Anmeldelse

Overraskende sjangerskifte fra Taylor Swift

Taylor Swift overrasket en hel musikkverden med konseptalbumet «folklore» – et frieri til indiemålgruppene, og kanskje et farvel med countrypopen?

Taylor Swift og plateomslag "Folklore"

NY RETNING: Taylor Swift har tatt en ny og mystisk musikalsk vending.

Foto: Promo
Musikk

«folklore»

Taylor Swift

Indie

Juli 2020

Tre beste låter: «the 1», «the last great american dynasty», «epiphany»

Country/popstjernen Taylor Swift har overrasket fansen ved å slippe konseptalbumet «folklore» omtrent helt ut av det blå.

I all hemmelighet har 30-åringen i korona-isolasjon komponert en plate sammen med Aaron Dessner (gitarist i The National), Jack Antonoff (vokalist i Bleachers, gitarist og trommis i Fun), og indie-legenden Bon Iver. Det skal nevnes at Bon Iver kun er med på én låt, men signalet han og Aaron Dessners nærvær sender er umiskjennelig: Taylor Swift skal lage indiemusikk.

Som om ikke Aaron Dessner og Bon Iver var nok, har hun også tatt i bruk det klassiske indiefiserings-trikset låttitler-i-kun-små-bokstaver.

Deilig åpenbar kontrast

For å underbygge den nye og mystiske musikalske vendingen har Taylor Swift bygget et konsept rundt folklore, sagn, skog, tåke, hytter og mosegrodde pianoer. Hun har selv beskrevet plata som et utløp for alle sine tanker, ideer, drømmer og innfall.

I åpningslåta «the 1» er kontrasten fra den lettbeinte countrypopen skinnende og deilig åpenbar. Det mosegrodde pianoet følges av en innbydende lo-fi-beat, og åpningsstrofen «I’m doing good, I’m on some new shit» gjør det klinkende klart at det er musikalsk lenge siden «We Are Never Ever Getting Back Together».

Åpningslåta «the 1» er en av albumets beste låter.

Kjærlighetstrilogien «cardigan», «august» og «betty» sparkes i gang med førstnevnte låt, og her er sporene av den naivistiske popmelodien tilbake, men fremdeles milevis fra neo-Nashville-sounden vi har blitt vant til fra Taylor Swift de siste 12 årene.

Låtskriveren i Swift har også gjennomgått en omfattende oppussing, men personlig syns jeg ikke det ligger noen automatikk i at endeløse poetiske metaforer kjennetegner god låtskriving. Selv om de kan virke forlokkende på platas konsept, syns jeg ofte at kodede sleivspark pakket inn i mystiske skogmetaforer virker mot sin hensikt.

Taylor Swift

NYTT KONSEPT: Taylor Swift bygget et konsept rundt sagn, skog, tåke, hytter og mosegrodde pianoer.

Foto: Promo

Bedre og enklere blir det ikke av at tekstene som vanlig også er smekkfulle av callbacks til tidligere, mer kommersielt anlagte utgivelser, noe som kan virke motarbeidende på «folklore»s tydelige ambisjon om å utvide lytterskaren.

Tekstlig syns jeg faktisk at den lineære fortellerstilen i «the last great american dynasty» er mer imponerende enn de mange tilslørte stikkene til alle de ulike karakterene som har gjort livet surt for Swift, som eks-agenten Scott Borchetta og hans forretningspartner Scooter Braun. «the last great american dynasty» er en låt som forteller om Rebekah Harkness, en fraskilt middelklassekvinne som giftet seg inn i en av USAs største familieformuer via Standard Oil-arvingen William Harkness. Hun fikk skylden for å ha ødelagt livet hans til tross for hans åpenbart utsvevende og selvdestruerende livsstil. Et interessant innblikk i hvordan kvinner historisk sett har fått skylden for mer ressurssterke menns fall.

Sporene av den naivistiske popmelodien er tilbake på kjærlighetstrilogien som starter med «cardigan».

Musikalsk er det imidlertid ingen tvil om at Swift sammen med Dessner og Antonoff har funnet en indiefolk-sound som gjør henne interessant for nye og kanskje uventede målgrupper. Låter som «this is me trying» og helsevesenhyllesten «epiphany» er preget av små, enkle grep som minimalistisk produksjon og mer enn nok klang gjør at «folklore» er en gjennomført og interessant utgivelse som aldri er radikal nok til å skremme vekk originalfansen, samtidig som den antagelig vil heve et og annet kredibelt øyenbryn på veien.

Det til tross for den grusomme trilogi-avslutningen «betty», som antagelig vil stå igjen som platas store verkebyll, der den med sin anmassende Disney Channel-energi får Taylor Swift til å virke som en tørrlagt barnepopoholiker med kraftig tilbakefall.

Selv om jeg er ikke like begeistret for fortellerteknikken som jeg er for de stemningsgivende melodiene og det stort sett helhetlige musikalske uttrykket, er det likevel imponerende at Taylor Swift er så sterkt i kontakt med sin egen katalog at hun evner å videreføre tekstlige narrativer fra utgivelser som så klart skiller seg fra denne – selv om det kanskje bidrar til en følelse av at man bør ha hørt mye Taylor Swift for å virkelig verdsette tekstene på «folklore».

Uansett sitter man igjen med en plate som er like bunnsolid som den er overraskende, og Swift fortjener ros for å lande så til de grader på beina med et såpass kolossalt sjangerskifte.

Indie-legenden Bon Iver er med på en låt.

Anbefalt videre: