Sårt og brutalt om mødre

Morsrollen, som om det er en rolle som kan skrives i bestemt form, er noe som opptar oss alle på et eller annet vis.

I «Kjære Albert» utforskes spørsmålet mange har stilt seg: Hvor er mora til Albert Åberg?

Stykket åpner dermed opp for refleksjoner rundt foreldreskap.

Som om man har trengt seg på

Scenografien er beskjeden. I salen er det plassert ut stoler og sofaer i ring for publikum, på gulvet er det fem store gulv­matter med hver sin taklampe over seg.

Publikum tar plass. Vi er i stua til Albert Åberg og hans far, og jeg får en følelse av å være gjest hos noen fremmede. Nesten som om jeg har trengt meg på hos noen.

Det er en lettere nervøs stemning i rommet, vi vet hva som kommer.

I det øyeblikket Julia Bache-Wiig kommer inn i stua som «Den ene jeg kan være» med sin fortvilelse og usikkerhet, blir jeg følelsesmessig påvirket. Bache-Wiig er stødig i rollen som ustødig.

Følelsene setter seg i bryst­kassa og blir værende i kroppen det neste døgnet.

Overbeviser og imponerer

Blant publikum sitter også de andre «Den jeg kan være» som representerer ulike mødre, eller scenarioer, og bevitner det som utspiller seg – før de i tur og orden trår ut på gulvet.

Rollene har fått titlene «Den ene jeg kan være», «Den andre jeg kan være» og så videre.

Skuespillerne ikke bare overbeviser, men også imponerer, som de ulike mødrene.

Ellen Andreassen som «Den tredje jeg kan være» har fått den mest utakknemlige rollen. Det er vanskelig å like denne mora, og derfor oppleves også scenene med henne mer negativt.

Avstand mellom mor og far

Rommet er stort, og det føles av og til som om far er litt for langt unna. Jeg merker meg at publikum på den andre siden ler høyere enn vi som er på motsatt side, der «Den ene jeg kan være» utspiller største del av sin rolle.

Samtidig kunne det fort blitt for intenst å være nærmere skuespillerne. Det er en hårfin balanse, og jeg er tilfreds med valgene scenografen har tatt når situasjonen eskalerer.

Far har godtatt situasjonen, han lever godt i tosomheten med barnet. Det provoserer mødrene, som opplever det som likegyldighet til hennes fravær.

Men selv den mest tålmodige far blir opprørt av beskyldninger som at han ikke bryr seg, synes synd på seg sjøl, eller at han slår.

Her er det bare å henge med

Jeg skulle ønske jeg kunne være i følelsene litt lenger enn stykket tillater meg. Av og til er det humoren som rykker meg ut av alvoret, andre ganger er det tempoet som tvinger meg videre.

Det er noe med fortvilelsen og desperasjonen som ikke lar seg stoppe. Livet selv tar seg heller ikke tid til å vente på ens følelser.

Det er bare å henge med så godt jeg klarer, selv om jeg sitter der med tårer i øynene.

Referansene til Albert Åberg-bøkene er morsomme, og de minner oss om at det er foreldrene hans som står foran oss og krangler.

I og med at de fleste har et forhold til Albert Åberg, så kunne dramatiker Monika Isakstuen gå rett inn i materien. Rett inn i det vonde.

Evig aktuelt

Det er mange øyeblikk som setter seg, men idet døden gjør sitt inntog, blir man virkelig konfrontert.

«Du skulle kanskje vært død», sier far. Det er noe voldsomt brutalt og sårt i det at den «beste» mora er den døde mora.

Det er lettere å forholde seg til en død mor enn en mor som av andre grunner ikke er til stede.

Dette forteller noe om hvilke uoppnåelige forventninger man kan ha både til seg selv og andre om hva en «god nok» mor er. Det er noe å tenke på.

Morsrollen er et evig aktuelt tema.

Det skal godt gjøres å gå ut av salen uten å ha blitt påvirket av det som har utspilt seg foran deg.