Alvoret drukner i ord

Gjennom kraftfull breakdance, spoken word og musikk presenteres en historie om fortvilelse, kampvilje og vennskap. Bakteppet er alvorlig, og kunsten oppleves ærlig.

Men på en teater­scene kreves det av og til mer enn ærlighet.

Gato fra gata i Guatemala

Danseren Carlos David Catun Quintana (Gato) har en dramatisk bakgrunn.

Engasjementet hans for breakdance og unge gjorde ham til en trussel for narko­gjenger i Guatemala – siden det ødela for deres rekruttering.

I 2016 valgte han derfor å flykte fra landet.

Via dansen møtte han de norske hiphoperne Nicolai López og Piero Issa, og de tre har fått viktige roller i hverandres liv.

Nicolai var den som i utgangs­punktet fikk Gato til Norge for å danse, og da Gato ble truet på livet, flyktet han til Pieros slektninger i Colombia.

Forestillinga skildrer kampen deres for å holde Gato i sikkerhet.

En kamp som kjempes både mot UDI og indre demoner.

Savner Gatos stemme

Forestillingen begynner med at Gato forsvinner under en haug med klær. Piero og Nicolai stiller seg bak hver sin mikrofon og setter stemninga med sin spoken word.

Nicolais monolog stiller spørsmålet «Kanskje det verste som kunne skjedd deg, var å møte nettopp meg?», og det er utrolig modig gjort. Han reflekterer over hva riktig hjelp er.

Kan hjelpa vi gir, være mer ødeleggende enn hjelpende? Når er det man fasiliterer for passivitet?

Vi får ikke svar på disse spørsmålene.

Gato, som spørsmålet stilles til, svarer heller ikke på det. Om det er fordi han ikke ønsker det selv, eller ikke er blitt gitt muligheten, vet jeg ikke.

Jeg forstår at Nicolai har følt det som sitt ansvar å hjelpe Gato, og at det har vært en utmattende prosess. Men jeg er mer interessert i å høre hvordan Gato har det. Det er tross alt han som har betalt den høyeste prisen.

Det kan være det er slik det føles for Gato, å være uten stemme, men for meg hadde effekten vært større om stemmen hans i større grad faktisk ble hørt på scenen.

Fortsett å danse

Dans er utgangs­punktet for historien, og står naturligvis i sentrum i forestillinga.

I dansen sloss Gato mot en usynlig motstander, fortvilelsen river i ansiktet hans, sinnet tar overhånd, han faller av utmattelse. Gang på gang blir han holdt oppe av Piero, og de løper og løper og løper.

Disse imponerende sekvensene får frem hvor utmattende det er å være i en situasjon der man ikke vet hva som er rett og galt, hvor man ikke vet hvor man skal være, der lover og regelverk hindrer deg i å gjøre det du tenker er det riktige, der du frykter for ditt eget liv.

Gjennom dansen viser de også at man i noen situasjoner er alene. Alene, selv om man har sin venn rett ved siden av seg, og hvordan man i andre situasjoner er sammen om å dra lasset.

Det må ha vært noen tunge år, for det er knapt et smil å se under hele forestillinga.

De fortsetter å danse, uansett hvor hardt livet er.

Går glipp av noe viktig

Dansen er viktig, derfor er det leit at selve rommet står i veien for uttrykket.

I breakdance utføres noen danse­steg med hodet ned og føttene opp. Under disse sekvensene er det bare de på fremste rad som ser hva som skjer. Jeg sitter på fjerde rad og har mange rygger foran meg som sperrer for det som skjer på gulvet.

Ansikts­uttrykk er en viktig del av fremføringen i de andre danse­scenene. Jeg vil helst se ansiktene også når det er tett på gulvet, jeg vil se bevegelsene, og jeg føler at jeg går glipp av noe viktig.

En opphøyd scene ville ha løst dette problemet.

Ordrikt, men dansen berører

Jeg har så lyst å forstå hva de tre vennene vil fortelle oss med forestillinga, derfor er spoken word-sekvensene viktige for meg.

Noen sekvenser er dessverre så teksttunge at jeg ikke rekker å reflektere over budskapet før jeg blir overøst med nye ord.

Og når ikke hovedpersonene får tydelig frem hva de vil, blir det vanskelig for meg som publikum å vite hva jeg skal mene.

Hadde jeg bare fått noen mulige fremtidsscenarioer, litt håp, eller litt mer av Gatos stemme, så hadde det kanskje ikke føltes så håpløst. Og hele forestillinga ville føltes mer komplett.

Likevel går jeg ut i natta, påminnet om dansens utrolige evne til å formidle og berøre.