Modernismens motstridige humorist

György Ligeti (1923–2006) har en unik posisjon blant komponister etter andre verdens­krig. I år ville han ha fylt 100 år.

Etter å ha flyktet fra det ungarske kommunist­diktaturet i 1956 ble Ligeti raskt en ledende skikkelse i den sentral­europeiske avantgarden.

Men i motsetning til andre tone­angivende modernister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen oppnådde Ligeti i tillegg – takket være film­suksessen «2001: En romodyssé» – kult­status hos et internasjonalt masse­publikum.

Det som kanskje mest av alt særpreger Ligeti, er hans evne til å fornye seg.

Ligeti brukte store deler av 1970-tallet på å komponere den burleske skrekk­operaen «Le Grand Macabre», som er en av de oftest spilte modernistiske operaer fra forrige århundre.

Med nye impulser fra Sentral-Afrika og Karibia utviklet Ligeti på 1980-og 90-tallet en dypt personlig stil som i økende grad bar vitnesbyrd om at han var en jødisk komponist som mistet nesten hele sin familie i Holocaust, og som selv med nød og neppe overlevde Hitler og Stalin.

Ligetis musikalske verden er både snål og vidunderlig, humoristisk og skremmende. Den gir et dypt personlig blikk på hva det innebærer å være et individ i en verden som har gjennomgått ufattelige katastrofer, og som fremdeles står i fare for å utslette seg selv.

Her kan du lese om fem av Ligetis hovedverk – og de ofte utrolige historiene om hvordan verkene ble til og vandret ut i verden.

Ligeti sa selv at han hadde levd et vanvittig liv. Det gjelder også hans musikk.

Knivstikk i Stalins hjerte – med tre toner

• Verk: «Musica Ricercata»
• Komponert: 1951–53
• Urfremført: Sundsvall, 1969 (Liisa Pohjola, klaver)

I november 1956 ruller sovjetiske tanks inn i Budapests gater. Opprøret mot det Moskva-styrte ungarske kommunist­regimet i slutten av oktober hadde skapt håp om et åpnere samfunn, men slås nå brutalt ned.

På dette tidspunktet er Ligeti en underbetalt lærer i musikk­teori ved musikkonservatoriet i Budapest. Han nyter stor anerkjennelse som komponist, men kan knapt realisere sine banebrytende ideer.

Etter 1948 ble kultur­politikken i østblokk­landene diktert fra Moskva. Ingenting som kunne minne om «formalisme» (eksperiment­vilje) eller «vestlig dekadanse» var tillatt. Musikken skulle være enkel og tjene folket.

I likhet med andre radikale kunstnere og komponister levde Ligeti derfor et dobbeltliv. Han komponerte en jevn strøm av regime­vennlige verk, for det meste korverk basert på ungarsk folke­musikk. Flere av disse ble svært populære, og mye spilt på radio.

Samtidig komponerer Ligeti langt mer eksperimentelle verk for sin egen skrivebords­skuff.

Ligeti hadde begrenset kjennskap til de banebrytende nyvinningene til vest­europeiske etterkrigs­modernister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen. Den største inspirasjons­kilden var landsmannen Béla Bartók (1881-1945), som hadde emigrert til USA i 1940 i protest mot fascismen.

Ligetis hovedverk fra denne tiden er det stort anlagte klaver­verket «Musica Ricercata», hvor Ligeti nærmest bygger opp en ny musikk fra grunnen av.

Prinsippet er like slående som det er enkelt:

I første sats bruker Ligeti kun tone­høyden A, helt frem til den aller siste tonen, som er en D. I hver av de neste satsene legger Ligeti til en ytterligere tone­høyde (2. sats benytter tre toner, 3. sats fire, osv), helt frem til den ellevte satsen som benytter alle 12 toner i den kromatiske skalaen.

Hvis dette høres tørt og matematisk ut, så tro om igjen. «Musica Ricercata» er et musikalsk overflødighets­horn. Her finner du blant annet et gripende stykke til minne om Bartók, en merkelig vals, og en intrikat og storslått hyllest av 1600-tallskomponisten Frescobaldi.

I en sær­stilling står nr. 2, som har nådd ut til millioner av kino­gjengere og sofa­slitere gjennom Stanley Kubricks utstrakte bruk av den i filmen «Eyes Wide Shut» (1999).

Til tross for at Ligeti kun benytter tre tone­høyder, er denne satsen en studie i musikalsk uhygge­stemning og intenst drama. Den tredje tonen kommer først midtveis, ifølge Ligeti selv som «et knivstikk i Stalins hjerte».

En skrivebords­skuff full av Bartók-inspirert modernisme hjalp lite når sovjetiske tanks dundret forbi stue­vinduene. I desember 1956 pakket Ligeti med seg sine viktigste verk, og forberedte seg på en farefull flukt vekk fra det brutale kommunist­diktaturet.

Ligeti erobrer verden – og verdensrommet

• Verk: «Atmosphéres»
• Komponert: 1961
• Urfremført: Donaueschingen, 22. oktober 1961 (SWF-Sinfonieorchester Baden-Baden, Hans Rosbaud, dir.)

I februar 1957 befinner Ligeti seg i Köln, etter en dramatisk flukt fra Ungarn.

De første ukene sover Ligeti på sofaen hjemme hos komponisten Karlheinz Stockhausen. Han bruker de neste par årene på å bli oppdatert på hva komponister som Stockhausen, Pierre Boulez og John Cage har holdt på med i årene etter 2. verdenskrig.

Kort oppsummert er prosjektet å utvikle en strengt konstruktivistisk musikk som unngår tradisjonelle musikalske elementer som melodi, puls, tonearts­følelse og repetisjon.

Ligeti blir dypt fascinert, men også skeptisk til dogmatismen og system­tenkningen som preger mange av disse komponistene. Ligeti hadde flyktet fra et totalitært diktatur, og var lite interessert i å underkaste seg en ny streng ideologi.

Han går sin egen vei, og utvikler en særegen form for atonal klangflate­musikk. Orkesterverket «Atmosphéres» fra 1961 blir en internasjonal sensasjon.

Verket fremføres i løpet av kort tid av symfoni­orkestre på begge sider av Atlanteren, ofte kringkastet av nasjonale radio­stasjoner. Leonard Bernstein spiller det inn på plate med New York Philharmonic i 1964.

«Atmosphéres» skulle imidlertid snart få en utbredelse som en radikal etterkrigs­modernist knapt kunne ha drømt om.

Stanley Kubrick hørte «Atmosphéres» på radio i 1965. Sammen med science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke var Kubrick nå i ferd med å skape en av filmhistoriens milepæler: «2001: En romodyssé».

Nå skroter han hele det ferdig­komponerte lyd­sporet til den anerkjente film­komponisten Alex North og bruker kun musikk av Ligeti (uten komponistens tillatelse, men det er en annen historie), i tillegg til utdrag fra verk av Johann Strauss d.y., Richard Strauss og Aram Khatsjaturjan.

Valget er ikke overraskende. «Atmosphéres» har en av de mest ikoniske og uforglemmelige åpninger fra hele vestlig musikkhistorie: lyden av et symfoni­orkester som spiller pianissimo samtlige tolv toner i den kromatiske skalaen innenfor et spekter på fem og en halv oktav.

Klangen som oppstår er forunderlig poetisk, men samtidig fremmed og frykt­inngytende – den perfekte musikalske illustrasjon av det uendelige og mystiske kosmos.

I løpet av de neste snaue ti minuttene skal denne enorme klang­massen vokse, krympe og vibrere i stadig nye klang­farger, noen ganger overveldende kraftfullt, innimellom knapt hørbart.

«2001: En romodyssé» fikk raskt kultstatus og etablerte Kubrick som en av nyere tids mest innovative film­skapere.

Særlig berømt er den såkalte «stjerneport»-sekvensen hvor romfareren Dave Bowman (Keir Dullea) flyr inn i en galaktisk malstrøm til tonene fra intet mindre enn tre verk av Ligeti: først Kyrie-satsen fra «Requiem» (1965), deretter «Atmosphéres» i sin helhet, og til slutt et elektronisk bearbeidet utdrag fra den surrealistiske mini­operaen «Aventures» (1962).

Ligeti opplever en markant økning i bestillinger og invitasjoner etter 1968. Den viktigste bestillingen hadde imidlertid kommet allerede tre år tidligere.

Ikke universets, men derimot menneske­livets makabre mysterier er temaet for den neste store kapitlet i Ligetis komponist­karriere.

Ga sex og død til svenskene

• Verk: «Le Grand Macabre»
• Komponert: 1974–78, revidert 1996
• Urfremført: Stockholm 12. april 1978, Kungliga Operan (Elgar Howarth, dirigent)

György Ligeti hadde mye å takke svenskene for, i tillegg til at han lærte seg svensk relativt flytende. «Requiem», hans hoved­verk fra 1960-tallet, var en bestilling fra Sveriges radio.

Svenske komponister og musikk­forskere var blant de første til å «oppdage» Ligeti rundt 1960. De sørget for at han fikk en deltids­stilling i komposisjon i Stockholm, hvor han tilbrakte to-tre uker årlig i perioden mellom 1961 og 1973.

Ligetis i ettertid mest berømte verk var også en svensk bestilling: operaen «Le Grand Macabre», som hadde premiere ved Stockholms­operaen i 1978.

Los Angeles Times beskrev «Le Grand Macabre» som en «usømmelig fortelling om sex og død i Breughelland, befolket av en nifs dødsfigur og diverse skrullinger».

Hvis Monty Python lagde opera, ville resultatet trolig ligne en god del.

Litt mer seriøst kunne man si at operaen handler om falske dommedags­profetier, korrupte styres­makter og inkompetente etterretnings­tjenester – med en avsluttende oppfordring om å unne seg litt nytelse og løssluppenhet i en verden som går til helvete uansett.

Eller kanskje ikke – operaens sluttscene er litt vag på akkurat det punktet.

Det er mest av alt i «Le Grand Macabre» at Ligetis burleske humor og besatthet av døden kommer til uttrykk. Ligeti var dypt fascinert av rennessanse­malere som Pieter Brueghel den eldre og Hieronimus Bosch, som begge blander frykt­inngytende tematikk med grotesk humor i sine bilder.

«Le Grand Macabre» kan i så måte karakteriseres som en absurd tegneserie­versjon av Brueghels «Dødens triumf» og Boschs «Lystens hage», med musikk som parodierer konvensjoner og «highlights» fra hele opera­historien.

Samtidig kan man undre seg over hvorvidt humoren og parodiene i operaen er en slags overlevelses­strategi. Etter premieren på «Le Grand Macabre» følger en fireårs­periode hvor Ligeti ikke klarer å fullføre et eneste verk.

Hva som utløser Ligetis krise i disse årene, er vanskelig å si. Men utfallet er oppsikts­vekkende fornyelse som innvarsler den siste storslagne perioden i Ligetis komponist­karriere.

Gjenoppfant seg selv som 60-åring

• Verk: Klaverkonsert
• Komponert: 1985–88
• Urfremført: Wien, februar 1988 (Anthony di Bonaventura, klaver; ORF Radio-Symphonieorchester Wien, Mario di Bonaventura, dirigent)

Ligetis store prosjekt etter «Le Grand Macabre» er en klaverkonsert. Men komponeringen går trått. Minst 20 utkast ender opp i papirkurven.

Ligeti nærmer seg nå 60 og gir uttrykk for at han vil komponere en musikk som i større grad er forankret i hans ungarske identitet. Fremfor alt søker Ligeti en måte å bringe tilbake melodi, puls og tonalitet i musikken på, uten at det fremstår som tilbakeskuende «postmoderne» nostalgi.

En ny inspirasjons­kilde er den helsprø amerikaneren Conlon Nancarrow, og hans spinnville musikk for selv­spillende piano (se denne videoen, og livet blir garantert aldri det samme).

Like viktig er den intrikate musikken til Banda Linda-folket i Den sentralafrikanske republikk, som Ligeti oppdager på en LP-utgivelse fra 1976.

Klaverkonserten blir omsider ferdig i 1988, etter ti års intenst arbeid. I mellomtiden har Ligeti komponert Trioen for fiolin, horn og klaver (1982) og det første bindet med Etyder for klaver (1985).

I disse verkene møter vi en fornyet Ligeti, som samtidig er mer seg selv enn noen gang. Ligetis musikk er nå mindre abstrakt og distansert, og mer personlig og menneskelig.

Det betyr på ingen måte at Ligetis musikk har blitt enklere.

Tvert imot dyrker Ligeti til tider en nesten surrealistisk kompleksitet, med tonalitet snudd opp-ned, rytmer som går fullstendig amok, og melodier som høres ut som folkemusikk som ikke finnes.

Samtidig er det et element av tragisk tyngde i alle tre verk som knapt har vært merkbar i Ligetis musikk siden «Requiem». Forskjellen er at tragedien nå i større grad fremstår som personlig.

I Ligetis siste storverk er det som om denne tragedien stirrer oss i øynene.

Klagesang fra broren som overlevde

• Verk: Fiolinkonsert
• Komponert: 1989–93
• Urfremført: 9. juni 1993 (Saschko Gawriloff, fiolin; Ensemble InterContemporain; Pierre Boulez, dirigent)

Ligeti var lenge tilbakeholden med å snakke om sine opplevelser under andre verdenskrig. Senere i livet ble han mer åpen, samtidig som sørgemotivet blir mer og mer fremtredende i musikken hans.

Ligeti vokste opp i Transilvania som del av en ungarsk­talende sekulær jødisk familie. Han beskrev sin far som en klassisk pipe­røykende intellektuell som kompenserte for en underbetalt papirflytter­jobb med å skrive utopiske romaner og avhandlinger om sosialistisk økonomi. Moren hans var øyelege.

Etter at nazistene kommer til makten, øker antisemittismen også i Ungarn. Fra nå av er det jødiske det definerende ved Ligetis identitet. Hans opprinnelige plan om å studere naturvitenskap går i vasken fordi universitetet kun har plass til én jødisk student i hvert kull.

I stedet blir Ligeti en fremragende student ved det utmerkede musikkonservatoriet i Kolozsvár (i dag den rumenske byen Cluj). Ungarn er nå en krigførende makt i allianse med Nazi-Tyskland.

I januar 1944 ble Ligeti satt til å utføre tvangs­arbeid som del av en jødisk avdeling. To måneder senere invaderte Hitler Ungarn, etter avsløringer om at Ungarn førte hemmelige forhandlinger med de allierte. Ligetis avdeling ble nå sendt til Serbia for å utføre inhumant arbeid i kopper­gruvene. Deretter ble samtlige skutt av SS.

Ligeti tilhørte imidlertid en liten håndfull som ble tatt ut av avdelingen rett før avreise til Serbia og overført til en liten festningsby øst for Budapest.

Om dette var en ren tilfeldighet, eller om noen holdt en beskyttende hånd over en 21-årig talentfull jødisk komponist, er et åpent spørsmål.

I mai mottar Ligeti det grusomme budskapet om at hele hans familie var transportert vekk fra hjembyen Kolozsvár av nazistene.

Sensommeren 1944 rykker Sovjetunionens Røde arme mot Budapest, etter et forbløffende vellykket felttog gjennom Romania. Ligetis avdeling blir nå kommandert ut til fronten for å lempe ammunisjon av togvogner, under stadige sovjetiske fly­angrep.

Ligeti beskriver stemningen som totalt apatisk. «Etter at familiene våre var sendt bort betraktet vi vår egen overlevelse med fullstendig likegyldighet. De som døde, døde. De som tilfeldigvis overlevde, overlevde.»

Fire ganger de neste dagene rømmer Ligeti fra sovjetisk krigs­fangenskap. Hans endelige flukt er nesten Chaplin-aktig absurd.

Når den marsjerende kolonnen av ungarske krigsfanger blir splittet av en konvoi av sovjetiske tanks, smetter Ligeti ubemerket inn i en sidegate. Hadde han ikke kommet seg unna, hadde han mest sannsynlig endt opp i Sibir.

De neste to ukene drar Ligeti hjem til Transilvania, til fots. Hjemme i Kolozsvár bor det fremmede mennesker i familiens leilighet.

Skjebnen til familien får han først vite om etter krigens slutt.

Ligetis far ble først fraktet til Auschwitz, men endte til slutt opp i Bergen-Belsen hvor han døde av tyfoid­feber. Moren overlevde Holocaust fordi hun kunne gjøre nytte for seg som lege.

Familien hadde imidlertid et fjerde medlem.

Ligetis fem år yngre lillebror Gabór var en talentfull fiolinist. De to brødrene delte soverom, og hadde det Ligeti beskriver som et svært intenst vennskap: «Jeg ble kontinuerlig forelsket i forskjellige jenter (alltid i hemmelighet, siden jeg var veldig sjenert), men ingen kunne noen gang bli viktigere for meg enn min elskede bror.»

Gábor Ligeti ble drept av nazistene i Mauthausen konsentrasjons­leir i 1945 med en injeksjon i hjertet. Han ble 17 år gammel.

Ligetis Konsert for fiolin og orkester (1989–93) er rik på både folkemusikkelementer og den burleske humoren som er så typisk for Ligeti.

Samtidig er det et element av drama og emosjonell intensitet i dette verket som er uvanlig for ham. Tredje sats ender med at orkesteret nærmest brutalt «utsletter» fiolin­solisten.

Ligeti sa at han levde hele livet med et intenst hat mot de som var ansvarlige for overgrepene mot ham selv og hans familie. Hadde Ligeti sin bror i tankene når han skrev sitt første store verk for fiolin?

En melankolsk melodi går som en rød tråd gjennom hele verkets andresats. Denne melodien må ha hatt en spesiell betydning for Ligeti, fordi han brukte den 40 år tidligere i den syvende satsen fra «Musica Ricercata».

Om dette på en eller annen måte var Gábors melodi (som noen har hevdet) får vi trolig aldri svaret på.

Men det er vanskelig å komme unna følelsen av at Fiolinkonserten viser en kunstner som tillater seg å sørge.

Verket står som et fremragende vitnesbyrd fra en komponist som transformerte ufattelige menneskelige lidelser om til noe av den mest morsomme, rare og gripende musikk som verden har sett det siste halve århundret.

Kilder:

• Amy Bauer: «Ligeti’s Laments: Nostalgia, Exotism, and the Absolute» (Surrey 2011)
• Paul Griffiths: «The Contemporary Composers. György Ligeti »(2. utgave, London 1997)
• Julia Heimerdinger: «'I have been compromised. I am now fighting against it': Kubrick and the music for 2001: A Space Odyssey». Journal of Film Music, 3.2 (2011), s. 127-143.
• Richard Steinitz: «György Ligeti: Music of the Imagination» (London 2003)
• Richard Toop: «György Ligeti» (London 1999)

  

  Stravinskij – musikkens magiker og tjuvradd