Drapsforsøket som rystet Norge.

En kald oktobermorgen i 1993 rundet forlagsdirektør William Nygaard hushjørnet mot plassen der bilen hans var parkert. Grusen utenfor den brune tomannsboligen i Holmenkollåsen var dekket av høstgule blader.

Idet han åpnet bildøra så han at venstre forhjul var punktert.

Han hadde ikke tid til å skifte hjul og bestemte seg for å ta taxi. Men han rakk bare å slå de to første sifrene.

Plutselig kjente han et voldsomt rykk i ryggen.

– Det var som om hele kroppen ble satt ut av funksjon. Jeg hørte ikke noe skudd. Jeg trodde jeg hadde fått elektrisk støt, forteller William Nygaard.

Mobiltelefon var ikke allemannseie på den tiden. Men i Nygaards bil var det en stor mobiltelefon som var koblet til batteriet på bilen. Derfor trodde forlagssjefen i Aschehoug at han hadde fått støt.

– Jeg reagerte på refleks. Jeg kjente ett støt til, hylte, la på sprang, og tenkte at jeg måtte komme meg vekk fra den elektriske sonen. Idet jeg kom fram til skrenten kjente jeg et tredje støt, rullet ned skråningen, og ble liggende, sier han.

Ventet utålmodig

Helga Waagaard var på besøk hos en nabo i Dagaliveien da hun hørte rop om hjelp. Hun fant forlagssjefen i gresset.

– Han ba meg om å tilkalle sykebil så fort som mulig.

Waagaard ringte nødnummeret og hentet et ullteppe som hun pakket rundt Nygaard. Utålmodig ventet hun på ambulansen. Hvorfor tok det så lang tid?

For sikkerhets skyld ringte hun en gang til.

Det var ikke noe blod på åstedet. Forlagssjefen hadde på seg en tykk oilskin-frakk. Han var hardt skadet, men ambulansepersonalet oppdaget ikke utposingen på magen.

– Smertene var enorme. Jeg husker at det gjorde vondt hver gang vi kjørte over en hump i veien. Bortsett fra det er det meste tåkete, forteller Nygaard.

Først da forlagssjefen kom på operasjonsbordet, ble det klart at han var utsatt for noe kriminelt. Vakthavende lege visste hvem pasienten var. Han hadde lest Salman Rushdies omstridte bok «Sataniske vers», og koblet straks skuddskadene til bokutgivelsen.

Han ringte politiet, som kjapt sendte politibiler til Dagaliveien.

Utenfor den vertikaldelte tomannsboligen ble det strukket sperrebånd. Politihundene snuste i krattskogen ovenfor.

Jakten på gjerningsmennene var i gang.

Svikt i grensekontrollen

På flyplassen og på ferjeterminalene ble det plassert ut uniformerte politifolk. Politiet opplyste at det var innført kontroll på grensa til Sverige. Men det stemte ikke.

Ved grenseovergangen på Svinesund var det uklart om det var tollere eller politi som skulle stoppe biler. Fra klokka 12 til 15 ble grensa voktet av tollere. De neste tre timene var det fritt leide, før det ble avklart at det var politiets ansvar. Først klokka 18 var uniformert politi på plass.

Ved Ørje, på den andre hovedveien ut av Norge, var det ingen kontroll av reisende før i 17-tida. Kongsvinger-politiet hadde fått et nytt datasystem som skulle sørge for rask varsling. Men det fungerte ikke. Meldingen om grensekontroll ble ikke lest før klokka 16.

Først ni timer etter drapsforsøket var det full sjekk av alle som kjørte ut av Norge. Men politiet hadde diffuse opplysninger om hva de skulle se etter.

De hadde kun fått beskjed om å se etter muslimer.

Sataniske vers

Hendelsen i Dagaliveien sendte sjokkbølger ut i det norske samfunnet.

I forlagsverdenen var ingen i tvil om sammenhengen. Det måtte skyldes Nygaards rolle som utgiver av Salman Rushdies roman «Sataniske vers».

Men politiet var redd for å binde seg til én teori:

– Vi holder alle muligheter åpne. Men vi ser ikke bort fra at saken har sammenheng med denne spesielle bokutgivelsen, sa kriminalsjef i Oslo, Truls Fyhn, da han møtte pressen på ettermiddagen.

Salman Rushdies bok ble gitt ut i 1988. Romanens handling er lagt til ulike immigrantsamfunn i London. Tittelen henspiller på en episode fra tiden da Muhammed mottok åpenbaringene som ble nedtegnet i Koranen.

En dag fikk han en åpenbaring som var i strid med hans lære om at det bare finnes én Gud. Flere muslimske ledere hevdet at denne delen av boka var blasfemisk.

De første protestene kom allerede før romanen var utgitt. Rushdie, som er britisk statsborger av indisk opphav, ble intervjuet i en indisk avis. To markante muslimske parlamentsmedlemmer gikk hardt ut mot boka på basis av intervjuet.

Det førte til at boka ble forbudt i India. Deretter spredte protestene seg til Bangladesh, Sudan, Sri Lanka og Pakistan. I land etter land ble romanen bannlyst. Knapt noen av de som vedtok forbudene hadde lest så mye som en side i boka.

«Likvider dem raskt»

På valentinsdagen 14. februar 1989 ble saken med ett langt mer dramatisk. Irans åndelige leder ayatolla Khomeini holdt en radiotale der han avsa en dødsdom over forfatteren, hans forleggere og oversettere.

I talen sa han blant annet: «Jeg ber alle troende muslimer om å likvidere dem raskt» og «Den som måtte bli drept for denne saken, vil bli betraktet som en martyr».

Talen ble fulgt opp av en stiftelse i Iran, som utlovet en belønning på 2 millioner dollar til den eller de som greide å fullbyrde dødsdommen.

«Stans boka i Norge»

I London ble Salman Rushdie umiddelbart brakt i skjul. I Oslo ble forlagshuset og boligene til forleggeren og oversetterne voktet av politiet.

William Nygaard ble intervjuet om dødsdommen i Dagbladet.

– Truslene forandrer overhodet ikke vår beslutning om å utgi boka. Jeg er altfor fatalistisk til å bli skremt av slikt, sa han.

Muslimske organisasjoner ønsket å gå rettens vei for å stoppe boka.

Lørdag 26. februar 1989 opplevde Norge noe vi aldri hadde sett før. 3000 muslimer marsjerte gjennom Oslos gater med taktfaste rop: «Stans boka i Norge, stans boka i Norge».

Fremst i toget gikk mennene. Bak gikk kvinner og barn. Noen få motdemonstranter med en plakat om ytringsfrihet ble bokstavelig talt meid ned.

Bokhandler i brann

Aschehoug forlag framskyndet bokutgivelsen. 11. april 1989 gikk budbilene i skytteltrafikk til bokhandlere i Oslo-området.

To døgn seinere, i totida på natta, ble vinduene til Rykkinn bokhandel i Bærum knust. I femtida på morgenen skjedde det samme hos Viul Bok og Papir på Holtet i Oslo.

Ukjente gjerningsmenn kastet flasker med påtent brennbart materiale inn i de to forretningene. Butikkene ble totalskadd.

Ingen av sakene ble oppklart.

Salman Rushdie måtte de neste årene leve på stadig nye adresser. Ingen stats- eller regjeringsledere våget å møte ham. Britiske myndigheter avslørte flere attentatplaner. Ingen flyselskap ville ha ham som passasjer.

Sommeren 1991 ble to av Rushdies oversettere angrepet med en ukes mellomrom. 3. juli ble den italienske oversetteren Ettore Caprioli knivstukket i sitt hjem i Milano. Han ble hardt skadd, men overlevde.

Vel en uke seinere ble den japanske oversetteren Hitoshi Igarishi, knivstukket på sin arbeidsplass. Han ble funnet død med seks knivstikk i nakken, armene og brystet.

Ingen av disse sakene er oppklart.

En provoserende festgjest

Aschehougs hagefest er myteomspunnet. Den foregår i hagen til forlagets praktvilla på Drammensveien, et steinkast fra den iranske ambassaden.

De som var der i 1992, glemmer aldri det de opplevde.

Plutselig dukket den dødsdømte forfatteren Salman Rushdie opp. Det ble tatt en rekke bilder av ham og William Nygaard.

Forlagssjefen hadde også invitert undervisningsminister Gudmund Hernes til hagefesten, og fortalt ham at Rushdie skulle være der. Fotografene knipset ivrig. Bildene av forfatteren og statsråden gikk verden rundt.

Seinere ble det kjent at Rushdie kvelden før hadde møtt kulturminister Åse Kleveland.

Fotografiene fra hagefesten ble et symbol. For første gang siden fatwaen i 1989 turte representanter for en regjering å møte den dødsdømte forfatteren. Det var et tidsskille.

Vel ett år seinere slo attentatmannen til, i Dagaliveien.

Utskiftbart løp

Politiet jobbet intenst de første ukene etter drapsforsøket.

Det eneste konkrete beviset var de tre kulene. To ble operert ut på Ullevål sykehus. Den tredje gikk rett gjennom Nygaards kropp, og ble funnet i grusen dagen etter attentatet

Gjerningsmannen hadde brukt en spesiell og dyr ammunisjon. «Federal Hydrashock» er designet for å drepe. Prosjektilet ekspanderer til det dobbelte idet den treffer et dyr eller et menneske. På nærbildene i politiets åstedsmappe ser vi en av kulene som har ekspandert fra 12 til 23 millimeter.

Analysen av prosjektilene gjorde at politiet raskt fant ut hva slags våpen som var brukt. Det var en Dan Wesson kaliber 44 med utskiftbart løp.

Det var utfordrende for politiet. Hvert løp er konstruert med spesielle riller som setter spor i kula. Løpet er slik sett revolverens DNA. En gjerningsmann kan derfor enkelt kvitte seg med bevis. Det handler kun om å bli kvitt noe som for folk flest ser ut som et stålrør.

I 1993 var det bare 96 registrerte eiere av den aktuelle revolvertypen i Norge. Politiet oppsøkte alle, og prøveskjøt våpnene.

Én av eierne var spesielt interessant. Han het Ali og hadde kjøpt Dan Wesson i juni 1993. I løpet av sommeren hadde han skaffet seg flere løp og store mengder ekspanderende ammunisjon.

Først seinere fant politiet ut at han også hadde en mistenkelig reiseaktivitet i dagene etter attentatet.

Et livredd nøkkelvitne

Fem uker etter ugjerningen i Dagaliveien meldte et nytt vitne seg. 17 år gamle Tonje Westgaard hadde båret på en hemmelighet.

Hun jobbet som praktikant hos en familie som bodde i den halvdelen av Nygaards vertikaldelte tomannsbolig som lå lengst ut mot Dagaliveien. Hun hadde hørt skudd.

Da hun tittet ut av vinduet så hun gjerningsmannen idet han gikk bort fra åstedet.

Hun så ham rett inn i øynene. Hun ble skremt. Hun turte ikke å fortelle det til noen. Hun sa opp jobben på dagen, og dro hjem til sine foreldre på Toten.

Etter fem uker maktet hun ikke lenger å holde på hemmeligheten. Hun tok kontakt med etterforskningsleder Leif A. Lier.

Hun husket blikket, klesdrakten, tredagersskjegget og barten. Hun husket at mannen hadde hettegenser, at han bar en revolver, at han hoppet over et lavt gjerde før han skiftet tempo og spaserte rolig ut i Dagaliveien.

Jenta ble satt i kontakt med en tegner, og kort tid etter ble tegningen publisert i norske medier.

Libaneser fra Hizbollah-slekt

Etter at tegningen ble offentliggjort, kom det en tipsflom til politiet. Mange hadde sett noen som liknet.

Ett av tipsene handlet om en navngitt libaneser.

Da politiet sjekket passasjerlistene på Kielferga gjenkjente de navnet: Khaled Moussawi. 28 år. Født i Bekaadalen i Libanon.

Han kom tilbake til Norge fra Tyskland to dager før Nygaard ble skutt.

Han var fra en familie hvor flere hadde nær tilknytning til den Iran-støttede Hizbollah-bevegelsen. En av slektningene hans var generalsekretæren Abas al Moussawi i Hizbollah, som ble drept av den israelske hæren i 1992.

Ut over dette slektskapet hadde overvåkingspolitiet i Norge fått interessante tips fra sine samarbeidspartnere i Tyskland og Sverige. De mente at den mistenkte var med i en gruppe som forsøkte å bygge opp en avdeling av Hizbollah i Norden.

Han var registrert innreist til Norge i 1989, fikk opphold på humanitært grunnlag i 1990, og bosettingstillatelse i 1992.

Seks uker etter at Nygaard ble skutt slo politiet til. De ransaket hjemmet hans. De leita etter en hettegenser, dokumenter eller andre bevis.

De kunne slå fast at han liknet på tegningen.

Men det beviste ingen ting.

Seinere ble han avhørt i seks timer på politihuset.

Han ble konfrontert med opplysningene Overvåkingspolitiet hadde om det sjiamuslimske miljøet de mente han var en del av.

Anjuman e-Hosseini-moskeen i Rathkes gate i Oslo hadde lenge vært under oppsikt av politiet. Flere av de ansatte ved den iranske ambassaden vanket der.

Moussawi bekreftet at han som troende besøkte moskeen, og at han hadde vært på flere tilstellinger i den iranske ambassaden. Han kunne ikke forstå at det var noe galt med det.

Ifølge politirapportene ble han sint under avhørene. Han forklarte seg dårlig om hva han hadde gjort dagene før og etter attentatet. Han mislikte politiets forhørsmetoder. Moussawi truet med at han hadde bekjente som kunne angripe de norske FN-styrkene i Libanon.

Politiet avhørte flere i vennekretsen, men fant ikke noe grunnlag for å sikte libaneseren. Han ble ikke kalt inn til nye forhør.

Først mange år seinere ble han trukket inn i saken på ny.

– Ikke skremt

To måneder etter attentatet holdt William Nygaard pressekonferanse på Sunnaas sykehus.

Han var tydelig redusert, ikledt en grå genser med sykehusemblem.

Han fortalte om det underlige faktum at han ikke visste at han var skutt før han våknet av narkosen. Da var kulene operert ut av kroppen hans.

– Hvem tror du står bak drapsforsøket, spurte en av journalistene.
– Jeg er ikke i tvil om at det har med Rushdie-saken å gjøre.

– Angrer du på at du ga ut Sataniske vers?
– Nei, på ingen måte. For forlaget er det en sentral oppgave å stå for ytringsfriheten.

Nygaard hadde ikke rådført seg med noen om hva han skulle si. Men han hadde en tydelig mening om sammenhengen:

– Vi må huske at det kun er fra ett hold det har kommet en mordtrussel. En trussel som det er satt makt bak overfor en japansk oversetter som ble drept og en italiensk som ble skadd.

Deretter hevet han stemmen:

– Tror noen av dere at den iranske ambassaden var ukjent med det som skulle skje? Jeg skal ikke besvare spørsmålet direkte, men dere kan kanskje formode hva jeg tenker.

Enveisbillett til Teheran

I løpet av de første etterforskningsmånedene gikk politiet gjennom passasjerlistene til fly- og fergeselskapene. De fattet interesse for reisemønsteret til en som het Ali. Han var 24 år, og av pakistansk opprinnelse.

Han sto allerede på lista over interessante personer ettersom han eide en Dan Wesson.

Dagen etter at Nygaard ble skutt dro han med enveisbillett til Frankfurt. Billetten kjøpte han kontant i dollar i skranken på Fornebu.

Men det var noe som ikke stemte.

Ifølge tyske myndigheter stemplet han ikke inn i Tyskland. Hos Lufthansa fikk politiet vite at han hadde kjøpt ny enveisbillett på flyplassen. Destinasjonen var Teheran, og han hadde kun håndbagasje.

Klokka 01.20 landet han på iransk jord. Men et par timer seinere var han på vei tilbake til Norge. Han hadde ikke visum og slapp ikke inn i Iran. I stedet ble han returnert til Oslo.

På passasjerlistene fant politiet navnet hans også påfølgende dag. Etter vel et døgn i Oslo var han på en ny flytur. Også denne gangen med enveisbillett: Destinasjon: Karachi i Pakistan, med British Airways via London.

Våpenet

Han var altså en av de knapt hundre som var registrert som eier av en Dan Wesson. I Folkeregisteret stod det at han bodde sammen med sine foreldre og tre brødre i en bygård på Vålerenga.

Politiet oppsøkte boligen. De fikk bekreftet at Ali fortsatt var i Pakistan. En av hans brødre leverte ut revolveren og to ekstra løp. Politiet prøveskjøt. Resultatet var negativt. Teknikerne kunne fastslå at ingen av løpene var brukt under drapsforsøket i Dagaliveien.

Ali var medlem av en skyteklubb. Hjemme hos ham fant politiet en stor våpensamling, og en rekke ladde magasiner. Politiet tok bilder av beslaget og merket av Dan Wesson-revolveren nederst til venstre på bildet:

Politiet ville gjerne avhøre Ali. Men familien kunne ikke svare på når han kom hjem. Han hadde bodd hos sine slektninger i Karachi siden midten av oktober, og var der fortsatt.

Pågripelsen

Rett etter nyttår i 1994 satte taktisk etterforskningsleder Leif A. Lier og juridisk leder Sveinung Sponheim seg på flyet til Karachi. De hadde knapt orientert andre politifolk om reisen. Resten av Nygaard-teamet hadde fått beskjed om å ta lang juleferie.

De to politisjefene hadde med seg en lang liste med spørsmål og fikk hjelp av lokalt politi til å hente den uføretrygdede Ali til politistasjonen.

De avhørte ham om våpen, ammunisjon, våpen-løp og reisemønster. Han husket ikke hvilket flyselskap han hadde flydd med, og kunne ikke erindre hvor mye han hadde betalt for billettene.

Fire dager seinere ble Ali kalt inn til nytt avhør. Nå valgte politiet å sikte ham for å ha avgitt falsk forklaring. Grunnen var at han ikke kunne gjøre rede for et revolver-løp, og at han i det første forhøret ikke hadde sagt noe verken om Teheran-reisen eller ammunisjonskjøpet.

Som siktet hadde han ikke forklaringsplikt.

Han nektet å svare på flere spørsmål.

Politiet beslagla passet hans, og ba ham komme hjem til Norge for å forklare seg.

Avhør på Stortinget

På veggen på rom 3020 på politihuset i Oslo hang flyfotoet fra åstedet i Dagaliveien og tegningen av en mulig gjerningsmann. Etterforskningen ble koordinert fra dette rommet.

En av etterforskerne var tilfeldigvis innom den første lørdagen i januar. I femtida ble en telefon satt over fra kriminalvakta.

Det var fremskrittspartipolitiker Jan Simonsen som ringte. Han fortalte at han hadde en nær venn var pågrepet i Pakistan. Stortingspolitikeren ville gjerne hjelpe politiet med å sjekke ham ut av saken.

Etterforskeren ble forundret. Han visste ikke at politilederne var i Pakistan. Han ante ikke at de allerede hadde oppsøkt og avhørt mannen som teamet hadde snakket så mye om før jul. Han forsto at den mistenkte hadde fått god tid til å varsle slekt og venner, ettersom det ikke var laget en plan for parallelletterforsking i Norge.

Han orienterte resten av gruppa. De satte så raskt de kunne opp en avhørsplan.

Ett av avhørene foregikk på Stortinget påfølgende mandag.

Jan Simonsen forklarte seg detaljert om sitt nære vennskap med den unge pakistaneren. Stortingsrepresentanten fortalte at han var på møte i FNs hovedforsamling i New York den dagen Nygaard ble skutt. Han hadde ringt til sin venn fordi han ville diskutere attentatet med en muslim.

Simonsen opplyste videre at han hadde vært med Ali på skytetrening i Maridalen, og at de to hadde skutt med luftgevær på en skytebane i kjelleren på Stortinget.

Han var helt sikker på at hans venn ikke var innblandet. Han fortalte at den mistenkte hadde alibi; en bror kunne bekrefte at han lå hjemme i sengen med sterk hodepine på det aktuelle tidspunktet.

Politiet slo til

Ali kom tilbake til Norge i midten av januar. Kort tid etter ble han pågrepet og kjørt til arresten. Men han nektet å si noe før han hadde rådført seg med sin advokat.

Politiet ble overrasket da de hørte hvem som var oppnevnt. Anne Holt hadde tidligere jobbet i Oslopolitiet. Nå var hun advokat i firmaet Andersen og Bache Wiig, og delte forsvareroppdraget med Fredrick Andersen.

Den kjente krimforfatteren skulle seinere bli justisminister i Norge. Forsvarernes råd var at den pågrepne kun skulle forklare seg rettslig.

Ali ble løslatt.

Under det rettslige forhøret påfølgende uke erklærte 24-åringen seg ikke skyldig i siktelsen for falsk forklaring.

Han vedgikk at han hadde reist spontant til Teheran, men forklarte at målet kun var å besøke hellige steder i Iran, på vei til Pakistan.

Under forhøret klaget han på migreneanfall og dårlig hukommelse. Han ba stadig om pauser.

Politiet syns ikke de kom noen vei. Etter to hele forhørsdager arkiverte de saken. Siktelsen for falsk forklaring ble frafalt noen måneder seinere.

Ali hadde ingen likhetstrekk med tegningen av den antatte gjerningsmannen.

Først mange år seinere skulle han bli trukket inn i saken igjen.

Mistanken mot ambassaden

Helt fra første dag ble det spekulert i om noen iranske ambassadeansatte hadde medvirket under drapsforsøket.

Ambassaden avviste alle mediehenvendelser, og sendte ut en pressemelding med denne ordlyden:

«Drapsforsøket mot William Nygaard har nok en gang gitt visse kretser og medier anledning til å sette fram beskyldninger mot Iran. Vi forventer at norsk opinion og norske medier ikke legger vekt på falske og grunnløse påstander, og avstår fra forhåndsdømming av den islamske republikken Iran»

Samme dag som Nygaard ble skutt, overleverte den iranske ambassaden et spesielt brev til Utenriksdepartementet. Det var datert 11. oktober 1993.

Brevet handlet om at førstesekretæren ved ambassaden hadde fratrådt sin stilling. Det sto at han hadde forlatt landet allerede 7. oktober, og at Den islamske republikken Iran herved leverte tilbake hans diplomatiske akkreditering.

Hans bevegelser de siste to ukene før han dro fra Norge var spesielle. 14 dager før han reiste flyttet han ut av leiligheten på Ulven. Han meldte ikke fra til huseieren. Flere eiendeler stod igjen. Det så ut som han hadde dratt i all hast.

Det kom seinere fram at han hadde flyttet inn i ambassadebygningen på Drammensveien. Der hadde han bodd fram til han dro fra landet, fire dager før Nygaard ble skutt.

Flere opposisjonelle eksiliranere i Norge hevdet at diplomaten ikke dro til Iran, men til Tyskland da han forlot Oslo. Der skulle han angivelig ha møtt Irans informasjonsminister Ali Fallahain.

Ministeren var politisk ansvarlig for den iranske etterretningstjenesten. En rekke kilder har pekt ham ut som den som ga klarsignal for aksjoner mot opposisjonelle eksiliranere og andre mål.

Men opplysningene sprikte, og holdt ikke som bevis for at førstesekretæren var involvert i drapsforsøket.

Flere år seinere skulle også han bli trukket inn i saken på ny.

Kriposrapport i en skuff

Det ble satt av store ressurser i etterforskningen av drapsforsøket i 1993. Men etter halvannet års arbeid trappet politiet ned.

De hadde mer eller mindre gitt opp. Sentrale medarbeidere jobbet med andre saker, og politiet drev ikke lenger noen aktiv etterforskning.

– Vi er ikke i nærheten av en løsning, sa juridisk leder for etterforskningen, Sveinung Sponheim, i april 1995.

Nedtrappingen ble møtt med store protester. Drapsforsøket engasjerte forfattere og forleggere over hele verden. De mente det var utålelig at politiet ikke greide å finne ut hvem som stod bak angrepene på oversetterne i Japan og Italia, og på forleggeren i Norge.

For å imøtekomme kritikken, bestemte Oslopolitiet seg for å engasjere Kripos til å mate etterforskningsdokumentene inn i en database. Kunne de finne tråder som politiet kunne nøste videre i?

I ni måneder jobbet de eksterne granskerne med dokumentene.

Var det spor som ikke var fulgt godt nok opp?

Var det miljøer som ikke var godt nok etterforsket?

Rapporten konkluderte med at etterforskningen var mangelfull. Kripos mente at Oslopolitiet burde se nærmere på angrepene på oversetterne, samt på pakistanersporet, libanesersporet, ambassaden og miljøet rundt moskeen i Rathkes gate.

Knapt noe av dette ble fulgt opp. Norsk-pakistanske Ali nektet fortsatt å forklare seg. Den ambassadeansatte var blitt diplomat i et annet land. Libaneseren Moussawi var utvist og befant seg i Bekaadalen i Libanon.

Grunnen til utvisningen var at Moussawi var tatt for menneskesmugling. Da han kom til Norge med Kielferga i 1993 hadde han smuglet kona si inn i Norge på falskt pass. Han ville gjerne ha henne med til Norge der han hadde bosettingstillatelse. Dette var en av årsakene til hans nervøse oppførsel da han ble avhørt om Nygaard-saken.

Da norsk politi begynte å etterforske Nygaard-attentatet, pågikk det en omfattende rettssak i Tyskland. Den handlet om en massakre på fire iranske kurdere som ble drept på en restaurant i Berlin i 1992. Rettssaken varte i tre år. Domstolen slo fast at det var den iranske etterretningstjenesten som sto bak drapene. Aksjonen ble ledet fra den iranske ambassaden, men det var libanesere som utførte udåden.

I notisboka til en av de dømte sto det et telefonnummer i Oslo. Det var nummeret til Moussawi, libaneseren som lenge var mistenkt i Nygaard-saken.

Norsk politi fikk først vite om denne forbindelsen etter at dommen var rettskraftig. De fikk bistand fra tysk politi for å avhøre den fengslede libaneseren. Han benektet at dette dreide seg om noe annet enn en perifer kontakt i Norge.

Politiet ønsket også å avhøre Khaled Moussawi om nummeret i notisboka. Men det var umulig. Han var utvist til Libanon.

Flere år seinere fattet norsk politi på ny interesse for libaneseren og hans forbindelser til Tyskland.

Underlig løslatelse

I 1998 henvendte en ny kilde seg til politiet. Kjell Vidar Lauritsen var i vennekretsen til Jan Simonsen. Han hadde sett en dokumentar om Nygaard-saken på TV 2, og reagerte på det som kom fram der.

I flere politiforhør kom han med helt nye opplysninger om Ali, mannen som hadde vært pågrepet i Pakistan i 1994.

Opplysningene var detaljerte, gode og troverdige. Lauritsen hadde blitt kjent med Ali på grunn av hans vennskap med Simonsen. Til politiet fortalte han om Alis syn på Rushdie, om skytetrening i Maridalen, våpen, en skuddsikker vest, og reiser.

De som jobbet med saken betraktet det som et gjennombrudd.

De mente at de hadde nok til å arrestere Ali på ny. De hadde etterforsket i månedsvis i ro og mak.

Arrestasjonen var nøye planlagt. Politimester Ingelin Killengreen hadde personlig varslet William Nygaard om at noe kom til å skje.

Lauritsen var brakt i sikkerhet på ei hytte i Hemsedal.

Politiets plan var å arrestere Ali en lørdag, avhøre ham i helga og framstille ham for fengsling på mandag. De som skulle forhøre ham, hadde dratt hjem for å forberede seg.

Men i 21-tida på kvelden fikk de helt uventet en beskjed om at de kunne glemme avhøret. Kriminalsjef Roger Andresen hadde bestemt at den arresterte skulle løslates.

Det skjedde uten at lederen for den taktiske etterforskningen, Magne Eilertsen, ble konsultert. Heller ikke politijurist på saken, Sven T. Røer, ble rådspurt.

Da de som hadde jobbet med saken de siste tre månedene kom på jobb etter helga, ble de bedt om å pakke ned dokumentene og stille seg til disposisjon for andre oppdrag.

I TV 2-dokumentaren «Blodsporene fra Dagaliveien» fortalte den pensjonerte politietterforskeren Magne Eilertsen om sin bitterhet og forundring etter denne løslatelsen:

– Vi ble frustrert og oppgitt. Vi forsto ingenting. Vi fikk ingen svar på hvorfor den pågrepne plutselig ble løslatt, uten at vi som skulle avhøre ham ble konsultert. Vi fikk aldri vite grunnen, fortalte Eilertsen.

Henlagt i stillhet

19. april 2007 skjedde det noe i all stillhet i Nygaard-saken. Oslo politidistrikt henla sak 70 004/93 om legemsbeskadigelse. Den formelle begrunnelsen var at den ble «henlagt på grunn av ukjent gjerningsperson».

Ingen orienterte fornærmede om beslutningen, og det ble heller ikke offentlig kjent.

Tidligere statsadvokat Lasse Qvigstad har seinere fortalt at Oslo-politiet stadig maste om å få henlegge saken.

– Jeg hadde ingen saksdokumenter, men politiet tok opp med meg, under hånden, et ønske om å henlegge saken. De ønsket å få den ut av statistikken over uoppklarte saker, sa Qvigstad til NRK Brennpunkt i 2012.

– Men jeg mente at den var av så stor samfunnsmessig betydning at den ikke burde henlegges. Det kunne jo dukke opp nye opplysninger som burde følges, selv om man ikke hadde konkrete etterforskningsskritt å følge, sa Qvigstad.

Saken gjenopptas

i 2009 ba Riksadvokat Tor-Aksel Busch statsadvokaten om å gå igjennom saken på ny:

«Drapsforsøket på William Nygaard har dimensjoner ut over en alvorlig kriminalsak. I tillegg til den personlige krenkelsen, framstår forbrytelsen også som et angrep på grunnleggende samfunnsverdier», skrev han.

Statsadvokat Lasse Qvigstad gikk gjennom alle sakens dokumenter. Hans konklusjon var klar: Etterforskningen hadde vært for dårlig.

Han bestemte at saken skulle gjenopptas. Og den skulle flyttes fra Oslo politidistrikt til Kripos.

En vesentlig grunn til at Qvigstad reagerte, var at sentrale dokumenter var borte. Det gjaldt dokumentene som kunne kaste lys over den mystiske løslatelsen. Det dreide seg også om et fotobevis som politiet hadde fått fra en samarbeidende tjeneste i Storbritannia.

Da Ali var på vei hjem fra Pakistan til Norge etter arrestasjonen i 1994, hoppet han nemlig av i London. Overvåkingsbilder viste at han besøkte den iranske ambassaden. Disse bildene var sporløst forsvunnet.

– Det var avhør som ikke var gjennomført, som åpenbart skulle vært gjennomført og det var for mange løse tråder i saken. Jeg er overrasket over at politiet ikke fulgte opp dette, sa Qvigstad.

Frykt for fremmede makter?

Manglene ved etterforskningen førte naturlig nok til at det oppstod noen konspirasjonsteorier. Kunne det virkelig tenkes at frykten for å legge seg ut med Iran var så sterk at noen ville bremse etterforskningen?

I et intervju med TV 2 luftet Oslos pensjonerte politimester Willy Haugli tanken:

– Det plager meg fortsatt at en sak med så store internasjonale forgreininger er uløst. Det jeg lurer på er om en frykt for å legge seg ut med fremmede makter kan ha medvirket, sa han.

Haugli var politimester i Oslo fra 1985 til 1994. De han gikk av hadde etterforskningen av Nygaard-saken pågått i ni måneder. I intervjuet fortalte han at den uoppklarte saken hadde plaget ham helt siden han sluttet:

– Jeg forstod ikke hvorfor saken etter hvert stilnet helt. Jeg lurer på om det foregikk noe som ikke engang jeg som politimester skulle vite om, sa han.

Han mente at saken burde gjenopptas, men døde før etterforskerne i Kripos startet ny etterforskning i 2009.

Ikke oppriktig

I flere intervjuer sa Salman Rushdie noe av det samme.

– Myndighetene har ikke vært oppriktige om hendelsen. Det har blitt gjort forsøk på å skjule sannheten. Det er veldig synd, sa han til TV 2.

I et Brennpunkt-intervju utdypet han det:

– Ingen ønsker å peke mot Iran. De vet at det skaper problemer. Det har vært tre attentater. I alle har det vært tydelige spor som det har vært lagt lite energi i å følge opp, fortalte Rushdie.

Også tidligere politiinspektør Finn Abrahamsen har uttalt seg kritisk. Han tok over som leder for voldsavsnittet i Oslo-politiet i 1994. Men han fikk ikke innblikk i Nygaard-saken som var den største og heteste på det tidspunktet.

Han sluttet i politiet rett før saken ble gjenopptatt, og skrev om etterforskningen i boka «Politi. På liv og død»:

«Saken var omgitt av et merkelig hemmelighold. Bare to etterforskere og en visepolitimester skulle vite om innholdet. Selv ikke politimesteren og jeg som var leder for de to etterforskerne skulle vite hva de holdt på med. Kanskje var det denne underlige organiseringen av arbeidet som gjorde at saken aldri ble oppklart», skrev han.

I et intervju med NRK utdyper han dette:

– Hemmeligholdet var ødeleggende for etterforskningen. Det var ikke noen organisasjonsmodell. Det var noe de fant på, sier han.

Den politikritiske rapporten var borte

Hanne Kristin Rohde hadde en rekke lederjobber i politiet i årene fra 2002 til 2017. Etter en mediehenvendelse om Nygaard-saken i 2008 ba hun om å få se alle saksdokumentene. Til sin store overraskelse så hun at evalueringsrapporten som Kripos hadde laget om etterforskningen ikke fulgte saksdokumentene.

– Jeg ble veldig forundret. Det var jo nettopp denne rapporten og oppfølgingen av konklusjonene i rapporten journalisten hadde spurt om.

Hun betraktet rapporten som ett av de mest sentrale dokumentene i saken. Hun hadde allerede uttalt seg om den etter å ha blitt brifet av de som jobbet med saken den gangen. I intervjuet sa hun at Oslopolitiet hadde gjort alt som ble foreslått i rapporten.

Hun ble i tvil om dette, og etterlyste rapporten. Hun fikk til slutt vite at et eksemplar lå nedlåst i en safe på politimesterens kontor.

– Jeg syns det var alvorlig. Men jeg kunne ikke gjøre noe mer med saken. Den var henlagt på det tidspunktet.

Noen måneder seinere gikk statsadvokat Lasse Qvigstad gjennom alle saksdokumentene på ordre fra Riksadvokaten. Da lå rapporten der.

Men Qvigstad oppdaget at mange andre dokumenter manglet. Han bestemte at saken skulle gjenopptas.

Nektet å forklare seg

Da Kripos startet etterforskningen i 2009, gikk de gjennom alt materiale på ny. De var særlig opptatt av Ali, og miljøet rundt en sjia-moske og den iranske ambassaden der det vanket mange med libanesisk bakgrunn.

En av teoriene var at ambassaden hadde vært involvert, men at det var andre som hadde skaffet våpen og utført selve handlingen.

Kripos ønsket å gjøre et nytt vitneavhør av Ali. De dro hjem til ham, men faren svarte at han var for syk til å forklare seg.

Etter en rekke henvendelser fikk politiet beskjed via hans advokat Per Danielsen, om at han ikke ville stille i ordinært politiavhør, men at han eventuelt kunne avhøres rettslig.

Kripos mente at det ikke var håp om å få noe særlig ut av et nytt rettslig avhør. Seinere forsøk på å få til et avhør av mannen har heller ikke ført fram.

Spesialenheten gransker

Da statsadvokat Lasse Qvigstad gikk gjennom dokumentene i saken var han særlig opptatt av å finne ut hva som skjedde da Ali ble løslatt i 1998. Men dokumentene om arrestasjonen og løslatelsen var borte.

Først flere uker seinere dukket de opp. De var ikke med i de ordinære ringpermene i saken.

Derfor gikk Qvigstad til et drastisk skritt. Han ba Spesialenheten for politisaker om å granske tidligere kriminalsjef Roger Andresen.

Paragrafene som lå til grunn for granskingen var straffelovens 325 om grov uforstand i tjenesten, og 118 om grovt inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner.

Spesialenheten gikk gjennom alle saksdokumentene. Men mye manglet.

Bildene som viste Ali på vei inn i den iranske ambassaden i London, var sporløst borte. Det samme var dokumentene om det som hendte da Ali fikk tilbake alle våpnene sine.

Spesialenheten konkluderte med at det var mye ureglementert i saken. Men etaten slo også fast at løslatelsen var foretatt i samråd med avdelingsleder Gunnar Larsen.

Spesialenheten konkluderte med at de ikke mente det var grunnlag for å anmelde Roger Andresen for grov uforstand i tjenesten.

NRK har gjort flere forsøk på å få intervju med Roger Andresen om denne saken, både i 2012 og nå i 2021. Men han vil ikke.

I en SMS skriver han «Spesialenheten gjennomførte en grundig etterforskning som konkluderte med at jeg ikke hadde gjort noe galt, og saken ble henlagt som intet straffbart. Ut over det har jeg ingen ytterligere kommentarer annet enn at det var en tung og belastende tid for meg.»

«Angrep på sentrale samfunnsverdier»

Kripos satte seks medarbeidere på saken da de overtok etterforskningen i 2009. Rett før foreldelsesfristen i 2018, siktet de to personer av utenlandsk opprinnelse. Ingen av dem befant seg lenger i Norge.

– Ved å gjøre dette blir foreldelsesfristen brutt, og vi kan fortsette etterforskningen, sa politiinspektør Anne Cecilie Dessarud til NRK. da siktelsene ble kjent.

Hun sa videre at målet var å få stilt de ansvarlige for en norsk domstol.

Kripos siktet de to både for overlagt drapsforsøk og for angrep på sentrale samfunnsverdier.

William Nygaard håpet at det var mer enn tomme ord:

– Jeg velger å tro at de har solid grunnlag for å ta ut siktelse, og jeg tror at det kan føre til en oppklaring. Jeg er spesielt fornøyd med at Kripos, i tillegg til siktelsen for overlagt drapsforsøk, bruker en paragraf som kan gi lovens maksimumsstraff for angrep på sentrale samfunnsverdier, sa han.

Siktelsen innebar at saken ble foreldet for alle andre enn de to siktede.

NRK vil derfor understreke at Ali på det tidspunktet formelt sett var sjekket ut av saken.

NRK har over flere år gjort en rekke forsøk på å få Ali i tale, men det har ikke lykkes. Han er orientert om innholdet i denne artikkelen gjennom et brev som er levert hjemme hos ham. Han har ikke besvart noen av våre henvendelser.

– Jeg er uskyldig

Kripos har nå etterforsket saken i over 12 år. Da de siktet to personer i 2018 varslet de at det kunne bli aktuelt med en internasjonal etterlysning i form av en såkalt Red Notice.

Det har ikke skjedd, og det er uvisst om Kripos kommer til å gjøre det.

NRK forstod tidlig at en av de siktete måtte være libaneseren Khalid Moussawi. Men han visste ikke selv at han fortsatt var under etterforskning i Norge. Ikke før NRK sporet ham opp i Libanon i oktober i 2021.

Han ble overraska da han fikk høre dette.

Grunnlaget for siktelsen er blant annet hans forbindelser til den iranske ambassaden, og hans slektskap med folk med sentrale posisjoner i Hizbollah.

– Selv om jeg er fra en familie der flere er medlemmer av Hizbollah, betyr ikke det at jeg har hatt noe med dette å gjøre. Jeg tar avstand fra drapsforsøket, sa han da NRK intervjuet han på et hotell i Beirut.

Han sa at han når som helst kunne komme til Norge for å bevise sin uskyld.

– Hvor er bevisene? Jeg har ikke noe å skjule, kom med bevisene sa Moussawi, og viste fram fremmedpasset som viste at han var i Norge fra 1989 til 1996.

Iransk diplomat siktet

NRK har også fått bekreftet hvem den andre siktede er. Det dreier seg om en iransk statsborger som var utstasjonert som førstesekretær ved den iranske ambassaden fra 1989 til 1993.

Det betyr altså at norske myndigheter mener det er over 50 % sannsynlig at en diplomat ved den iranske ambassaden har stått bak et drapsforsøk i Norge.

Siktelsen er tatt ut etter en nøye og grundig vurdering av toppledelsen i Kripos. Den har vært vurdert av både statsadvokat og riksadvokat. Siktelsen har også vært vurdert av Oslo tingrett, slik at politiet kan bruke maktmidler dersom en av de to reiser til land vi har samarbeidsavtale med.

NRK har gjort flere forsøk på å få tak i eks-diplomaten som nå jobber ved et institutt for politikk og vitenskap i Teheran. Siden han forlot Norge har han blant annet vært ambassadør i Tadsjikistan og Niger. Han var også utstasjonert i Sarajevo og Mostar i Bosnia under Balkan-krigen.

Han legger på hver gang NRK ringer, og svarer heller ikke på e-post. I en SMS til NRK benekter den iranske ambassaden at en av deres tidligere ansatte har hatt befatning med saken.

– Må ettersøkes og utleveres.

Kripos vil ikke kommentere siktelsene. Men de opplyser at de jobber videre med saken.

William Nygaard er opprørt, men samtidig glad for at det endelig er slått fast at Iran står bak.

– Det er rystende. Det er skremmende at vi på denne måten får bevis for at Iran har drevet med en statsterrorisme som har rammet sentrale samfunnsverdier.

– Jeg forventer at Kripos følger opp og etterlyser de siktede internasjonalt, sier hans bistandsadvokat Halvard Helle.

Men 9. april 2024 ble saken henlagt - for andre gang. Førsteadvokat og leder for Oslo statsadvokatembeter Lars Erik Alfheim bestemte seg for å henlegge attentatforsøket mot William Nygaard, nesten 31 år etter hendelsen.

– Når beviskravet er på det nivået som vi nå snakker om, ender vi opp med henleggelse, sar han, og la til:

– Det er synd vi ikke greier å oppklare denne saken, som har en del å si for ytringsfriheten og våre demokratiske prinsipper.

William Nygaard var skuffet over avgjørelsen, og varsler at den vil bli anket.

– Dette er en sak som angår oss alle, ikke min person spesielt, og dette er en stor skuffelse. Jeg er ganske rystet, faktisk. Jeg var ikke forberedt på dette, sier Nygaard til NRK.

Var etterforskningen styrt?

28 år har gått siden en ukjent mann snek seg inn i William Nygaards hage midt på natta. Han hadde med seg en kniv som ble brukt til å stikke hull på forhjulet på William Nygaards bil. Det var første skritt i en nøye planlagt aksjon mot forleggeren av Sataniske vers.

Morgenen etter ble forlagssjefen rammet av tre skudd. De tre skuddene forandret Norge. Terroren var kommet til vårt land. Ytringsfriheten var angrepet.

Men var det virkelig grunn til å tro at etterforskningen ble hindret?

Da skuddene smalt i Dagaliveien jobbet Norge intenst for å få på plass Oslo-avtalen mellom Israel og PLO. Etter hemmelige forhandlinger ble første del av avtalen signert i september 1993. Både Hizbollah, Hamas og Iran var motstandere av avtalen.

Ubegrunnede anklager mot Iran kunne derfor forstyrre prosessen. Men nedgraderte dokumenter fra Utenriksdepartementets arkiv om Rushdiesaken og intervjuer med sentrale aktører gir ikke grunnlag for å konkludere med at dette hadde vesentlig betydning.

Det eneste er et referat fra et møte mellom departementet og Rushdiekomiteen der referenten i flere parenteser bemerker at kravet om boikott eller andre tiltak mot Iran er ubegrunnet, fordi det ikke finnes bevis.

– Det er absolutt ingen indikasjoner på at dette har vært politisk styrt på noen måte, sa daværende statsadvokat Lasse Qvigstad til Brennpunkt i 2012.

– Det er helt utenkelig, og noe vi aldri i livet ville ha funnet oss i, sa tidligere etterforskningsleder Leif A Lier i det samme programmet.

Denne artikkelen baserer seg på samtaler med et hundretalls kilder i inn- og utland.

NRK-medarbeider Odd Isungset har i løpet av de 28 årene som har gått siden Nygaard ble skutt laget flere TV-dokumentarer og skrevet bøker om saken.

I 2022/23 gikk han gjennom saken på ny sammen med Mohammed Alayoubi, Tormod Strand, Lokman Ghorbani, Ståle Hansen og Arve Bartnes.

Ali har ikke besvart NRKs henvendelser. Han har fått overlevert et brev om hovedinnholdet i denne artikkelen, men har ikke svart.

Roger Andresen ønsker ikke å bli intervjuet om saken, men har i en SMS svart at Spesialenheten konkluderte med at han ikke hadde gjort noe straffbart. Ut over det har han ingen kommentarer.

Jan Simonsen lever ikke lenger, og kan derfor ikke kommentere saken.

Den iranske ambassaden benekter at en tidligere diplomat har hatt noe med saken å gjøre.

Verken Kripos, Politidirektoratet, statsadvokaten eller riksadvokaten vil kommentere saken.

• LES OGSÅ: Her er mannen som er siktet for attentatet på William Nygaard.
• LES OGSÅ: Var diplomat ved Irans ambassade, nå er han siktet i Nygaard-saken.
• LES OGSÅ. Polititeori: Nygaard-attentatet planlagt i Tyskland.
• LES OGSÅ. Politiet maste om å henlegge Nygaard-saken
• HØR PODKAST: Hvem prøvde å drepe William Nygaard
• SE: Brennpunkt-dokumentaren «Dødsdommen»