Vidunderlig og forunderlig bildebok

Snakk om å se verden fra et barns perspektiv! Snakk om å åpne seg for det store i det lille, se det magiske i det hverdagslige!

«Steder å tisse» er både en original og en genial idé. Alle tisser. Vi gjør det ute eller inne, ofte som noe som bare må bli unnagjort, en lettelse om man er trengt. Samtidig utgjør tissingen, paradoksalt nok, en liten stopp i flyten. Sekundene det tar å tisse kan gi et bitte lite pusterom der du brått er til stede i egen kropp, i eget liv, som en levende organisme i en levende, buldrende verden.

Svein Nyhus bruker tissingen til å filosofere. Ikke bare over kroppens utrustning og funksjoner, slik et lite barn som hver dag skal bli litt mer kjent med seg selv kan gjøre det, men han undrer seg også over verdens beskaffenhet i et større perspektiv.

Men tisser fuglene på himmelen?
Kan de tisse når jeg ikke kan se noe?
Og fluer? Og edderkopper?
Og flaggermus og spøkelser?
Må de også stoppe og tisse litt?

Fra et gutteperspektiv

«Steder å tisse» er en bok beregnet på barn fra 3 til 6 år. Den målgruppen tror jeg Nyhus treffer. Det er så mye å lure på for en som er liten.

Nyhus har funnet en nærmest selvfølgelig, men ikke desto mindre original ramme for tumlende tanker.

Er det en bok bare for gutter, kan du spørre? Nja, det er jo en gutt som forteller, han reflekterer både over det å tisse og det å ha en tiss, en fysisk attributt, akkurat der er ikke alt likelig fordelt.

Det er dessuten flest illustrasjoner av gutter som tisser, som i den visuelle katalogen over tissende barn på innsiden av permene både foran og bak i boken.

Men noen jenter fins. Vår lille forteller har både en søster og en mamma. Mamma bruker papir, registrerer gutten, som også, uten å gå noe dypere inn i det, forteller at pappa tar med mobilen når han tisser.

Den sildrende følelsen av å tisse, og de store tankene som kan komme, er noe både gutter og jenter kan kjenne igjen.

Vi holder det ofte opp som et suksesskriterium når en barnebok passer like godt for voksne som for barn. «Steder å tisse» har kvaliteter som vil glede mange voksne, men dette er en barnebok. Svein Nyhus mister aldri det lille barnet av syne. Det er den lille jeg-fortelleren som funderer, som tenker og føler. Det er han som lar seg forundre av en edderkopp, en elefant eller et tivoli.

Anna Fiske gjør noe av det samme i sine bildebøker Hvordan lager man en baby? og Hvordan begynner man på skolen? Men der hun kommer med svarene, stiller Svein Nyhus spørsmålene.

Det er ikke mye tekst i boken. Men den som er, åpner opp for de helt store tankene. Når Nyhus har skrevet «Steder å tisse» og ikke «Steder å tenke», kobler han bevisst det fysiske med det metafysiske, for å si det litt pretensiøst. For å si det enklere: Han lar kropp og sjel være ett.

Mennesker og dyr

Også visuelt fabulerer Svein Nyhus, i en bok som utelukkende inneholder fargene gult (tissegult?) og blått. Det kan synes strengt, men blir det ikke. Fargene endrer valører og kvalitet, akkurat slik teksturen i illustrasjonene – som dekker hele boksidene – gir større sanselighet til bildene.

Sanser er et stikkord. Følelser. Nyhus' illustrasjoner rommer en varm omsorg, enten han viser oss gutten som tisser – han står nærmest i samme positur på hver høyreside i boken, mens omgivelsene rundt ham og situasjonene endres – og han til sist knepper igjen bukseknappen, eller han lar elefanter, neshorn eller en brannmann velte ut over sidene.

Anatomisk korrekthet har aldri vært noe mål for Svein Nyhus. Med forskyvninger og forstørrelser av det realistiske, styrer han blikket vårt. Hva er spesielt med neshornet? Hornet, så klart. Så Nyhus tegner et neshorn der hornet nærmest utgjør halve kroppen. Og den lille jeg-fortelleren? I hans store, kulerunde hode gis det plass til tusen tanker.

I «Steder å tisse» kombinerer Nyhus det ekspressive og det mildt undrende på fineste vis.

Helhetlig verk

Hva er det med Svein Nyhus og sirkelbevegelsen? har jeg ofte tenkt. Hva er det med hans forkjærlighet for runde barnehoder, buede bevegelser og sirkler som innsirkler den lille fortelleren? For meg blir dette en underliggende erkjennelse av at vi er en del av et stort hele. Kloden er rund, årene går rundt og rundt, vi mennesker er til stede i runddansen som er full av inntrykk, og som vi iblant må ta en tissepause fra.

Svein Nyhus' bildebøker er magiske pustehull. De bidrar til å gjøre norsk barnelitteratur rikere.

Anbefalt videre lesing: