Det har gått gjetord om den amerikanske musikalsuksessen «Hamilton». Jeg har vært nysgjerrig på den lenge, ikke minst siden den ble trukket frem som en måte å forstå USA på i oppladningen til høstens valg.
En filmet versjon av musikalen er ett av trekkplastrene på strømmetjenesten Disney+ (som betalte 75 millioner dollar for rettighetene. Red.anm.). Å bruke en høstkveld hjemme i sofakroken på «Hamilton» er vel anvendt tid.
Amerikansk landsfader
Folk flest vet knappest at det er Alexander Hamilton som er avbildet på den amerikanske 10-dollarseddelen. Men han var en viktig person i amerikansk frigjøringskamp og som landsfader å regne. Hamilton var immigranten som ble USAs første finansminister – og mannen som stod for USAs første politiske sexskandale. Til sist ble han drept i en duell.
Det høres ut som en opera. Det er en hiphop-musikal.
Sløyt og sugende
Den filmede versjonen hekter seeren på allerede fra første tone. I et 1700-talls-landskap (se for deg «Les Misérables») fortelles Alexander Hamiltons historie gjennom hiphop, R&B og mer klassiske musikalmelodier.
Det er sløyt så det holder, og musikalen har et sugende musikalsk driv.
Dessuten er den musikal slik musikaler egentlig skal være: Uten talte partier. Syngesnakkede replikker holder det rytmiske drivet oppe. Og når politiske debatter kommer i form av rap battles, blir plutselig amerikansk historie alt annet enn kjedelig.
Karakterene har i tillegg strofer og vendinger som følger dem gjennom hele musikalen, beskriver dem og vendes noen ganger mot dem. Det er også et fint grep for å holde seeren i historien. Et eksempel: «I’m not throwing away my shot» er blant Hamiltons aller første replikker. Den klinger igjen når motduellantens skudd treffer blink til slutt.
STÅR BEST UT: Leslie Odom Jr. spiller Hamiltons erkerival, visepresident Aaron Burr og står for en av de beste vokalprestasjonene i musikalen.
Foto: Disney+Sjumilssteg
Musikken bærer en historie i seg selv. Hele populærmusikkens historie, egentlig. Som Hamilton har den røtter andre steder, men er blitt essensiell for hva USA er i dag. Musikalen er historien om USA fortalt av dagens borgere og med dagens uttrykk både når det kommer til musikk, gester, mimikk og koreografi. Dessuten er castingen vidunderlig. Den er både rik og befriende i sin fargeblindhet. Representasjonen på musikalscenene tar sjumilssteg med «Hamilton».
«Hamilton» har spilt siden 2015 i New York og vunnet flere priser. Den filmede versjonen er basert på originalbesetningen der Lin-Manuel Miranda, som har skrevet musikalen, også spiller Alexander Hamilton. Hans motstander og banemann, visepresident Aaron Burr (Leslie Odom Jr.), er likevel den som står best ut i musikalen. Sammen med Hamiltons svigerinne, Angelica Schuyler (Renée Elise Goldsberry) står han for de mest solide vokale prestasjonene i «Hamilton».
GOD VOKAL: Renée Elise Goldsberry (fremst) spiller Hamiltons svigerinne Angelica Schuyler. Hun har en av forestillingens beste stemmer.
HAMILTONS KONE: Phillipa Soo spiller Eliza Hamilton.
BRITISK TAP: Jonathan Groff spiller britiske kong George den tredje, som måtte se de amerikanske koloniene tapt.
FRANSK VENN: Daveed Diggs (i lufta) spiller den franske generalen og politikeren Marquis de Lafayette, som er en god venn av Hamilton.
DOBBELTROLLE: Daveed Diggs spiller også Thomas Jefferson (bildet) i tillegg til Marquis de Lafayette.
Bedre å sitte i salen
Skjerm blir aldri det samme som å være i salen, det er udiskutabelt. Dette er en produksjon som gjør at publikum kommer tett på handling og mimikk, men der ensemblenumrene ikke alltid ytes rettferdighet i filmingen. Og selv om Aaron Burr er den mest interessante karakteren i stykket, viser ikke denne versjonen godt nok hvorfor det ble så vanskelig mellom ham og Hamilton – så hardt at det endte med den enes død.
Likevel: I stor grad er dette en festkveld av en sceneopplevelse, for en musikal med større driv skal du lete lenge etter.
Les alle anmeldelser og anbefalinger her.
