Name: Anmeldelse: «Deathloop»
Item: «Deathloop»
Rating: 5

Hopp til innhold

Den barske Colt Vahn våkner opp på en strand med hukommelsestap. Han er på en livsfarlig øy der alle forsøker å drepe ham.

Det viser seg raskt at han er fanget i en tidssløyfe, skapt av et uhell på den hemmelige basen til organisasjonen AEON. Hver gang han dør, starter han på en ny runde, på den samme stranda.

For å bryte ut av loopen, må han «hacke» øya. Det gjør han ved å ta ut åtte AEON-ledere, kalt «Visionaries». Alle åtte må dø på samme runde.

Mer tilgivende

Vi er i omtrent samme sjanger som vårens fantastiske «Returnal» , som også foregikk i en tidssløyfe og kretset rundt det at spillfiguren dør igjen og igjen. Men «Deathloop» er betydelig mer tilgivende.

Hver gang du dør har du lært noe nytt som gjør progresjonen enklere – en ny snarvei, en permanent oppgradering, en ny ferdighet, og viktig og avslørende informasjon.

I praksis utforsker og eksperimenterer du deg frem til en sti gjennom øyas forskjellige distrikter, trinn for trinn, drap for drap. På veien finner du et gradvis bedre arsenal av våpen, superkrefter og gjenstander du kan bruke.

Og i motsetning til mange andre spill i denne sjangeren (som kalles «rogue-lite»), hvor du mister det meste du har oppnådd hver gang du dør, blir figuren din i «Deathloop» både klokere og sterkere for hver runde.

Hvert delmål fører deg nærmere en konklusjon, noen av oppgavene kan du til og med hoppe helt over i neste gjennomspilling. Du kan snike deg forbi store grupper av fiender, komme deg gjennom låste dører du nå kjenner koden til, unngå feller og overvåkningskameraer, finne den kjappeste ruten til bossene og gjennomføre kontante likvideringer.

Unik identitet

Dette skaper et voldsomt driv gjennom opplevelsen. Historien bygges lag for lag, ferdighetene dine blir bedre og bedre, og underholdningsverdien og spenningen nekter å slippe taket.

Her er spillskaperne i studioet Arkane Lyon mesterlige. Rollegalleriet, dialogen, den fantastiske musikken, verdensbyggingen og resten av innpakningen gir «Deathloop» en unik identitet, selv om inspirasjonskildene er tydelige.

Spillet har pondusen til Sean Connerys James Bond, humoren til kultspillet «No One Lives Forever», den brutale intimiteten til spillet «Manhunt», actionhåndverk i krysningen mellom «John Wick» og «Edge of Tomorrow» , den kjølige, futuristiske vitenskapen til Alex Garland og fargesprakende design hentet fra 60-tallet.

«Deathloop» er også en direkte, men mer fokusert og actionpreget, forlengelse av konseptene fra Arkanes briljante «Dishonored» -spill (som også anbefales!).

Nydelig samspill

Lekenheten i spilldesignet kler «Deathloop» svært godt. Du har enorm frihet til å navigere gjennom miljøene slik du selv ønsker, men samtidig er rammen rundt såpass solid og stram at det går helt fint å starte på en ny runde når man dør.

Mye av æren for det går til det nydelige samspillet mellom hovedpersonen Colt og den mystiske Julianna. De kommuniserer konstant, med en ertende tone som antyder at de kjenner hverandre godt (selv om Colt ikke husker noen ting).

Ikke minst invaderer også Julianna din verden med jevne mellomrom for å forsøke å stanse Colt. Hun er en formidabel motstander, men hvis du klarer å overvinne henne er belønningen noen av spillets kuleste og beste oppgraderinger.

Muligheten til at du kan styre Julianna og invadere spillet til andre (eller bli invadert av andre) har dessuten potensial til å tilføre hele opplevelsen en ny, stilig dimensjon.

Stormannsgale milliardærer

Jeg er også fryktelig glad i bakteppet her. Følelsen av å være i livsfare gir seg raskt, og erstattes av en deilig følelse av å være øyas alfarovdyr.

Colt dumpes ned i en hedonistisk verden der fiendene fester og ler, mens lederne i den Spectre-lignende organisasjonen Aeon åpenbart er modellert etter stormannsgale milliardærer med grandiose visjoner for hele menneskeheten.

Det er med andre ord fullt mulig å se «Deathloop» som en slags advarsel om at det muligens ikke vil være lurt å gi vår verdens Elon Musker full frihet til å styre menneskehetens teknologiske og vitenskapelige utvikling.

Tidssløyfer har preget spillåret 2021. «Twelve Minutes» fremstår som et av årets mest interessante spill (selv om det falt litt sammen mot slutten). «Returnal» er mitt soleklare favorittspill så langt i år.

«Deathloop» er faktisk ikke langt unna toppscore det heller. Det er en lekker, kreativ, spennende, intens, smart og vellaget voldsfest med et deilig særpreg jeg kommer til å huske lenge.

Rune Fjeld Olsen anmelder spill for NRK og produserer også Level Up gjennom produksjonsselskapet Buffkitten AS.