Nesten helt ypperlig om Georg Johannesen 

Det var på høy tid at Georg Johannesen, en av de mest originale forfatterne Norge har fostret etter krigen, fikk sin egen biografi. Mannen var en mitraljøse av minneverdige setninger, og de kommer på løpende bånd i Alfreds Fidjestøls fortelling.

Biografier kan skrives på ulike måter. Det går an å være syrlig og herlig frekk, som Torgrim Eggen var om Axel Jensen. Men du kan ikke kaste objektet ditt foran bussen – det nytter ikke å være nedlatende, slik Tore Rem tidvis var i sin biografi om Jens Bjørneboe.

Drillo og Julius

Alfred Fidjestøl har tidligere skrevet om Egil «Drillo» Olsen, sjimpansen Julius (!) og om Det Norske Teatret.

Han er en bunnsolid kronikør – verken spydig eller syrlig.

I fortellingen om Georg Johannsen skrur Fidjestøl aldri av varmen, selv ikke når Johannesen er på sitt mest uforsonlige – som når han velger å slutte å snakke med ekskona Kirsten Danielsen, som han har en datter med.

Begynner med besteforeldrene

Fidjestøl føler ikke noe behov for å revolusjonere biografi-sjangeren.

Kontrasten til mannen han skriver om, som stadig forsøkte å snu opp ned på den norske skriftkulturen, kunne ikke vært større. Her er det ingen brudd i tidslinjen.

Den som ikke kan sin Georg Johannesen på rams, må pent lese seg gjennom både oppvekst i Bergen, og historien om foreldre og besteforeldre, før vi kommer til den fasen der mannen begynner å bli vesentlig.

Analyserte Åge Aleksandersen

Problemet med denne strengt kronologiske fremstillingsformen er at luften går ut av teksten når dikteren har passert middagshøyden.

Når Johannesen begynner å lage mausoleum for katten sin på sommerhuset ved Risør og begynner å analysere tekstene til Åge Aleksandersen, er det dessverre hundre sider igjen av boken.

Men før vi kommer så langt, har vi vært på en stimulerende safari i Oslos urbane jungel på 50- og 60-tallet – før vi igjen lander i byen man ifølge Johannesen skal bo i før man er 18 og etter 40.

Det er i årene mellom der at Johannesen blir en inspirasjonskilde for en hel generasjon med setninger som disse:

På tre bein

Johannesen hadde ett bein i den litterære offentligheten og ett i politikken. Diktene lignet ikke noe man hadde sett her i landet før. De tyske forfatterne Bertolt Brecht og Günter Grass lå ham kanskje nærmest.

Grass kombinerte, akkurat som Johannesen, poesi, politikk og billedkunst. Og begge havnet i klammeri med den mest ytterliggående venstresiden.

Men Georg Johannesen hadde også et tredje bein. Sent på 60-tallet forlot han både lyrikken og dagspolitikken, og fikk en fot innenfor på universitetet.

Tekstene han da skrev, oppfylte få av kravene man stilte til akademisk skriving.

Han diktet rett og slett videre i artikkelform. De mer akademiske tekstene han skrev på 70- og 80-tallet, er på sitt beste poesi av høy kvalitet.

«Jeg søkte rus og søvn i så mange bøker og blader som jeg kunne få tak i», heter det i et dypt personlig essay.

Med setninger som dette, nådde han også frem til en ny generasjon – blant annet undertegnede.

Men Fidjestøl underslår heller ikke Johannesens mindre tiltalende sider. Den (lett mannssjåvinistiske) kritikken av Sigrid Undset ville han ikke kommet langt med i dag.

Nedprioriterte skjønnlitteraturen

I perioden da han jobbet på universitetet, bidro han vesentlig til å endre synet på hvilken type litteratur studentene skulle interessere seg for.

«Georg Johannesens interesse for essayistikk, klassisme og triviallitteratur og sambandet mellom høgkultur og lågkultur var forut for si tid og skulle bli retningsgivende for universitetets utvikling», skriver Fidjestøl.

Spørsmålet er hva denne vendingen bort fra den tradisjonelle skjønnlitteraturen har gått på bekostning av – ikke minst i skolen.

Georg Johannesen har hatt nok av disipler som har vært opptatt av å prakke på norske skoleelever endeløse innføringer i retorikk, sakprosa og triviell litteratur som er alt annet enn berusende.

De har tydeligvis ikke fått med seg at Johannesen, ifølge hans redaktør Herdis Eggen, vendte tilbake til skjønnlitteraturen og leste Per Pettersons «Ut og stjæle hester» og Thomas Manns «Trollfjellet».

Georg Johannesens egen diktning var mye på en gang. Ujevn, polemisk, urimelig, og dypt original.

I biografien får vi se hovedpersonen spille ut hele registeret av kompleksiteter som vi mennesker kan være – i skriften og i livet.