Hopp til innhold
Anmeldelse

Lysende om det store i det lille

Gaute Heivoll maler nydelige bilder med mikroskopisk presisjon. På makronivå er han derimot mer ufokusert.

Portrettbilde av Gaute Heivoll og bokomslaget til Dine ord
Foto: PAAL AUDESTAD/TIDEN FORLAG
Bok

«Dine ord»

Gaute Heivoll

Roman

September 2022

Tiden Norsk Forlag

Kanskje er det nettopp det han vil, Gaute Heivoll: Å gi leseren en fortelling der vi ikke helt vet hvor vi skal, ikke vet hvem som er hovedpersonen eller hva vi skal mene.

I det gåtefulle ligger fortellingene, skriver han, det er i alle fall det dikteren i romanen tenker:

Han trengte gåtene, de mørkelagte partiene der ordene skulle veves så fortellingen sakte trådte fram i sitt eget lys. Det var enkelt: Hvis det straks var synlig for ham, fantes det heller ingen virkelig fortelling. En virkelig fortelling var en gåte. En virkelig fortelling vevdes i mørke.

Gaute Heivoll: Dine ord

Det den blinde ser

Det var en gang en mann som ikke kunne få den han elsket. Hvilken mening kunne livet ha da? tenkte han, satte pistolen mot tinningen og trakk av. Mannen døde ikke, men fra den dagen var han blind.

Dette er bakteppet i Gaute Heivolls nye roman «Dine ord».

Tapet av synet ga mannen evnen til å se på en annen måte. Han ble dikter.

«Dine ord» er en roman om å dikte, en fortelling om hvordan mørket er en forutsetning for lyset, der den middelaldrende mannen lever et rikt liv gjennom å gjenfortelle en ytre verden han maner frem i sitt indre.

Det er også en fortelling om nærhet og avstand. Den etter hvert kjente forfatteren har skrevet tolv bøker. Alle er skrevet ned av hans kone, den skjønne Terese, som han aldri har sett.

Til henne har han fortalt og hun har skrevet ned hvert ord. Sammen har de strøket og rettet til han ble fornøyd.

Men så: Nå sitter han ensom i et gammelt gårdshus han har leid. Gamle Ågot i nabohuset hjelper ham med ved og mat.

En ung jente kommer hver dag med bussen hun er hyret inn for å skrive ned den nye fortellingen. Hvem er hun? Og hvor er det blitt av vakre Terese?

Nydelig om det nære

Gaute Heivoll har funnet sin form etter 20 produktive år som forfatter, der han har både barnebøker, dikt, noveller og romaner på samvittigheten.

Ofte har han latt seg inspirere av en faktisk historie fra sitt barndoms Sørlandet, som da han i 2010 skrev romanen «Før jeg brenner ned».

Den bygget på dramatiske hendelser fra 1970-tallet da en pyroman gjorde livet utrygt i Indre Agder.

Heivoll går alltid tett på. Han går inn i menneskenes hjerter og hjerner. Han beskriver små, hverdagslige hendelser med nydelig presisjon.

Han kan for eksempel skrive at noen åpnet en fjøsdør, som laget en stram, liten englevinge i snøen.

Eller han kan skildre et papirark i vedovnen som om flammene liksom springer ut av selve papiret – der den forkastede teksten var nitid nedskrevet før det skrumpet og vred seg til det lignet en fullt utsprunget askehvit rose med ilende linjer av ild langs kronbladene.

Blomster, blod, brann dette er stikkord i Heivolls forfatterskap.

Ilden tar tak i mer enn skrevne ord i denne boken, der fortellingen bølger frem og tilbake mellom sorgen i dikterens liv, sorgen og fremtidshåpet i den unge jentas liv – for dikterens fortellinger får også henne til å lette sitt hjerte – og vemodige tilbakeblikk i den gamle nabokonas liv.

Savner et overordnet mål

For meg blir det overordnede blikket, der fortelleren snart følger ungjenta, snart følger Ågot, litt for springende.

Jeg kan fornemme forfatterens vegring mot å levere fra seg en (over)tydelig fortelling, men han er milevidt fra å falle i en slik tabloid grøft.

Jeg liker at Heivoll ikke avslører alt, at noe ligger i det dulgte. Sånn sett kan han minne om en annen mester i faget, nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro, som også lar tåken lette litt etter litt i de litterære universene han bygger opp.

Rune Christiansen er en norsk forfatter som heller ikke lar seg styre av et uttalt plott, men som skriver frem vidunderlige sansninger av livet selv.

Likevel: Det beste i denne romanen forblir de minutiøse skildringene av den søte smaken av et eple, av snøens stillhet der den daler sakte ned, eller hestens varme pust foran høyet.

Blir jeg tvunget til å oppsummere, kan jeg også, litt patosfylt, lese boken som en erkjennelse av at selv diktningen, det å skape noe, blir meningsløs om kjærligheten forsvinner.

Kanskje skal det ikke være så lett å si hva denne historien handler om. Kanskje er det mer enn nok med bildene boken skaper av den blinde forfatteren i stolen foran ovnen.

Og da kan en leser gå videre i livet med fabelaktige betraktninger som denne under huden:

Det var godt med ved i vedkassa. Det var knudrete eikekubber, blodsvarte i margen, bjørk med never så tynn og florlett som sider i en salmebok.

«Dine ord» av Gaute Heivoll

Heivoll-filmatisering fra 2015: «Pyromanen» er Norges nye storfilm

Gaute Heivoll på innspilling av Pyromanen
Gaute Heivoll på innspilling av Pyromanen

Heisann!

Jeg er litteraturkritiker i NRK, og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hjem» av Marilynne Robinson eller «Tre lys» av Claire Keegan. Anbefalinger av barnebøker finner du her. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.