Anmeldelse

Ustabil overraskelse fra Taylor Swift

Taylor Swifts andre overraskelsesalbum for året sender henne minst ett steg tilbake. «evermore» er for preget av gamle countrypop-synder og forutsigbarhet.

Taylor Swift - evermore
Foto: Beth Garrabrant / Promo
Terningkast 3 Musikk

«evermore»

Taylor Swift

Indie

13.12 2020

Tre beste låter: «evermore», «tolerate it», «tis the damn season»

Superstjernen Taylor Swift var visst ikke ferdig med å overraske fansen helt enda. Etter suksessen med det glimrende og uventede «folklore» fra i sommer, er hun nå tilbake med det like uventede «evermore», sluppet grytidlig fredag morgen, norsk tid.

Det viser seg å være lettere sagt enn gjort å følge opp den meget lovende musikalske retningen fra «folklore».

Først en språklig irritasjon: Både albumtittelen og alle låttitler har fått beholde det dundrende åpenbare indie-trikset med kun små bokstaver. Det grepet gjør at Taylor Swift som nyfødt indiemusiker mister noe troverdighet. Det er et billig triks – litt som om Petter Stordalen skulle tatt på seg tønne med bukseseler, så var han plutselig fattig.

Over til musikken.

Teft for tekster

På åpningssporet «willow» er Swift litt tilbake til gamle synder, i alle fall sammenlignet med «folklore»: Et meget uoriginalt kassegitarriff man har hørt omtrent en million ganger før følges opp av den mest selvfølgelige poplåta du kan tenke deg. Med unntak av et par fiffige ordspill er det heller ikke noe å rope hurra for rent tekstlig.

Det tar seg noe opp på «champagne problems». På tross av en litt oppbrukt melodi viser Swift mer av de lovende taktene fra forrige plate, spesielt lyrisk.

Hun har en egen teft for interessante tekster i disse minimalistiske pianolåtene, men det kan selvsagt ha noe med innpakningen å gjøre. Kanskje er jeg så enkel at den tekstlige nysgjerrigheten min lettere vekkes av sobert pianospill enn av overprodusert pop-sound.

Tredje låt, «gold rush» er i så fall bevis A. Her er arrangementet så intenst uinspirerende at jeg må lese teksten ved siden av for å få noe ut av den.

To låter som løfter plata

Etter en vaklende start på «evermore» er Swift i storform på «tis the damn season» og «tolerate it». Her er hun melodisk utforskende og i tidvis episk humør i overgangene.

Disse to låtene alene fjerner enhver tvil om at Taylor Swift ofte er en fantastisk låtskriver (sammen med Aaron Dessner), og løfter helhetsinntrykket kolossalt.

Denne gode flyten burde hun ha tatt med seg videre inn i midtpartiet av plata, der vi også skal få besøk av søstrene Haim, samt det ikoniske indiebandet The National. «no body, no crime» sammen med Haim gir dessverre Swift et perfekt påskudd til å gå tilbake til de søtladne country-røttene sine.

Dette er en av platas svakeste låter.

Den observante leser har kanskje fått med seg mitt pågående korstog mot den forferdelige utviklingen av moderne, amerikansk countrymusikk, og denne låta er en av de verste synderne jeg har hørt på en stund. Her klarer dessverre Swift å dra med seg et av samtidens beste band, Haim, ned i søla. Grusom låt!

Siste tredjedel av plata befester inntrykket: Det er vanskelig å følge opp en braksuksess som «folklore». Stilskifter tar tid, og det er helt tydelig at dersom Taylor Swift skal riste av seg simpel pop-stempelet, er det fremdeles et stykke igjen. Her er hun dessverre både høyt og lavt, og som regel lavt.

Ett skritt tilbake

Noen godbiter som lover godt for fremtiden er det likevel å spore. Swift fortjener ros for tekstarbeidet, og noen av låtene er direkte forfriskende.

Hun uttalte i forbindelse med slippet av «evermore» at teamet ikke klarte å slutte å skrive låter etter «folklore», men dessverre er inntrykket at dette for det meste er restene etter tacofesten forrige plate viste seg å være.

Selv med enkelte høydepunkter, som den storslagne tittellåta sammen med Bon Iver, er dette en altfor ustabil og kvalitetsmessig varierende plate som dessverre gjør at Taylor Swift tar om ikke to, så i alle fall ett steg tilbake.

Her finner du alle anmeldelser på NRK.

Anbefalt videre lesing: