Gleden over å grave i gørra

FREDRIKSTAD (NRK): Plutselig står hun foran oss, sjokkerende blid.

Bøkene hennes er kjent for det motsatte: sinne, smålighet, sjalusi, alle de feile følelsene.

En mørk, lodden katt smyger seg frem i graset, blir løftet for kos. En nysgjerrig tvillingdatter hilser pent. Trappa er sjarmerende skjev og full av blomsterkrukker.

Kommer virkelig alt agget fra denne idyllen?

– Stakkars katt, hun aner ikke hva som venter henne neste uke, sier Monica og setter dyret mykt ned igjen.

Den umoderne stemmen

Monica Isakstuen bruker mye tid på de mørkere sidene ved livet, særlig i de nære relasjonene. I den nye boka «De små jentene» skildrer hun flere generasjoner under samme hyttetak. Anmelderne digger den. Folk kjenner seg igjen.

De siste årene har hun vært dronning av de upopulære sannhetene i norsk samtidslitteratur.

– Jeg fikk lyst til å brøle da jeg leste, sa kronprinsesse Mette-Marit om gjennombruddsboka «Vær snill med dyrene» fra 2016. (Hennes kongelige høyhet kalte også boka «lysende god».)

I den boka møter vi en ulykkelig nyskilt mor. Hun ser mot dyreriket for å få bekreftet den gnagende (men umoderne) følelsen av at ungen tross alt er mest hennes, ikke pappaens. Isakstuen fikk Brageprisen, en haug med lesere og solid medieoppmerksomhet. Hun traff en nerve.

Hun har fortsatt å provosere. Vennskap er overvurdert, det må gå an å slå opp med en bestevenn. Små barn krever for mye, ja, du får lyst til å slå. Slike ting skriver Monica Isakstuen.

Her bor hun i virkeligheten, i grønne omgivelser, med sønn og tvillingjenter og ektemann.

Vi forlater pus og det pittoreske huset og kjører til hytteparadiset Hvalerøyene. Der pleide Monica besøke mormor og morfar om sommeren. Svabergene derfra dukker opp i den nye boka.

Men vakre omgivelser er ingen garanti for god stemning.

Hyttekos, hytteknus

Vi gleder og gleder oss til sommerferie, men nå på andre siden av sommeren 2023 er det kanskje noen av oss som hvisker: Det er litt greit med hverdag, eller? Det kan jo bli klaustrofobisk også?

Ikke alle familier er skapt for å være oppå hverandre 24/7, for eksempel på en koselig, men knirkete, hytte i skjærgården. Dette er scenen for Monica Isakstuens nye roman.

Det har vært lett å finne inspirasjon, fra eget liv og andres.

– Jeg snakker mye med venner etter sommerferien. Vi ventilerer, jeg hører om generasjonsferier på sommerhytter som er for trange og små og alt mulig. Det er mye å forsyne seg av, sier hun.

Den norske hytta er et sted med mange lag av mening og betydning, langt ut over det funksjonelle eller estetiske. En perfekt scene for drama.

«Et rasende forsøk på å sprenge seg ut av arv og miljø» skrev NRK om den nye boka, mens Morgenbladet syntes å høre «knurring like bak».

Hva er det som står på under overflaten?

Av mor er du kommet, til mor skal du bli

I boka «De små jentene» kommer en voksen datter med tvillingdøtre til familiehytta hvor mor/mormor venter. Romanen kretser rundt den voksne datterens irritasjon over morens strenge regime.

«de små jentene kjenner visst ikke til systemet og
alle reglene knyttet til hva man gjør
og ikke gjør, hva man sier og
ikke sier»

Men det hjelper ikke bare å klandre mor.

– Hvis vi tenker at jeg-et i boka hører morens stemme i seg selv, er det jo like mye seg selv hun er frustrert over, sier forfatteren.

Vi prøver stadig å vri oss unna det som er oss selv, men det går ikke.

Når du prøver å være en kul forelder, men hører deg sjøl si de samme tingene som dine foreldre sa, som du aaaldri skulle gjenta. Eller når du gjenfinner din indre 16-årings brennende trass på et blunk, enten det er ti eller tretti år siden du var tenåring. Da er det lett å bli irritert!

Men så er det noe mer her, også. Monica oppdaget etter hvert en voldsom lengsel i teksten.

– Hva lengter jeg-personen etter?

– Det å være sammen på ekte, å få til det å ikke være i rollen sin. Både sammen med ungene og sammen med moren, sier hun.

«Rollen» som ansvarlig voksen kan for eksempel bety å instruere ungene i «slik gjør vi det på hytta», fordi «slik har vi alltid gjort det». Eller det å prioritere lang frokost framfor å bade! Nå!

Stedet de er på, den hytta der jeg-personen har vært barn selv, er porten mellom barndom og voksenliv. Gamle minner veller opp. En gang var den voksne moren en ni år gammel jente selv, som fant en konkylie på bunnen og tenkte: «Dette skal jeg alltid huske.»

Isakstuen ble sterkt påvirket av filmen «Lille mamma» av Céline Sciamma i arbeidet med boka. Moren i filmen dukker plutselig opp i samme alder som datteren.

– Jeg skulle ønske at jeg kunne klare å ikke bare huske hvordan det var å være barn, men å møte døtrene mine med tanken og følelsen i hodet. Filmen hjalp meg med det, sier Isakstuen.

En del ting er bare mye viktigere for folk på ni enn for voksne. Å stå på hendene under vann, for eksempel.

– Det er så mye de vil vise! «Jeg kan ikke se på dere hele tiden», sier jeg iblant, det er egentlig en forferdelig ting å si.

Vemodet over at alt dette en dag er over, pipler også frem i boka. Snart er de svømmende, skrålende små jentene som maser «se på meg!» også et minne. Det er til å gråte over.

– Er «de små jentene» de tvillingene som jeg hilste på halvparten av?

– Ingrid og Elida spør ofte sånn «skriver du om oss». Jeg pleier å si at jeg er dypt inspirert av livet med dem. Det er ikke dem, men det er en kjærlighetserklæring til de små jentene mine inni dette her, sier Monica Isakstuen.

Andre ganger har det vært krevende å utlevere seg i bøkene.

Valget

I «Vær snill med dyrene» (2016) sliter moren veldig med å feire jul uten datteren. I boka «Rase» (2018) har hun et voldsomt sinne mot sine egne tvillinger. Så ja, spørsmålene har kommet fra bekjente.

Går det egentlig … bra, der hjemme? Hvordan var julen? Litt fryktsomt, litt med omsorg.

– Jeg bor på en liten drittplass. Unnskyld, det er jo kjempefint her. Men det er klart, det er ikke alltid lett for folk å skille litteraturen min fra mitt liv, sier hun.

Hun prøvde å komme vekk fra det evige gnålet om familien med romanen «Mine venner» (2021) (som også ble et stykke på Riksteateret). Spørsmålet det reiste var også provoserende: «Trenger vi egentlig så mange venner?»

Monica selv gjør ikke det, har hun kommet fram til. Jo da, hun har gode venner. Men likevel: Hun er så sjukt glad i å skrive!

For å leve forfatterlivet måtte hun ta noen valg. Som ung voksen jobbet hun med markedsføring i forlag, det var mye festing, «en svært sosial jobb». Og det var stadig andres tekster det handlet om.

Da Monica var 28 år, døde faren.

– To år senere satt jeg på gulvet i leiligheten i Oslo. Jeg hadde kjøpt den for arven, men også med stort banklån. Jeg regnet og regnet og skjønte at nei, jeg kan ikke gå ned til 80 prosent jobb en gang! Det var ikke plass til å skrive.

Og skrive var jo det Monica Isakstuen ville!

Hun måtte ta grep.

Maskinen Monica

Svaret den gangen ble å selge Oslo-kåken og flytte til Fredrikstad.

– Ønsket var å være i fred. Og nå kan jeg si det selv, for det er så mange som påpeker det hele tiden: Jeg er blitt produktiv. Jeg kjenner på stort trøkk.

16 år etter flyttingen har hun altså både en sønn på tolv, en eksmann, en ektemann, tvillinger på ni og et eldgammelt hus, så helt i fred lever ikke Monica Isakstuen. Men ny roman og nytt teaterstykke i høst underbygger påstanden om produktivitet.

Dette er oppskriften:

En vanlig dag starter med unger som skal ha mat og rekke skole. Når det blir stille i steinhuset i 8.30-tiden, er det skriving. Det betyr fullskjermmodus på Word og mobilen vekk.

Når klokka er 12, tar hun som regel på seg løpeskoene. Hverdagsrunden er på sju til ti kilometer.

Ektemannen trener til halvmaraton for tiden og jogger turer på over to mil i helgene. Når han kommer tilbake, hender det Monica gjør det samme, bare for å «sjekke om jeg klarer det». (Det gjør hun.)

2023-utgaven av Monica Isakstuen er rett og slett i knallform. Men hysj! Dette skal ingen vite.

– Nei, nei, nei, jeg er ikke på Strava (Instagram for treningsfolk, red.anm.). Jeg har aldri vært med i et løp, jeg vil ikke at det skal være konkurranse eller image, sier Monica.

Hun har også sluttet å drikke alkohol («ikke nødvendigvis for alltid, da»).

– Jeg likte ikke så godt ett glass vin, jeg foretrakk en hel bøtte. Og så var det pandemi og jevnere hverdagsdrikking en periode. Men så liker jeg så innmari godt det «crispe», klare hodet når jeg våkner, forklarer hun

Det hun derimot ikke liker, er å settes i bås som helsefrik.

– Jeg har en iboende trass mot alle slags båser, egentlig. Den eldgamle forfatter-/kunstnermyten, bohemen som drikker for mye … men også den flink-pike-aktige skikkelsen.

Hun grøsser av tanken. Monica Isakstuen vil ikke bli en klisjé. Like etterpå ler hun; det er noe gøy med alle disse evig løpende middelklasseforfatterne også.

Turene funker for å få sirkulert hodet og holde ryggen god. Monica Isakstuen har regnet på det, hun kjenner på tidsnød. I høst blir hun 47. Det er så mange romaner og skuespill hun vil skrive!

De siste årene har hun gjort seg bemerket som dramatiker. Tidligere i år fikk hun Ibsenprisen. Hun skildrer forholdene mellom oss mennesker på en måte som er «dypt gjenkjennelig», sa juryen.

Snart har hun premiere på et stykke som nok en gang rører i gryta med det vanskeligste i livet. Kan mor forlate barnet og likevel være en god mor?

Fortsatt sint

Stykket «Kjære Albert» har lånt tittel fra barnebøkenes Albert Åberg. Han bor sammen med bare pappa, uten at vi lesere har problematisert det så voldsomt. Men hva skjer når moren dukker opp og skal forsøke å forklare hvorfor hun ikke er hos ungen sin?

Ja, det er vanskelig å henge med på alle tingene Monica Isakstuen lager. Det blir ikke mindre forvirrende av at hun beskriver teaterstykket «Kjære Albert» som en tematisk fortsettelse på 2016-romanen «Vær snill med dyrene» (den boka kronprinsessen ville brøle av).

Monica Isakstuen hadde selv sønnen mindre enn faren en periode da han var liten. Det ble vanskelig å vite om det var hennes indre stemme som mislikte det mest, eller om det var andre som så og dømte.

Må det være noe galt med mor hvis et barn er hos far? Forestillingen sitter seigt i vår kultur, mener Monica Isakstuen.

– Den forestillingen vil jeg drepe. Det var kanskje bare best for ungen eller familien som helhet, der og da, sier hun.

Forfatter Monica Isakstuen klikker fortsatt av en viss type foreldre: de som mener sterkt om andres måte å være mor på. Og ja, for å være helt ærlig, her er nok mødre verst.

– Nå gjelder det ikke så mye meg selv lenger, jeg har mer distanse. Men å høre kvinner uttale seg skråsikkert om hvordan andre er foreldre, gjør meg fortsatt veldig sint.

Det er på sett og vis lettere å behandle slike tett-på-eget-liv-temaer i scenetekster enn i romaner. Hun føler seg ganske herdet, men likevel …

– I et skuespill er dramatikeren veldig usynlig. Det er litt deilig.

Hun har merket at all grublingen/skrivingen om gørra i nære relasjoner, har sine positive sider.

Øyeblikk av kontakt

Det er jo ikke sånn at hun er blitt en perfekt forelder selv, å skrive er ingen vaksine. Men:

– Jeg har opplevd at jeg føler meg roligere når jeg har skrevet tankene ned, sier hun.

Vi er tilbake ved huset. På trappa kommer den stakkars katten Inga tassende igjen. Eller, stakkars og stakkars?

Katta skal ikke avlives, får vi vite, den skal bare få en adoptivsønn!

For at det skal gli greit i den moderne kattefamilien, har familien fått tips om å gi ekstra mye kjærlighet til Inga i tiden framover.

– «Sånn som vi koste ekstra mye med deg da småsøstrene dine ble født!» sa jeg til Helmer på tolv. «Saklig å si, mamma», svarte han, fullstendig tenåring.

Monica Isakstuen ler igjen.

Snart skal hun hente sønnen på fotballskolen. Og kanskje der i bilen, mens de snakker om kattungen som kommer eller neste fotballcup, kan det plutselig oppstå øyeblikk av ekte ...

Kontakt.

Det er øyeblikk hun samler på som mor, og det hun ønsker seg mest som forfatter.

Når vi leserne kjenner oss igjen, gir det motivasjon til å fortsette forsøket på å skrive noe sant om menneskene.

Det er som en løpetur på over to mil. Monica Isakstuen vil bare sjekke om hun klarer det.

NRKs anmeldelse:

Flere som har skrevet bok/teater som vekker oppsikt: