Anmeldelse

Glitter og glamour på prærien med Lana Del Rey

Lana Del Rey, selve generalsekretæren for iscenesatt, musikalsk dekadens og glamour, har omsider fått på plass sitt sjuende studioalbum, «Chemtrails Over the Country Club».

Lana del Rey fra albumet "Chemtrails over the Country Club"
Foto: Promo
Terningkast 5 Musikk

«Chemtrails Over the Country Club»

Lana Del Rey

Pop

Mars 2021

Tre beste låter: «Not All Who Wander Are Lost», «Love You Like A Woman», «Wild At Heart»

Den nevnte dekadensen og glamouren har definert Lana Del Rey som artist de siste ti årene, etter «begravelsen» av hennes første artistnavn Lizzy Grant i 2010. Hun har formidlet en fascinasjon for estetikken rundt Hollywoods gullalder og datidens historiske og mytiske personer.

Dette ambisiøse imagekremmeriet har bidratt til at hun nå nærmest ses på som en utenomjordisk velsignelse blant fansen, og en glitrende haug med falskt gull av kritikerne.

Med «Chemtrails Over the Country Club», som egentlig skulle slippes i september i fjor, men ble bremset av pandemien, begir Lana Del Rey seg ut på den vanskelige øvelsen det er å kombinere aggressiv og påklistret dekadens med jordnær og folkelig americana. Hun vil tilbake til røttene – men ikke sine egne røtter.

«Chemtrails Over the Country Club»

Lana Del Rey har en brokete, men privilegert bakgrunn fra nordøst-USA: Et område som ikke akkurat forbindes med americana og som ligger langt fra hjertet av Amerika. Det er en interessant sjangerblanding, både kulturelt og musikalsk.

Etter en altfor forsiktig start utvikler denne plata seg til å bli en interessant og nokså nyskapende sjangerblanding.

Imponerende sjangermiks

Lana Del Reys episke ballader setter gustne prærier i nytt, glamorøst lys, men ikke før et par rimelig tradisjonelle barokkpop-numre er unnagjort.

Åpningslåta «White Dress» er irriterende skarpt vokalmikset, og selv om Lana forsøker seg på sin beste Kate Bush-imitasjon faller denne enkelt under paraplyen intet nytt under solen. Hovedsingelen og tittellåta er heller ikke noe voldsomt bidrag til americana-følelsen jeg tolker som målet med plata.

Første tredel av plata glir mer eller mindre over i hverandre, som et velkjent soundtrack til det moderne, amerikanske aristokratiet.

«Love You Like A Woman»

Det er ikke før låt nummer fire, «Let Me Love You Like a Woman», at man kan ane omrisset av tradisjonsrik americana. Her er spor av både Crosby, Stills, Nash & Young og Joan Baez, og det skulle ikke forundre meg om Lana Del Rey i all sin iver etter å romantisere svunne tider, har lagt sin elsk på musikken og motkulturens storhetstid i Laurel Canyon på slutten av 60-tallet.

På «Wild at Heart» tar hun for første gang på plata et ordentlig grep om americanaens malerkost. Lerretet er Del Reys farvel med det glatte og kommersielle Los Angeles, og musikalsk er dette en imponerende sjangermiks. Det urbane og storslåtte er i behold, mens det jordnære og bondske ønskes velkommen med klassisk country-koring og et skikkelig sleggeslag av et refreng.

«Wild At Heart»

Ambisiøst og stemningsfullt

Etter en fullstendig malplassert 90-tallspastisj i «Dark But Just a Game» er vi enda dypere inn i det amerikanske heartland på «Not All Who Wander Are Lost». Dette er nok selve bindingsverket mellom glamour og gulrotåker. Denne låta byr på et mer akustisk uttrykk, og gir Lana Del Rey en helt ny musikalsk verden å utforske. Den står seg som kroneksempelet på hvordan sjangerblandingen på denne plata kan gjøres på en interessant og ikke minst musikalsk formålstjenlig måte.

«Chemtrails Over The Country Club» er noe så sjeldent som en slags «Citizen Kane» i Arkansas. Produsent og medlåtskriver Jack Antonoff har vært like involvert her som han var i Taylor Swifts glitrende «folklore» og mindre glitrende «evermore», og selv om stilskiftet ikke er like radikalt, har han og Lana Del Rey laget et ambisiøst og meget stemningsfullt album som forteller en historie om Lana Del Reys forsiktige start på et farvel med glitter og glamour i Los Angeles.

Platas vaklevorne og forutsigbare start blir heldigvis raskt glemt med den glidende overgangen ut på den musikalske prærien.

Avslutningsnummeret, «For Free», er en Joni Mitchell-cover sammen med Zella Day og Weyes Blood. Den visker ut enhver tvil om at Lana ønsker seg tilbake til Laurel Canyon-dagene, og heldigvis kan hun gå fra forsøket om å komme seg dit med hodet høyt hevet.

«Chemtrails Over the Country Club»

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: