Anmeldelse

Rett bok i en vanskelig tid

Etter «Sjarmen med tarmen», «Hjernen er stjernen» og «Gleden ved skjeden» er tiden kommet for de mer problematiserende bøkene om kroppen. Krigen mot bakteriene kommer i rett tid – og er en god start.

Bokomslag "Krigen mot bakteriene" og Erik Martiniussen

MULIGHETER: Eirik Martinussen viser til hvilke grep vi kan ta i kampen mot multiresistente bakterier.

Foto: Sigurd Fandango / Press forlag

Iblant er det det som om tidene vi lever i kommer en bok til unnsetning, løfter den frem og gir den overraskende aktualitet. Hvem skulle for eksempel kunne forutse at Albert Camus roman «Pesten» (1947) skulle være en av Europas mest etterspurte bøker i mars 2020?

Også Erik Martiniussens «Krigen mot Bakteriene» utkommer i disse dager med et slags ekstra skinn av presserende nødvendighet over seg, selv om virus bare spiller en statistrolle i boken. For sitter vi ikke alle nå og lytter til kroppens signaler? Tolker dem? Kroppen er jammen ingen åpen bok.

«Krigen mot bakteriene» er ikke en krigserklæring mot bakterier generelt. Mange av dem kan vi som kjent ikke leve uten.

Det er de såkalt multiresistente bakteriene Martiniussen vil at vi skal være oppmerksomme på. De har kryptiske navn som MRSA, CRE og ESBL, og de har det felles at de ikke lar seg tuktes av antibiotika. Det er disse bakteriene som ifølge forfatteren dreper 69 nordmenn hvert eneste år.

Spørsmålet er: Hva kan vi gjøre med dette?

Tar oss med på innsiden

Erik Martiniussen er utdannet statsviter med mange års fartstid som journalist, og er altså ingen ekspert på emnet. Han reiser rundt i Europa og møter pasienter, leger og bønder som forsøker å minske bruken av antibiotika. Han treffer ledende forskere, som i disse dager helt sikkert er fullt opptatt med å planlegge smittevern mot koronaviruset.

Vi har altså å gjøre med et stykke reportasjejournalistikk. Denne lette, journalistiske formen gjør Martiniussen lett å følge, selv om de korte beskrivelsene av alle de han møter har en tendens til å ligne litt på hverandre. Det viktigste er at vi får følelsen av å komme på innsiden av institusjoner der de fører en daglig kamp vi burde vite mer om – før vi får kjenne virkningene på kroppen.

I bokens første del møter vi noen av dem som lever med bakterier, som de absolutt burde vært foruten. Vi møter Inge Lise som kom hjem fra et sykehus i Sri Lanka med Vankomicinresistente enterokokker i tarmen. Eller Trine som pådro seg multiresistente gule stafylokokker på jobb som sykepleier på et norsk sykehus. Dette er rystende lesning og setter definitivt de relativt milde prøvelsene de fleste av oss nå er utsatt for i perspektiv.

I bokens andre del forteller Martiniussen bakterienes historie fra den første pandemien rammet Romerriket 550 år etter Kristus. Deretter fulgte Svartedauden, og pesten i London 1665. Andre høydepunkt i bakterienes historie er selvsagt når Louis Pasteur for første gang klarere å identifisere bakteriene, og ikke minst, når Alexander Fleming oppdager en bakteriedrepende sopp, som blir til den livreddende antibiotikaen.

Men det er også her problemene begynner. Overforbruk av antibiotika, ikke minst i landbruket, har ført oss frem til en situasjon der vidundermiddelet ikke virker lenger.

Gir oss håp

Heldigvis viser Martiniussen til slutt at det finnes en hel mengde grep vi kan gjøre i krigen mot de multiresistente bakteriene:

  • Vi kan sørge for at vannet er rent, ikke som på Askøy i fjor, der drikkevannet fikk besøk av Campylobacter-bakterier som på tragisk vis drepte en et år gammel gutt og en 72 år gammel mann.
  • Vi kan sørge for et ordentlig kloakksystem.
  • Vi kan slutte med unødig bruk av antibiotika i dyrefor. I tillegg til mer forskning på nye typer antibiotika.
  • Vi kan forske mer på bakteriofager, et virus, som har vist seg å ha den sympatiske egenskapen at den dreper de «slemme» bakteriene.

Maritiniussens bok er et smart og solid bidrag til den pågående kunnskapsdugnaden om kroppen som vi nå er vitne til - i koronaens tid.

Anbefalt videre lesing: