Nesten roman

Jeg var ikke blant dem som rant den dørene til Julius, selv om vi er sånn noenlunde på samme alder. Det skyldtes ikke at jeg er blottet for empati, men mer at ingen hadde brakt meg tett nok på til at jeg klarte å føle interesse for hans situasjon.

Nå, på et tidspunkt, da jeg trodde Julius svingte seg fra tre til tre på de evige jaktmarker, kommer boken som viser den høyst levende kjendissjimpansens liv i fullformat.

Nesten drept

Forfatter Alfred Fidjestøl har snakket med dyreparkgründer Edvard Moseid og hans daværende kone Marit. Han har snakket med familien Glad, som fikk nyfødte Julius på overnatting, da han holdt på å bli drept av foreldrene.

Historien som utfolder seg viser at det går hardt for seg i dyreriket, men også at både Julius og hans artsfrender kunne også fort har tatt kverken på et menneske eller to. Situasjonen som oppstår når han er på rømmen i dyreparken, og jafser i seg fingeren til søppelkjøreren Oddvar Iversen kunne gått sømløst inn i horrorfilmen «Planet of the apes».

Faktasjekket virkelighetslitteratur

Alfred Fidjestøl er, tross at han ikke er stort eldre enn Julius, allerede en av landets mest drevne forfattere innen biografisjangeren. Han har tidligere portrettert både forfattere og teatre. Det merkes at han har snakket lenge nok med kildene til at han har fått de detaljene som kreves for at vi skal føle hva som skjer. Samtalene med Julius nærmeste menneskevenner har han så sjekket opp mot dyreparkens journaler, slik at det hele fremstår som ekte og faktasjekket virkelighetslitteratur.

Og virkeligheten viser seg altså å være hakket mer grotesk og risikofylt enn i alle fall jeg hadde trodd på forhånd. Det er noe umenneskelig over å frakte dyr fra den andre siden av verden, og plassere dem i, riktignok stadig mer forseggjorte, bur. Alfred Fidjestøl har ingen tydelige synspunkter på om dette er rett eller galt, men gjør godt rede for at det også finnes argumenter for dyreparker i en tid der artene forsvinner.

Integrert som far

Helt fra første side blir jeg, i tillegg til å fundere over Julius situasjon, sittende og gruble over forholdet mellom fakta og fiksjonslitteratur. Juliusbiografien er på mange måter bygget over samme lest som en roman. Også dette er en oppveksthistorie lagt til Sørlandet, der en ung helt møter hindringer som han overvinner ved hjelp av gode venner, inntil han, puh, i siste liten blir integrert som far og leder i flokken.

Ved å ape etter den klassiske dannelsesromanen sikter denne biografien mot bli en like intens leseopplevelse som, la oss si, Vigdis Hjorths « Arv og miljø ».

Interessen daler

Til tider går det absolutt like hett for seg i dyreparken, som det gjorde på advokatkontoret i Hjorths roman. I tillegg får vi en nyttig gjennomgang av sjimpanseforskningen, og, ikke minst, et fantastisk billedmateriale, som bidrar til det denne boken også blir en kulturhistorie over Norge, slik vi så ut på det uskyldige 70- og ikke fullt så uskyldige 80-tallet. Vi blir kjent med mennesker som elsket Julius for det han var. Kanskje var det Julius fremste egenskap at han gjorde menneskene rundt seg mer menneskelige?

Når interessen min allikevel daler litt mot slutten, så skyldes dette ikke håndverket til Fidjestøl, som er utmerket. Det handler mer om at denne typen dokumentarbøker har noen sjangermessige grenser, som fiksjonslitteraturen i sitt vesen er skapt for å sprenge.

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Ulvefellen» av Aslak Nore: Aslak Nore har skrevet en utmerket spionthriller basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig.

«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» av Rune Christiansen: Langsomt, langsomt utforsker Rune Christiansen menneskelivet. Med åpen nysgjerrighet og fin musikalitet gjør han det trivielle sublimt.

«Over fjellet» av Hanne Ørstavik: Det er både fascinerande og utmattande å dra på tur med romanpersonane til Hanne Ørstavik. Denne gongen er det mest det siste. Eg er rett nok aldri i tvil om at Irmas ytre og indre reise er nødvendig for henne, men for eigen del synst eg at eg har gått denne ruta før.