Hopp til innhold

De skal være mammas stemme

To 17-åringer skal ta imot verdens viktigste pris på morens vegne. Talen de skal holde er smuglet ut av et fengsel. Tvillingene er uenige om de noen gang får se moren sin igjen.

– Oj, kommer det så mange!, sier Kiana Rahmani i det hun går inn og ser alle stolene som er satt ut i den store salen i Oslo rådhus.

Litt før før klokken 13 på søndag skal hun og broren Ali komme i salen, fulgt av NRKs kameraer som sender bildene direkte ut til hele verden.

6. oktober fikk de vite at moren deres, Narges Mohammadi, får årets Nobels fredspris.

Siden har det gått i ett for de to skoleelevene. Og nå er de her i Oslo, sammen med faren, Taghi. Og onkelen Hamidreza, morens bror som hadde flyktet fra Iran og viste seg til Nobelkomiteens overraskelse å bo her.

Sammen skal de være «stand-in» på alt det en nobelprisvinner pleier å være gjennom.

Vinneren selv sitter i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. I en beskjed som er smuglet ut har moren skrevet:

«Mest av alt lengter jeg etter Kiana og Ali. Spesielt de dagene når nye fanger forteller om intervjuene de to har gjort... Det er drøye åtte år siden jeg så dem.»

Via hemmelige iranske kontakter er beskjeden formidlet til Sveriges Television i anledning nobelutdelingen.

Ali og Kiana går ned trappa i Oslo Rådhus.

Store oppgaver venter de to ungdommene. På søndag er Kiana og Ali hovedpersonene i Oslo rådhus, på vegne av sin fengslede mor, Narges Mohammadi.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Talen smuglet ut

Talen Kiana og Ali skal holde i morgen, er smuglet ut på samme vis. Det er morens ønske at tvillingene skal fremføre den sammen.

Ja, jeg har kjøpt en veldig fin kjole. En enkel sort en, sier Kiana med et lite smil når vi spør om alt er klart.

Men, unnskyld uttrykket, jeg gir «litt blanke» i klærne. Det som er viktig; vi er ikke vant til å få satt et slikt søkelys på det som skjer i Iran. Nå gjelder det å få frem det budskapet vi har, sier Kiana.

17-åringen tygger henslengt på en tyggegummi og ser ut som 17-årige jenter flest.

Men, de fleste 17-åringer tar ikke imot gullmedalje, diplom og 11 millioner svenske kroner på vegne av moren sin.

Familien undertegner Nobelprotokollen.

Ali og Kiana måtte sammen med faren Taghi undertegne Nobel-protokollen. Med undertegningen aksepterer de formelt nobelprisen på vegne av moren.

Foto: NTB

En oppvekst på flukt

Tvillingparet har ikke hatt en oppvekst som de fleste andre.

Familien på fire levde et omflakkende liv. Begge foreldrene var aktivister, som stadig var på flyttefot for å komme unna politi og myndigheter. Ekteparet kjempet for et annet Iran enn det prestestyret ønsker.

Jeg forsto ikke hvorfor vi måtte flytte fra by til by. Hvorfor kan vi ikke bare bli hjemme? sier Kiana at hun spurte om.

Ali forteller at de i mange år opplevde at enten den ene eller andre forelderen var arrestert. Men at de alltid dukket opp igjen.

En dag skjedde det ikke. Moren hadde som vanlig laget frokost til dem. Kiana og Ali husker at de spiste egg. Og at hun bad dem være flittige på skolen. Så sa de ha det og dro.

Da de kom hjem, var leiligheten endevendt. Moren var borte. Siden har de ikke sett henne. Da var de ni år.

Faren hadde flyktet til Paris. Etter en tid fikk barna reise etter.

Det mest stabile de to 17-åringene har hatt i livet, er hverandre.

Det som hjalp meg mest da en av foreldrene våre var arrestert, var at søsteren min var der. Vi er ekstremt tette, sier Ali.

Kiana nikker og sier hun kjenner seg trygg når broren er i nærheten.

Da er jeg lykkelig og kan leve som normalt. Vi har aldri vært adskilt. I 17 år har vi vært «limt til hverandre», sier hun.

Ali og Kiana ser på et fotografi av moren Narges Mohammadi.

De to 17-åringene er kommet i verdens søkelys etter at moren i oktober ble valgt som årets vinner av Nobels fredspris.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Savner moren for «kvinneting»

Kiana legger ikke skjul på at hun har savnet moren sin.

Jeg som er jente hadde hatt behov for moren min til ganske enkle ting. I ungdommen og i puberteten når kroppen forandrer seg da spurte jeg faren min, som jo ikke har en kvinnekropp, så han forsto ikke.

Så jeg skulle gjerne hatt moren min der til å forklare meg ting. Hun kunne lært meg å kle meg, å sminke meg. Slike ting. Men når det er sagt, så har jeg en super pappa. Han er super-kul, vi har en «Disney-pappa», sier Kiana.

De er likevel opptatt av å få frem at de ikke hadde en ulykkelig barndom. At de hadde familie og slektninger som tok vare på dem. Og at de ikke er en ulykkelig familie nå.

Ali forteller at han allerede som liten gutt forsto at de ikke kom til å leve som en vanlig familie. Det skjedde da han så den iranske Revolusjonsgarden arrestere faren.

Han sier han aksepterte det der og da, fordi han tenkte at kampen for frihet var viktig.

Selv om faren min har fått fysiske problemer etter fire år i fengsel. Selv om moren min kan dø når som helst, er det verdt det. Frihet og demokrati er livet.

Så lener han seg frem og sier med stort alvor:

Søsteren min og jeg kan med stolthet si at vi har vært lykkelige. Vi har ikke hatt et dårlig liv.

Han sammenligner seg med de mange i Iran som lever under forferdelige forhold og som har mistet sine.

Broren til Jina Masha Amini mistet søsteren sin. Jeg har fremdeles min. Det er mange som har mistet noen, og vi skal gjøre vårt beste for å være deres stemme på søndag.

Lørdag ble familien til Amini stanset på flyplassen i Teheran da de skulle reise til Frankrike for å motta EUs menneskerettighetspris, Sakharov-prisen.

Les også Ett år siden Jina Aminis død

MVF9wUrZy3Y

Telefonene fra Teheran tok slutt

Narges Momhammadi har sagt at hun kjemper for at hennes barn skal kunne leve i et bedre Iran enn hun selv vokste opp i. Men kampen har kostet Mohammadi dyrt.

Siden hun ble arrestert for første gang i 2011, har hun tilbrakt mye tid i fengsel. Det har gått hardt ut over helsa. Og det har kostet henne samvær og kontakt med barna.

Tidligere lot fengselsledelsen henne ringe til Paris en gang i uken. Ektemannen fikk ikke lov til å si noe, men barna kunne snakke. Men plutselig ble det slutt på telefonene.

Kiana og Ali har ikke snakket med henne på ett år og ni måneder.

Les også Her sit fredspris­vinnaren – det mest berykta fengselet i Iran

Etter av brannen i Evin-fengselet i Teheran i Iran 17. oktober 2022.

Ser pappa smile

På Nobels Fredssenter er det laget fotoutstilling om morens liv. Og litt Alis og Kianas. For de er med på mange av bildene.

En imaginær fengselscelle er det også. Faren, Taghi, satt i en slik.

Størrelsen er markert med streker på gulvet og viser at det ikke er mye plass til en voksen mann.

Ali og Kiana står inni en oppmerket fengselscelle.

Tvillingene ser på den visuelle fengselscellen. Den tilsvarer cellen faren Taghi Rahmani tilbragte fire år i.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Ali blir stående foran et bilde av faren.

Vi ser dessverre ikke faren vår le eller spøke lenger. Det er veldig sjelden. Men her er et bilde hvor han var kjempeglad, nesten som et barn.

Det gjør meg rørt, fordi det er noe vi aldri nå ser, sier han.

Les også Satt fengslet med fredsprisvinneren: – Jeg tror hun er både glad og lei seg

Får de se moren igjen?

De to tvillingene er delt i synet på om de kommer til å få møte moren sin igjen.

Kiana sier hun er pessimist og viser til at fredsprisen kan ha gjort Narges Mohammadi enda mer utsatt.

Det siste de iranske myndighetene vil er å ha mer fokus på situasjonen i landet.

Hun viser til de mange fengselsdommen moren er ilagt og frykter at det ikke blir færre av dem i tiden fremover.

Så jeg tror jeg så moren min for siste gang da jeg var ni år gammel.

Mens tvillingbroren sier han ikke har mistet håpet.

Jeg kan ikke forestille meg at jeg skal miste henne. Jeg vet at mange har lidd slike tap og jeg kjenner at jeg må akseptere at det kan skje.

Men jeg vil aldri forberede meg på at jeg skal miste moren min, sier Ali.

Følg Nobel-dagene i NRKs Nyhetssenter:

Myntverket får hvert år jobben med å lage kanskje verdens mest prestisjefulle medalje, Alfred Nobels fredspris. På dødsleiet skrev han et testamente der han ville dele ut en fredspris til den eller de som arbeider for å sikre eller bevare fred. Reporter Lars Os spør, hvorfor har vi Nobels fredspris?

Myntverket får hvert år jobben med å lage kanskje verdens mest prestisjefulle medalje, Alfred Nobels fredspris. På dødsleiet skrev han et testamente der han ville dele ut en fredspris til den eller de som arbeider for å sikre eller bevare fred. Reporter Lars Os spør, hvorfor har vi Nobels fredspris?

SISTE NYTT

Siste nytt