Anmeldelse

Stemmen til de som var der

Alle nordmenn, uansett politisk preferanse, vil ha nytte av å tilbringe noen timer sammen med dem som ble rammet av terrorangrepet 22. juli 2011.

AUF-boka "Aldri Tie, Aldri Glemme, en bok fra AUF ti år etter terroren"
Foto: AUF
Bok

«Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF, ti år etter terroren»

Diverse

Sakprosa

2021

AUF

22. juli 2011 var «den mørkeste dagen for Norge siden andre verdenskrig», skriver den nylig avdøde LO-lederen Hans Christian Gabrielsen innledningsvis i boken «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF, ti år etter terroren».

Hvordan skal man svare på en udåd av slike dimensjoner? Hvilke ord skal man velge?

Daværende statsminister Jens Stoltenberg valgte å svare på terroren med «mer åpenhet, mer demokrati».

Over hele landet ble det arrangert rosetog.

Trapper opp kampen

Ingen av bidragsyterne til denne boken ser ut til å mene at regjeringen Stoltenberg og ledelsen i AUF burde svare på angrepet med en mer krigersk retorikk, slik George W. Bush hadde gjort etter 11. september 2001. Allikevel er det liten tvil om at dagens ledelse i Arbeiderpartiet og AUF ønsker å trappe opp kampen mot de holdningen som førte til terroristens handlinger.

«Siden angrepet var politisk motivert, skal vi ikke bare svare med varme og åpenhet, men med politiske løsninger», skriver redaktørene Gaute Børstad Skjervø, Eirin Kristin Kjær og Astrid Huitfeldt i forordet i dag, snart ti år etter.

Uvurderlige vitnemål

Ingen ord i verden kan bringe de døde tilbake. Det ord kan gjøre, er å holde minnet om 22. juli levende i vår felles erindring. Historien om hva som hendte den dagen, er fortalt som drama og dokumentar av våre fremste historiefortellere og historikere.

Samtidig er vitnemålene fra dem som var der da det skjedde av helt uvurderlig betydning for at vi skal forstå hvordan det faktisk var. De kommer også til å danne kildegrunnlaget for fremtidens historikere. Noen av disse historiene er inkludert i denne bokens første del.

Nåværende bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Trondheim, Sofie Rosten Løvdahl lå under en køyeseng i Skolestua på Utøya. Liv Tørres var tilfeldigvis i garasjen i regjeringskvartalet da bomben gikk av, og kom fra det i live. Gjennom deres historier kommer vi tett på de overlevende, og hvordan livet ble etterpå. Gjennom Arne Emil Okkenhaugs fortelling om sønnen Emil kommer vi tett på de døde.

Amputerte familier

Okkenhaug er også en av flere som setter terroren 22. juli i et historisk perspektiv. Emils bestefar vokste opp på 1930-tallet, og fikk oppleve «de hatefulle ytringene fra Nazi-Tyskland som gradvis flyttet de usynlige grensene for av som skal tolereres av menneskeforakt».

Denne første delen av boken kunne selvsagt vært mye mer omfattende. I hele landet sitter det 77 amputerte familier, søsken foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som alle har sine historier om hva som skjedde. Noen av dem har allerede gitt ut sine fortellinger, gjerne på et lite forlag.

Mangelfull samfunnsberedskap

Selve hendelsene den dagen, og politiets mangelfulle beredskap, er veldokumentert. Ambisjonen til denne boken er å fortelle og reflektere rundt hva som skjedde med den politiske debatten om høyreekstremisme i årene som fulgte.

Har vi nå bygget opp en tilstrekkelig samfunnsmessig beredskap til å kunne ta kampen opp mot de holdningene som lå til grunn for terroren?

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest meg gjennom disse fjorten bidragene, er at AUF-erne opplevde at krafttaket mot høyreekstremismen uteble. Diskusjonene om sikkerhet og beredskap, og for AUFs del: diskusjoner om plasseringen av minnesmerker på Utøya, overskygget en bredere samfunnsmessig debatt.

Stillheten senket seg

Istedenfor et fornyet krafttak mot høyreekstremismen opplevde AUF at stillheten senket seg samtidig som nettrollene som delte Breiviks holdninger ble stadig mer høylytte.

Har grensene flyttet seg for hva som er greit å ytre av høyreradikalt tankegods også i mer tradisjonelle medier, slik flere av bidragsyterne i denne boken hevder? Hva kan vi i så fall hver enkelt av oss gjøre demme opp for trusselen fra ytre høyre, som senest rammet oss i 2018 gjennom angrepet på Al-Nor Moskeen i Bærum og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen?

Den tydelige beskjeden fra AUF er at det verste som kan inntreffe er taushet, og at uhyrlighetene som skjedde den dagen er så bortenfor og utenfor alt vi kan forestille oss, at det må vurderes isolert, frakoblet fra enhver politisk debatt.

En første vaksinedose

Hva kan hver enkelt av oss gjøre for å hedre minnet til Emil Okkenhaug og de 76 andre som ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya? Et sted å begynne er å sette seg inn i perspektivet til dem som ble rammet.

«Aldri tie, aldri glemme. En historie fra AUF ti år etter» fungerer som en første vaksinedose mot holdningene til Breivik og idolene hans. Selve fullvaksineringen må du stå for selv.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre:

En søvnig sommerdag i 2011 eksploderer ei bombe på nesten 1 tonn i Regjeringskvartalet i Oslo. En enslig høyre-ekstrem terrorist står bak angrepet som dreper 8 personer og skader flere hundre. Norge og verden er i sjokk.

HØR HELE HISTORIEN: En søvnig sommerdag i 2011 eksploderer ei bombe på nesten 1 tonn i Regjeringskvartalet i Oslo. En enslig høyre-ekstrem terrorist står bak angrepet som dreper 8 personer og skader flere hundre. Norge og verden er i sjokk.

Bloggeren Mads sender en kontroversiell kronikk til Aftenposten. Anestesilegen Anne Cathrine havner i klinsj med ledelsen. Norsk dramaserie. Sesong 1 (1:6)

NRK-SERIE OM 22. JULI: Bloggeren Mads sender en kontroversiell kronikk til Aftenposten. Anestesilegen Anne Cathrine havner i klinsj med ledelsen. Norsk dramaserie. Sesong 1 (1:6)