De lærdes musikal

Historien strekker seg over flere århundrer, med tre forskjellige historielinjer på tre forskjellige kontinenter. Og samtidig er det en historie med et viktig, om enn ikke lystig budskap: Tar vi ikke vare på naturen vår, står vi i fare for utryddelse.

Kan dette være godt stoff for en musikal? For en musikal på Det Norske Teatret, ja. For Broadway? Kanskje ikke.

«Bienes historie» krever noe helt annet av deg som publikum enn at du skal klappe og synge med. Her kan du ikke lene deg tilbake og nyte: Du må lene deg frem. Du må følge med.

Tiden går, kunnskapen består

Scenerommet er dystopisk, grått og helt åpent. Den store runde dreiescenen er en diger bokhylle og på den spilles historiene ut på tvers.

Der er William, den mislykkede vitenskapsmannen i England i 1852. Der er George, den hardtarbeidende birøkteren i USA i 2007. Og der er Tao, den unge mammaen som har overlevd kollapsen og som lever av å sanke pollen i Kina 2098.

Historiene går i kryss. Forsøksvis også dialogen, som går opp i en overordnet, felles mening. På denne måten løfter musikalen romanens hovedtema og krysningspunkt på tvers av kontinenter, århundrer og språk.

Livets dans

Ser vi mot biene, ser vi også fellesskapet. Et system som fungerer. Vi ser naturen slik den skal være.

Nasjonalballettens dansere gir i denne forestillingen den samme effekten. En slags perfekt, dynamisk organisme. Dansen utgjør her ikke bare rollen som er biene, arbeiderne, følelsene. Den holder det hele sammen, som naturen selv.

Vanskelig og vakkert

Komponist Nils Bech har satt sitt tydelige preg på det musikalske uttrykket.

Utfordringen med dette er at det alltid vil være Nils Bech som er best til å synge som Nils Bech. For å presisere: Det er vakkert, men også musikken krever noe mer av deg som publikummer.

En musikal for hjernen

Regissør Erik Ulfsby har med denne forestillingen ønsket å utfordre hva vi tenker om den klassiske musikalen. Det har han definitivt klart. Spørsmålet er om han krever at vi tenker for mye?

For den beste opplevelsen av «Bienes historie», bør du ha gjort fortolkningene på forhånd. Du bør kanskje kjenne litt klassisk musikk og dans – og du bør ha lest romanen den er basert på. Gjør du det, kan du også vente deg en stor opplevelse.

Gjør du det ikke, kan kravene til hjernen stå litt i veien for hjertet. (En publikummer sa nettopp dette etter endt forestilling: «Jeg har ikke lest boka. Jeg måtte lete så mye etter sammenheng at jeg ikke rakk å bli rørt»).

Bunnsolide prestasjoner

Prestasjonene er bunnsolide fra alle hold. Men det er prestasjonene til skuespiller Pål Christian Eggen (birøkteren George) og danser Nora Elise Augustinius (forskerdatteren Charlotte) som gjør sterkest inntrykk. De gir begge karakterene sine en menneskelighet og en sårbarhet vi kjenner igjen i oss selv, direkte, der og da.

Det kan hende forestillingen også bærer preg av å måtte bæres frem under en pandemi, med det ekstra fokus som kreves når forestillingen også skal tilpasses direktestrømming via flere kameraer i salen.

«Bienes historie» står frem med en tydelig ambisjon om noe nytt, stort og annerledes, og det lykkes den med. Men med litt mer tydelighet og hjertevarme i historiefortellingen, kunne den nok også åpnet øynene til et enda bredere publikum.

Anbefalt videre lesing: