Et startskudd for kvensk litteratur

Ordene vi tar i vår munn avslører ofte vårt omriss av verden, for det vi navngir er samtidig det vi er bevisst. Tapet av et språk er derfor tapet av en hel virkelighetsforståelse.

I sin debutbok skriver M. Seppola Simonsen gjennom en kvensk linse. Diktene er spedd med kvenske ord, de fleste av dem så særegne at de ikke kan oversettes direkte til norsk. For eksempel det svært poetiske komujää: luftrommet mellom isen og vannet under.

Diktene strømmer ut fra et utflytende og ikke-kategorisert jeg; vi vet verken kjønn eller alder, og straks er jeget en fisk, eller en fugl. I sine beste øyeblikk skinner diktene av estetisk raffinement, i tillegg til å vekke undring rundt språk, identitet og fellesskap.

Grenser

Et gjennomgående tema i boken er grenser. Dikt-jeget forteller om å bli oppdratt i nord som et grensebarn, «av et folk i grenseland». Mer enn å være linjer på et kart gir landegrensene opphav til en identitetsmessig splittelse mellom norsk og kvensk: to kategorier som er gjensidig utelukkende.

Dette skillet formidles også mer subtilt, ved naturmetaforer:

Diktene handler også om å bevege seg mellom disse avgrensede sfærene. For eksempel åpner boka med en lengsel, dikt-jeget som strekker seg etter noe dyrisk:

Og diktene handler om å gjøre grensene utydelig. Som ved at dikt-jeget legger seg i havranden og lar taren tette «alle små hull som lekker», og senere: slipper «jord inn i hjertet». Jeget åpner sine kroppslige grenser og lar seg invaderes av naturen, smelter sammen med den.

Naturen som et slektskap

Sammensmeltingen med naturen foregår også på et språklig nivå, ved bruk av sanselighet. Å være sanselig, tenker jeg, vil si å være i den delen av oss vi deler med dyrene: «det varme blodet på innsiden».

Enda mer der diktene bruker synestesi, altså en sammenblanding av flere sanser.

For eksempel om kniven i sliren:

Linjen er også et eksempel på bokas mange besjelinger. Her er nemlig alle naturens fenomener og bestanddeler koblet sammen; de kommuniserer, hjelper hverandre. Sola og nordlyset er bror og søster, og et sted står det: «jeg er ikke alene / maur i albuekroken».

Ikke alltid like renskårent

«Hjerteskog» er rik på bilder, og som regel er det både presist og originalt, men iblant løper billedspråket litt løpsk. Av og til svekkes diktene av overflødighet, som: «alt som er fanget i permafrosten løslates». Her må en oppstramming til, også når det kommer til rytmen.

Språklige bilder kan imidlertid bryte med hverandre på et dialektisk, meningsskapende vis.

Eksempel: Jeget dras ned i leiren som tiner under vårens frembrudd, men i det samme diktet fortelles det om frislipp av «forbannelser etterlatt av forfedre».

Å synke ned i jorden er et nesten forslitt bilde på fangenskap, samtidig som forbannelsene slippes fri? I begynnelsen kan man tenke at det ikke henger på greip, frihet og tvang på samme tid, men denne gangen trenger gnisningene inn i et innhold, en tematikk som finnes flere steder i boka.

Friheten fra fornorsking – som man kan tolke «forbannelser» – bringer jeget nærmere de kvenske røttene, og dermed en form for tvang.

Linjen «båten ligger alt i stammen» viser tanken om en slik skjebne: opprinnelsen bakt inn i ditt vesen like mye som tilblivelsen. Jegets dragning bestemmes av større krefter: «vi ble laget til dette formålet alene». Essensialismen som utsagnet vitner om, kommer også til syne gjennom det tilbakevendende fokuset på det innerste: hjertet, «jordens indre kammer», «kjernen».

Kvensk litteratur. På tide!

Med undertittelen «kvenske dikt» plasserer Seppola Simonsen boka innenfor en klar ramme, og utøver en definisjonsmakt som marginaliserte grupper har blitt frarøvet gjennom historien. For samer og kvener har dette foregått gjennom fornorskingspolitikken.

Diktene er ikke kvenske fordi de er skrevet på kvensk (de har kun enkeltord), eller fordi de bygger på en kvenlitterær tradisjon (den finnes ennå ikke). Diktene er kvenske fordi de springer ut fra en kvensk opplevelse, som i dag er mye preget av lengsel etter noe tapt. Tapet av identitet er bakt inn i den samme identiteten – formidlet usentimentalt av denne forfatteren: «det er kvensk å tro / at man ikke er kvensk».

«Hjerteskog» er et viktig bidrag – eller kanskje rettere sagt et startskudd, for kvensk litteratur. Äntligen!

Ikke minst er boka et startskudd for Seppola Simonsens forfatterskap, som har gode utsikter.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: