de nok heller skapt en liten trykksak, og så kunne de skrevet noen utvalgte utsnitt på de vakre minnelampene. Teksten er skrevet på norsk, engelsk og farsi. Vi ser at rent visuelt fungerer versjonen på farsi langt bedre, da den er brutt opp med flere avsnitt og dermed fremstår som mindre monoton.

Foto: Johannes Granseth/Nobels Fredssenter

Jeg kan godt forstå at det har vært vanskelig å skulle redigere ned fredspris­vinnerens egne tekster, men her tror jeg det lureste ville vært å lage en trykk­sak til utdeling og så kunne man på lyssøylene ha valgt ut noen korte tekstutdrag.

Det er kanskje greit å merke seg en gang for alle at lange lese­tekster ikke er særlig egnet som elementer i en utstilling.

Fredsprisutstillingen 2023, Narges Mohammadi

Det er fint at lyset i utstillingen er dempet, og at kuratorteamet i år har lagt vekt på å redusere informasjonsmengden i utstillingen. De fine gylne lampene med tekstminner skrevet av fredsprisvinneren lader utstillingen med en stemning. Det er flott at de har valgt å variere mellom svarte, røde og hvite bokstaver i tekstplakaten. Hvis alt hadde vært hvitt ville det blitt altfor hardt.

Foto: Johannes Granseth/Nobels Fredssenter

Demokratiske idealer

I utstillingen vises det også til en kontinuitet i arbeidet for menneske­rettigheter i Iran.

Vi blir blant annet minnet om juristen Shirin Ebadi som mottok fredsprisen i 2003, altså nøyaktig tjue år før Narges Mohammadi.

Vi kan blant annet lese korte tekstutdrag fra hennes Nobel-foredrag. Der understreker hun at islam fint kan tolkes i samsvar med demokratiske idealer, men at muslimske ledere misbruker religiøs retorikk for å gjennomføre en undertrykkende politikk.

Bilde fra fredsprisutstillingen 2023.

SYMBOLSK: Dette kunstprosjektet referer til opprøret som fulgte Masha Jina Aminis død høsten 2022. Iranske kvinner som bor i utlandet møtes og fletter hverandres hår, som en symbolsk opprørshandling, men også som et uttrykk for sorg.

Foto: Nobels Fredssenter

Noe av det sterkeste i den dokumentariske delen av utstillingen, er et rektangel laget med teip som risser opp størrelsen på Mohammadis knøtt­lille fengsels­celle.

Slik kan vi altså ta innover oss hvilket klaustrofobisk liv hun lever i fangenskap.

Men utstillingen som helhet fokuserer verken på grusomme sonings­kår, tortur eller under­trykkelse.

Inspirert av Mohammadis egen positive livsholdning handler utstillingen om drømmene og visjonene som ligger i kvinnenes frihets­kamp.

Foto fra Fredsprisutstillingen 2023. © Yalda Moaiery, 2006

I 2006 fikk fotojournalisten Yalda Moaiery lov til å være med det iranske politiet som patruljerte og sjekket om kvinner overholdt reglene om sømmelig klesdrakt. Her skildres hvordan kvinner som politiet mente ikke overholdt reglene ble arrestert. Historien har hatt sine faser der sjal absolutt ikke har vært brukt, som i Sjahens herredømme, som varte fram til revolusjonen i 1979. Da ble monarkiet styrtet til fordel for en islamsk teokratisk republikk. Fra dette punkt ble kvinnelige hodeplagg påbudt, og strengt håndhevet.

Foto: Yalda Moaiery

Smart tenkt

At Nobels Fredssenter velger håpets fortelling, tror jeg er klokt i en tid der vi er helt numne av fortvilelse over situasjonen i Gaza.

Det er en grense for hvor mye lidelse vi orker å ta innover oss på en gang.

Den lille kunst­utstillingen har fått tittelen «Gjennom hennes linse». Det mest iøynefallende verket her er et stort farge­fotografi som viser en vakker, svartkledd kvinne med hijab som står på en strand med vann til livet.

Et opprørt hav syder omkring henne.

Fredsprisutstillingen 2023

SJAL: I flere av prosjektene ser vi disse referansene til det å bære sjal eller det å eksponere håret. Det er viktig å understreke at i store deler av den muslimske verden betraktes ikke hijaben som noe undertrykkende plagg, tvert imot er det for mange moderne kvinner en viktig identitetsmarkør, og et positivt fellesskapssymbol. Men akkurat i en iransk kontekst er hodesjalet forbundet med den kvinnelige frihetskampen.

Foto: Johannes Granseth/Nobels Fredssenter

Kanskje kan det tolkes som et bilde på den store risikoen og kraft­anstrengelsen som kreves for å stå oppreist i motstands­kampen. Her handler det om å ikke miste fotfeste i de heftige brenningene.

Bildet er skapt som et fiktivt plate­cover og henviser til kvinnelige artister som ikke får lov til å opptre. I flere videoer som også vises i utstillingen, ser vi sangerne som synger uten lyd.

Et sterkt symbol på at kvinner i Iran er fratatt sin stemme.

Mer bevisst enn tidligere

Årets utstilling fremstår som mer bevisst i sin organisering av elementene og bruken av forskjellige estetiske virke­midler enn før.

Generelt synes jeg de har vært flinke til å fatte noen tydelige valg når det gjelder hva som skal tre i forgrunnen, og hva som kan danne et bakteppe.

Utstillingen har et helhetlig preg og bærer frem budskapet på en tydelig og gripende måte.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.

Kiana og Ali Rahmani tar i mot Nobels fredspris på vegne av sin mor Narges Mohammadi

Ansikter på et annet Iran