Hvordan Utøya reiste seg

I dag er Jørgen Watne Frydnes daglig leder av Utøya. Da han nærmest ble sjanghaiet inn i gjenreisningsarbeidet en drøy uke etter terrorangrepet, hadde han ingen tidligere tilknytning til AUF eller Arbeiderpartiet. Trolig var det mer enn et ti års arbeid for Leger uten grenser som løp foran ham da han ble hasteinnkalt av kommunikasjonssjefen i partiet med spørsmål om han kunne «håndtere innsamlingen til Utøya og alt som medfølger?»

Ti år senere tar Utøya imot sine besøkende igjen, sommerleirer, kursdeltagere, skoleelever. Nye bygninger er på plass, andre er borte.

Bare ett hus hadde fysiske spor etter ugjerningene, kulehull i veggene, nemlig Kafébygget: «(...) det eneste innendørs området som ble åsted for død».

Denne bygningen ble et stridens eple når veivalgene for øyas framtid skulle gjøres. Skulle det rives, skulle sporene vekk? AUF mente det. Skulle det bevares? Mange pårørende mente det, og de mente det sterkt.

Striden er en bærende bjelke i Jørgen Watne Frydnes´ «Ingen mann er en øy».

Forfatterens beskrivelse av arbeidet med å finne en løsning, og sin egen rolle som diplomat, mellommann og samtalepartner, gir mening til hele boka.

Kjenner trykket

«Ingen mann er en øy» er bygget opp som en vandring på øya gjennom fire årstider. Turen går langs Kjærlighetsstien, gjennom skogholt og ved skrenter, steder i landskapet der unge mennesker ble meid ned av en høyrevridd terrorist i falsk politiuniform.

Jeg var lenge usikker på hvor godt årstidsgrepet fungerte i Watne Frydnes´ fortelling, om det ikke virket påtatt og dvelende. Jeg endte med at vandringen langt på vei begrunner seg selv, ved å illustrere den tida som har gått, snart ti år, og en natur som fortsetter ferden, uavhengig av hendelser som kan få mennesker til å gå i stå.

De minst interessant delene av denne boka er de som handler om organisatoriske disposisjoner i AUF og andre steder, selv om disse også må med for helhetens skyld.

Det er i forfatterens møter og samtaler med mennesker at «Ingen mann er en øy» gnistrer til og lar leseren enda en gang kjenne trykket av det enorme i det som skjedde. Av menneskelig omfang og konsekvens.

Om jeg har innvendinger verdt å nevne, så må det være et inntrykk av gjentagelser og at en strammere redigering, også språklig, hadde løftet teksten ytterligere.

Sorgens ansikter

Jørgen Watne Frydnes er nøye med aldri å gi leseren inntrykk av at han forstår hvordan de pårørende har det med seg selv, hvordan de opplever å ha mistet et barn.

En av tekstens sterkeste sider er i stedet understrekningene av at sorg håndteres forskjellig, at den for noen kan ta form av sinne, endog raseri. At den som har i oppdrag å lage en vei videre må tåle dette sinnet:

«Vi som mistet barna våre på Utøya inviteres for å vaske bort blodet ute på øya. Er det mulig å være så syk i hodet å invitere til noe slikt?»

Spørsmålet kom i en SMS fra en berørt familie, etter en invitasjon til en åpen dag og mulig dugnad for dem som ønsket å gjøre noe konkret.

Jakten på konflikter

Boka beskriver en rekke konflikter, noen opprivende, andre bidro til avklaring og løsninger. Størst inntrykk på leseren gjør spriket i interesser mellom et AUF på den ene siden, som skal gjenreise både øya og organisasjonen, og på den andre siden pårørende, mennesker som frykter å miste stedet der de kan minnes, der det kan være plass for alle minner, som Watne Frydnes skriver.

At mediene, TV 2 og vårt eget NRK inkludert, har bidratt til å polarisere disse spørsmålene, nettopp i sin jakt på konflikt, har ikke gjort livet lettere for de pårørende.

Norge var ikke forberedt på terror, ei heller på hvordan vi best kan eller skal minnes. Jørgen Watne Frydnes´ bok handler også om dette nybrottsarbeidet, og – interessant nok – om samarbeidet med personer som har stått i lignende oppdrag, som for eksempel ledelsen for minnestedet etter USA og New Yorks 9/11.

Forfatteren er klar på at prosessene har kostet mye, også i form av ekstra påkjenninger for de pårørende.

En far sa det slik:
«De ekstra påkjenningene påført av deres planer gjør at jeg ikke får ro til å bearbeide sorgen (...). Det blir et forstyrrende element som stadig river av skorpen på såret som forblir like blødende.»

Dette ansvaret, å ha bidratt til ekstra byrder for dem som har lidd tap, føles fremdeles vanskelig, skriver Frydnes nå. Utsagnet illustrerer noe av den ydmykheten som forfatteren har gått til arbeidet med – på Utøya så vel som i skrivingen.

«Ingen mann er en øy» har mye å lære bort om forvaltning av minner og tung historie.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra nrk.no finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: