Ansikter på et annet Iran

Narges Mohammadi sitter fengslet i ett av verdens mest beryktede fengsler. Nord i Teheran, helt oppunder fjellene som omkranser byen, ligger Evin-fengselet. Der sitter politiske fanger innesperret av dagens islamske regime, akkurat som de gjorde det under det foregående autoritære styret til sjah Mohammed Reza Pahlavi.

Mohammadi er dømt til en lang fengselsstraff og 154 piskeslag. Hun annonserte selv at hun skulle tilbake til fengselet. Hun har hele tiden visst hva hun risikerte. Hun visste at dette ikke vil være over på kort sikt. I nobeltalen skriver hun kampen sin inn i to spor, den lange iranske historien og frihetskampen for demokrati og kvinners likeverd.

Det var to 17-åringer som framførte nobeltalen, to 17-åringer som ikke har sett sin mor siden de var ni år og som har avfunnet seg med at de kanskje aldri får se sin mor igjen, tvillingene Kiana og Ali

Ingen av dem har selv bedt om å være en del av dette. De har ikke bedt om rampelyset. Likevel har de har gjennom mange intervjuer med norsk og internasjonal presse vist seg som ansikter på et annet Iran, hvilke muligheter som finnes og ikke minst, hva slags mennesker det iranske regimet tvinger i eksil.

De har vært vennlige, åpne, veltalende og heller ikke lagt skjul på hva det har kostet for dem som familie.

I Oslo i dag bar de sin mors stemme til verden:

«Iran har med sin gamle og strålende sivilisasjon, alltid vært et symbol på opphøydhet og fremskritt. Vi er arvtakerne til denne sivilisasjonen og dens verdier.»

Med de ordene gjorde Mohammadi seg og alle andre aktivister til bærerne av den iranske historien, og dagens islamske regimet til unntaket. Dagens herskere er tyrannene, ja hun bruker ordene «religiøst tyranni» om det sjiamuslimske styret.

«Tyranni er en endeløs og grenseløs ondskap, dets illevarslende skygge har lenge blitt kastet over hodene på millioner av fordrevne mennesker.» Hun har ingen illusjoner om hva hun og hennes kampfeller står mot.

Det er et regime som ikke kommer til å gi seg. Det er et regime som har vist seg svært motstandsdyktig både mot indre og ytre trusler.

Regimet overlevde en forferdelig krig mot nabolandet Irak på 1980-tallet, det har stått imot strenge vestlige sanksjonene og har slått hardt ned på store folkelige protester.

I 2009 samlet «Den grønne bevegelsen» millioner av mennesker i gatene. Lederne ble arrestert eller satt i husarrest, og demonstrasjonene døde hen. I fjor høst brøt «Kvinne, liv, frihet»-demonstrasjonene ut. Gjennom prisen til Mohammadi rettes oppmerksomheten på ny mot Iran, men regimet har fortsatt makten.

Det som gjør Mohammadis engasjement særegent, særlig i Midtøsten, er hvordan hun knytter politisk frihet opp mot like rettigheter. «Kjønnsapartheid» kaller hun dagens styre og sier at hun er en av mange millioner iranske kvinner som lider av ubarmhjertig undertrykkelse, og hun minnes særlig de navnløse kvinnene og deres liv i motstand.

«Realisering av demokrati krever realisering av menneskerettigheter.»

Det er et kraftfullt budskap i en verden som preges av krig og antidemokratiske krefter. Nobelprisen er som en fyrlykt som rytmisk og jevnlig retter lyser opp verdens mørkeste kroker, denne gangen en fengselscelle i Teheran.

Det var en påminnelse til oss alle om at frihet og demokrati ikke er gratis, og at det finnes mennesker som er villig til å ofre alt for disse idealene.

Det er sjelden at prisvinneren ikke selv kan motta prisen, at de hindres av egne myndigheter, men det er ikke første gang det står en tom stol i Oslo rådhus. Mohammadi følger nå i fotsporene til den sovjetrussiske dissidenten Andrej Sakharov og kinesiske Liu Xiaobo. Det setter også Mohammadis kamp og engasjement i et globalt perspektiv.

Kampen nytter, kampen fortsetter, var budskapet. Ordene var smuglet ut av et fengsel og framført av prisvinnerens barn, barn som både er en fortsettelse og en framtid.

Dere har den modigste av alle mødre, sa de norske barna på Nobels Fredssenter til Kiana og Ali. Det kan ikke være lett å være barn og motta en slik hyllest til en fengslet mor.

Dagen i dag har i hvert fall vist dem og alle andre iranske aktivister i Iran eller i eksil, at de ikke er alene, deres mot og smerte ble i dag anerkjent gjennom prisen til Narges Mohammadi.

Og hva mot gjelder: De er søren meg modige de to barna hennes også.