– Regimet har blitt mer voldelige fordi de er redde

10. desember 2003: Shirin Ebadi tar imot Nobels fredspris i Oslo rådhus.

Hun skriver historie som den første iraner som får prisen. Og som den første muslimske kvinnen.

10. desember 2023: Shirin Ebadi er tilbake i Oslo rådhus.

Hun ser barna til sin venn og tidligere kollega, Narges Mohammadi, motta prisen – diplomet og den berømte gullmedaljen – på vegne av moren. Og hun hører talen som er smuglet ut av Evin-fengselet utenfor Teheran.

– Fredsprisen viser regimet at verden følger med på Iran. Jeg håper virkelig at det iranske regimet tar til seg denne advarselen og bedrer seg, sier Shirin Ebadi (76) til NRK.

Samme pris, 20 år etter

NRK snakket med fredsprisvinneren dagen etter det ble kjent at den fengslede iranske kvinnen Narges Mohammadi får årets fredspris. Og traff henne dagen etter utdelingen, på Nobel fredsprisforum.

Der deltok hun sammen med andre kjente iranske kvinner. Alle bor nå utenfor Iran.

Shirin Ebadi var i Paris da hun i 2003 fikk vite at hun var tildelt Nobels fredspris.

Hun reiste hjem til Teheran, der hun ble møtt av jublende landsmenn. Og hun reiste til Oslo for å motta prisen. Dette var under den såkalte «reform-tiden».

Men i årene etter gjorde presteregimet tilværelsen langt vanskeligere for Ebadi, som i sin tid var Irans første kvinnelige dommer.

Ektemannen ble arrestert og torturert. Familiemedlemmer forfulgt. Bankkonti ble sperret.

Til slutt forlot hun hjemlandet.

Nobelmedaljen og nobeldiplomet, ble beslaglagt, hentet ut fra familiens bankboks.

Da Ebadi reiste, var Narges Mohammadi nestleder ved Senteret for menneskerettsforkjempere, som Ebadi hadde vært med å starte.

Senteret forsvarte politiske fanger, støttet deres familier når de trengte hjelp og rapporterte om menneskerettsbrudd.

– Har bare blitt enda mer brutale

Shirin Ebadi sier pilen for Iran har pekt feil vei fra 2003 og til nå. Både folket og regimet har utviklet seg – men i motsatt retning av hverandre:

– De siste 20 årene har iranere blitt modigere og sterkere. De fortsetter kampen selv om de blir arrestert og drept.

– Det iranske regimet har blitt mer brutalt fordi iranere viser mer motstand og har blitt sterkere. Regimet har blitt mer voldelige fordi de er redde nå, sier Ebadi.

Ville ha fredsprisen til en general

I 2003 fikk Ebadi, riktignok etter noen timers nøling og en del frem og tilbake, en gratulasjon fra den iranske regjeringen. I 2023 var tonen en helt annen:

– Regimets reaksjon på fredsprisen har vært helt latterlig. De har gått så langt som å si at prisen ikke har blitt gitt til en ekte menneskerettighetsforkjemper. At den bare er politisk motivert, sier hun.

– Ifølge regimet burde Nobelkomiteen ha gitt prisen til Qasem Soleimani, hvis de hadde hatt et oppriktig ønske om å gi den til en fredsforkjemper.

Den tidligere generalen tilhørte den mektige Revolusjonsgarden. Han hadde blant annet ledet Al Quds-styrken, som har ansvar for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.

Han hadde kriget for det iranske regimet i Syria, Irak og Jemen, og ble drept i et amerikansk droneangrep under et besøk til Bagdad i 2020.

Irans ambassade i Oslo mener utdelingen av Nobels fredspris til iranske Narges Mohammadi viser at Nobelkomiteen er politisk.

– Den iranske ambassaden fordømmer på det sterkeste den politiske utdelingen av Nobels fredspris og uttrykker sin dypeste beklagelse for denne komiteens mål og misbruk av menneskerettigheter og fred som et verktøy for politiske mål, skriver ambassaden i en pressemelding.

Les hele pressemeldingen fra den iranske ambassaden nederst i saken.

Sterk kvinnekamp i Iran

Det siste året har verden sett iranske kvinner ta til gatene og protestere høylytt.

Utløst av dødsfallet til 22 år gamle Mahsa Amini. Dødsfallet førte til den største opposisjonsbølgen i landet på flere år. I høst døde 16 år gamle Armita Geravand.

De to unge kvinnene døde angivelig etter å ha blitt arrestert fordi de brøt landets påbud om å dekke til håret. Amini skal ha sitt hodesjal for langt bak, Geravand skal ha våget seg å gå uten.

Også de kvinnelige politiske fangene i Evin-fengselet har sluttet seg til protestene, ledet an av Narges Mohammadi.

Hun har fått ut fortellinger om hvordan hennes unge kvinnelige medfanger, innbrakt etter protestene, blir torturert.

– Jeg har et stort håp om at folket skal vinne over regimet, og at det skal bli demokrati og frihet i Iran.

– Det gir håp at jenter, gutter, kvinner og menn tok til gatene. Vi skal bli kvitt dette regimet, sier Ebadi bestemt.

31 år i fengsel og 154 piskeslag

Narges Mohammadi blir den fjerde fredsprisvinneren i historien som sitter fengslet når prisen deles ut.

Ebadi tviler på at fredsprisen endrer på Mohammadis fengselstilværelse.

– Jeg håper inderlig at dette regimet vil ha nok kunnskap til å forstå at det ikke er annet enn en kilde til skam å holde en nobelprisvinner i fengsel.

– Men dessverre har jeg til gode å se noen tegn på klokskap fra det nåværende regimet i Iran, sier Ebadi.

En skam

Narges Mohammadis ektemann Taghi Rahmani var fengslet i 17 år. Han skulle egentlig i fengsel på ny etter å ha blitt løslatt, men klarte å flykte. Nå bor han i Paris sammen med barna Kiana og Ali.

Shirin Ebadi mener de er trygge så lenge de lever i Europa.

– Jeg tviler på at familien vil være i fare i et europeisk land. Det er likevel ekstremt trist at disse ungene vokser opp uten sin mor. De kan verken se eller snakke med moren sin, og det er en skam, sier Ebadi.

– Jeg kan likevel forsikre om at dette vil prege livene til hennes barn. Moren deres vil være deres store rollemodell, og de vil fortsette hennes kamp.