En bok kan både være trist og forrykende

Å lese Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi føles litt som å ramle ut på en tre dagers rangel. Man trenger noen timer for å bli edru, og for skjønne hva man har vært med på. Noe har vært ellevilt. Annet har bare vært tomt og trist.

Det er ikke til å stikke under stol at en god del av det Axel Jensen var opptatt av fremstår som ganske fjerne greier, så sant du ikke er syrefrik eller sjaman. Axel Jensen var et lesende menneske, og bokhyllen rommer bøker av obskure typer som Georg Gurdjieff, Ron L. Hubbard og P.D Ousepenskij.

Fjernt fra sosialdemokratiet

Med en tålmodighet og flid som nærmest er beundringsverdig viser Torgrim Eggen at det fantes et Etterkrigs-Norge som var noe annet enn sosialdemokrati, Einar Gerhardsen og Reiulf Steen.

Den gang som nå fantes det også vanskjøttede barn fra bedrestilte familier på jakt etter meningen med livet. Axel Jensen, arving til slakterimperiet Axel Jensen, tar bærumsbanen inn til Oslo sentrum og ut i verden.

Midt i all materialismen fantes det mennesker som søkte det åndelige, og som hadde råd til å drive med bare det, får man lyst til å legge til.

Vakker don juan

I etterordet skriver Torgrim Eggen at han har villet skrive en biografi i «life and times»-tradisjonen. Med et slikt utgangspunkt blir forfatteren et slags prisme som samtidens ideer strømmer gjennom.

Femtitallet er i sort/hvitt, og inneholder bilder av en ung, vakker don juan sammen med Marianne Ihlen, Leonard Cohen og Göran Tunström på den greske øyen Hydra.

Sekstitallet kommer i psykedeliske farger, turer til London og tripper på LSD.

Syttitallet er selfangstskute malt på en vegg i en svensk pizzeria av Terje «Pushwagner» Brofos.

Åttitallet er en poesifestival sponset økonomisk av datidens «Exit»-gutter. Og så videre. Ungene går for lut og kaldt vann. Det er det tristeste i boken.

Forsvinner i vrimmelen

Folk flokket seg rundt Axel Jensen. Det var åpenbart mange som ønsket å være med på galeien. Bildene vi ser av ham, i denne lekkert utstyrte boken, er oftest gruppebilder.

Det er selvsagt en fare, med et slikt utgangspunkt, at objektet selv, Axel Jensen, forsvinner litt i vrimmelen.

Samtidig går det også an å se det slik som at det mildest talt fargerike galleriet av bifigurer kommer biografien til unnsetning.

Definerende øyeblikk fra Oblidor

Så veldig mange tungtveiende argumenter for å lese Axel Jensen leverer ikke biografen før vi er fremme ved utgivelsen av romanen «Epp» i 1965. Beretningen fra planeten Oblidor betegnes som «et definerende øyeblikk i det tjuende århundres litteratur».

Påstanden fikk overraskende støtte fra den tyske forfatteren Hans-Magnus Enzensberger, som var hanket inn som konsulent av den legendariske Cappelen-forleggeren Henrik Groth. Enzensberger roste førstepersonsfortelleren, og slo fast at det var som om han hadde møtt Epp mange ganger før.

Protesterte mot fatwa

Axel Jensen fremstår som en alternativ lavastrøm i den norske kulturhistorien. Eller, spesielt norsk er ikke denne historien, breddfull som den er av amerikanske doppredikanter, indiske redningskvinner og ananasarvinger fra Hawaii. Hans kjennskap til østens religioner gjør at han er i stand til å reagere riktig når Irans prestestyre kaster en fatwa etter den britiske forfatteren Salman Rushdie. Axel Jensens bok om Rushdie-saken, «Den øredøvende stillheten» fra 1997, er den andre boken av Jensen som Eggen argumenterer overbevisende for at vi fortsatt bør lese.

Torgrim Eggens biografi er en mangeslungen fest. En fest av den sorten man kanskje burde gått hjem fra litt tidligere, men der man bestemmer seg for å holde ut til siste slutt, for se hva som skjer.