Legenden vil ha det til at Stieg Larsson dukket opp på døren til forlaget med de to første bindene av «Millennium»-trilogien i en plastpose. Også det tredje bindet var mer eller mindre ferdigskrevet.
Det er over 100 millioner solgte bøker siden.
De færreste vil påstå at «Menn som hater kvinner» (2005), «Jenta som lekte med ilden» (2007) og «Luftslottet som sprengtes» (2007) er perfekte krimromaner.
Den pirkete blant oss kunne finne både logiske brister og løse tråder.
Røyking tillatt
Men Stieg Larssons fortellinger var troverdige på et dypere, menneskelig og politisk nivå. Den svenske forfatteren kombinerte en ektefølt antirasisme og feminisme, med noe ubestemmelig, frihetssøkende.
I Larssons bøker var det definitivt lov å røyke inne, og dessuten mulig å elske (med) hvem man ville.
Denne frilyntheten ble så satt opp mot en mørkere, voldelig seksualitet – utført av menn som hatet kvinner.
Overtok stafettpinnen
Stieg Larsson hadde kommet et stykke ut i det fjerde bindet da han falt død om i trappen på vei opp til kontoret.
Faren og sønnen, som satt med rettighetene, ga så oppdraget videre til forfatteren David Lagercrantz. Han skrev tre bøker, før Karin Smirnoff fikk jobben.
LOVENDE KANDIDAT: Smirnoffs tidligere bøker skapte forventninger til hennes overtagelse av «Millennium»-pennen. Blant annet ble debutromanen hennes nominert til den prestisjefylte August-prisen.
Foto: JAN ERIK HENRIKSSON / AFPSmirnoff har tidligere utgitt bøker om skakkjørte individer i Utkant-Sverige. Hun er godt kjent i det nordsvenske landskapet, som også Stieg Larsson vokste opp i. Hun har, som Larsson, mange års fartstid som journalist.
Å hyre inn henne til å skrive historien videre var kanskje ikke det dummeste man kunne gjøre?
Møtes i småbyen
Men så viser det seg raskt at det blir ganske dumt allikevel.
La oss ta handlingen først. Mikael Blomkvist er på vei oppover til Norrland for å være med på datterens bryllup med en korrupt, lokal kommunalråd.
Denne kommunalråden skal avgjøre hvilket selskap som skal få konsesjon til å bygge vindkraftparker på områder som til dels har vært samisk beitemark.
Her oppe bor også den tretten år gamle jenta Svala. Hun er Lisbeth Salanders niese, og har som sin tante svært lett for tall og avansert matematikk.
Svala har vokst opp under kritikkverdige forhold med en mor som har vært svært uheldig med menn generelt – og tenåringens far spesielt.
For dét er ingen ringere enn Ronald Niedermann, som Salander naglet fast til gulvet i en av de tidligere bøkene.
Øker bemanningen
Det er også en skummel ensom ulv i en gammel hytte inne i bildet her. Han er glad i havørner, men dreper også mennesker, som han får levert som en slags pakke på døren med jevne mellomrom.
Det er i det hele tatt så mange skurker, og potensielle helter, i denne svenske småbyen at man skjønner at det lokale politiet har vært nødt til å øke bemanningen.
Rent litterært blir problemet at ingen av de involverte får det nødvendige handlingsrommet som skal til for at vi skal begynne å bry oss om dem.
Lite mellom linjene
En god forfatter viser oss hvordan en romanfigur er gjennom dialoger og handlinger.
Når Smirnoff skal beskrive Lisbeth Salanders introverte personlighet i møte med kollegene på jobben, skjer det i setninger som disse:
Smirnoff på sin side tar seg ikke tid til å la leseren lese mellom linjene. Hun konstaterer kort og godt at også denne utgaven av Salander er en ensom ulv.
Denne typen påstander er ikke tilstrekkelig for å vekke leserens innlevelse og medfølelse.
Jobber for markedskreftene
Men det er ikke i første rekke fraværet av litterær troverdighet som er problemet. Det er en annen, dypere form for troverdighet, en etisk troverdighet, som mangler.
Kan det være følelsen av at hele dette universet av mennesker og miljøer er satt i bevegelse utelukkende for å fylle lommene ytterligere til forlag, forfatter og arvinger?
At vi har å gjøre med et litterært spinoff-produkt som er nettopp det? Mer spinoff enn bok?
Det er i så fall paradoksalt at Salander og Blomkvist på ny er satt i arbeid for å stimulere kapitalkreftene den moralske venstresosialisten Stieg Larsson var så opptatt av å tøyle.
I et slikt lys fremstår Smirnoffs vinterlige saga fra Norrland som et temmelig iskaldt forlagsprodukt.
Om ikke annet lærer denne Stieg Larsson-historien oss dette: Ethvert kunstverk trenger sin opphavsperson.
Hvis ikke er det i beste fall et håndverk.
Hør Knut Hoem utdype sin kritikk av boka i «Åpen Bok: Kritikerne»:
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
