Alle skal med, heter det. Men hva med den som ikke er grei, inkluderer vi henne også?
Hun er jenta som aldri greier å stoppe når noen begynner å le av det hun sier. Hun er jenta som så gjerne skulle ha en bestevenn, men som sliter med sosiale relasjoner. Hun er Kaja, som veslevoksent erfarer at hun er involvert i altfor mange episoder på skolen. Og episoder, det kommer det ingenting godt ut av.
Mangfold, men ikke for alle?
Kine Jeanette Solberg, som har skrevet sin første bok for barn, er en effektiv forteller.
Kaja og Mamma har flyttet fra byen til en liten bygd der de ikke kjenner noen. Allerede på første side forteller Kaja at Mamma tenker dette kan gi Kaja en ny start, siden hun hadde det så vanskelig på den forrige skolen. Kaja virker svært oppvakt, så hva var problemet?
Det er Kaja selv som forteller. Hun er et sånt barn som ikke passer inn. Dem har vi lest om før. Både Pippi og Emil til Astrid Lindgren hadde lopper i blodet. Vi elsket dem fordi de var annerledes og modige, men først og fremst fordi de alltid var snille.
Kaja er ikke snill. Ikke slem heller, men hun ser ikke konsekvensene av det hun gjør. Og når det går over styr, er det ikke fordi hun skal redde en venn eller hjelpe en som er svakere. Nei, det er sitt eget skinn hun vil redde, det er seg selv hun vil fremheve.
Det kan høres usympatisk ut. Men oppmerksomhet, det vil vi vel alle ha?
Hvordan takler samfunnet det barnet som er annerledes, men som ikke er snilt? Som lager kallenavn på de andre elevene, hiver gjenstander på dem så neseblodet spruter eller gnir slim inn i håret på den foreløpig eneste venninnen?
Det ligger som regel noe bak en bråkete oppførsel. «Ikke lov å le» viser at det er mulig både å være annerledes og å bli sosialisert inn i et fellesskap der adferden ikke skader andre.
Raus fortelling
I Kine Jeanette Solbergs fine fortelling ligger det mye omsorg. Forfatteren har omsorg for Kaja, og den rare naboen Grete, en godt voksen dame som jentungen faktisk utvikler et uortodokst vennskap til. Grete blir fremstilt i drøyeste laget, det er nesten så hun ikke kan klare bo for seg selv, tenker jeg. Men jeg får tilgi at Solberg renonserer på realismen, når fortellingen for øvrig blir så bra som her.
Omsorg tyter også ut av de voksne rundt Kaja – av moren, som respekterer datteren for den hun er, og av læreren, som lar Kaja passe hundene hennes, for hunder er noe Kaja kan forholde seg til.
Linn, som Kaja drømmer om å bli bestevenninne med, er også raus:
«Du er liksom helt motsatt, sier Linn.
Motsatt av hva da?
Jeg vet ikke, men det er bra, sier Linn.»
Å være fri
Kine Jeanette Solbergs fortelling kan minne litt om Liv Marit Webergs ungdomsroman «Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge», der hovedpersonen Weifa bestemmer seg for å være kontrær til alt som den konforme jentegjengen mener og synser om. Det blir både pinlig, ubehagelig og morsomt.
Kaja, på sin side, går ikke inn for å skille seg ut. Hun har bare andre tanker og slutninger enn sine jevnaldrende. Det blir sårt, men også komisk. Hennes erfaringer i livet uttrykker hun med uttalelser som disse:
«Når noen sier at det bare er en liten ting, er det nesten alltid noe stort.»
«Jeg er ikke ekspert på hjerner, men jeg tror de trenger litt spenning for å fungere.»
«Jeg har bursdag om ti dager, og lista over venner jeg ikke har er uendelig lang.»
«Ikke lov å le» er en barnebok som er proppfull av livsbetraktninger av både presis og vaklevoren art. Det er sårt og fint og lattervekkende. Visst gjør det godt å le!
Kine Jeanette Solberg har vært innleid som produsent og tekstforfatter til ulike produksjoner i NRK de siste årene. Forfatter og litteraturkritiker har aldri møtt hverandre, og kjenner hverandre ikke.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
