Ulver som kommer og ulver som gjenoppstår

Usakligheter, drapstrusler og konspirasjonsteorier sitter alltid løst når det skal diskuteres hvorvidt ulven hører hjemme i Norge – eller om vi rett og slett burde skyte dem alle sammen.

Det er som om den offentlige debatten får et bitte lite snev av rabies hver gang ordene norsk ulveforvaltning nevnes.

Er dagens ulver egentlig oppavlede i dyrehager og satt ut? Eller har de virkelig klart å labbe hele veien hit fra Finland og Russland? Kanskje er det rett og slett snakk om gærne ulvehybrider, bastarder av ulv og hund, som nå raver rundt i våre skoger?

Ulven ble jo faktisk utryddet i Norge en gang i tiden – før den helt plutselig dukket opp igjen for noen år siden. Forklaringen på dette mystiske comebacket er mildt sagt sprikende.

Så, hva er det med dette rovdyret, Canis lupus lupus, det største medlemmet av hundefamilien, som klarer å splitte Norge?

Her trengs en innføring i Den Norske Ulvedebatten™!

La oss derfor starte i Trondheim, hos en bebrillet fyr fra Shanghai-området. Som er flydd inn for å jobbe med verdens største pågående ulveforskningsprosjekt.

Den kinesiske tigereksperten

I et lite, hvitt og nakent kontor i tredje etasje ved NTNU Vitenskapsmuseet sitter 29 år gamle Xin Sun og analyserer enorme mengder data. Akkurat nå plotter han inn ulike punkter i ulike farger på et kart, som skal vise ulvens opprinnelse og utbredelse i Europa.

Den dype lyden fra ventilasjonsanlegget avbrytes nå og da av hissige museklikk og disiplinerte tastetrykk.

– Jeg er vant til at folk elsker tigre. Så ja, det oppleves litt pussig for meg at folk her hater ulv.

I to år har Xin og andre forskere jobbet med å samle inn genmateriale fra utallige ulver, fra hele artens utbredelsesområde på den nordlige halvkule. De fleste fra Skandinavia og Europa. Det forskerne ønsker å finne ut, er hvor nære i slekt de ulike ulvene er.

De har fått tak i DNA-prøver fra levende ulver i både villmarken og fra diverse dyrehager – og fra en mengde døde ulver fra langt tilbake i tid.

Det enorme datamaterialet fra over 1300 ulveprøver har deretter blitt analysert av superdatamaskiner i Danmark som Xin har koblet seg på fra dette lille kontoret i Trondheim.

Xin stirrer konsentrert på den ene dataskjermen foran seg mens han prater. Før han plutselig bikker litt bakover i kontorstolen og kikker opp i taket med armene i kors.

– I Asia tilber vi jo tigrene. Symbolikken er en helt annen. Men jeg skjønner bøndene her. Og hvorfor konflikten har oppstått. Mellom oss mennesker og ville rovdyr.

Det er slettes ikke tilfeldig at det er nettopp Xin som gjør jobben med å bearbeide analysene av DNA-datamaterialet og plotte inn resultatene på et kart. Akkurat dette har han gjort før, ved universitetet i Beijing for noen år siden. Det var også en såkalt helgenomstudie – om den kinesiske tigerens opprinnelse.

For tigeren er en av de mest utrydningstruede dyreartene i verden. Og i likhet med tigeren, blir ulven også ansett som utryddingstruet.

Vel å merke i Norge.

Her er den oppført på den norske rødlista, en statlig oversikt med arter som står i fare for å dø ut i Norge. Samtidig finnes rundt 180.000 ulver i hele verden: Den finnes i Europa, Asia og Nord-Amerika – fra ørkener i Midtøsten, til tundra i Arktis.

Ulven klarer seg altså mer enn godt nok uten Norge. Så hvorfor i all verden trenger Norge egentlig ulven?

Ulvejegeren fra Rendalen

– Det var noe som var veldig, veldig trist som skjedde i går.

– Ok?

– Det var noen herfra som var ute og jaktet elg på andre siden av sjøen her hvor jeg bor. Men plutselig var det noe på GPS-peileren på elghunden som ikke stemte helt, så de ringte opp bikkja. Da hørte de lyder som de ikke likte. Så ble peileren liggende i ro.

– Hva hadde skjedd?

– Jegerne fant peileren, men ingen hund. Men det lå en god del hår og blod der. 70 meter unna fant de til slutt den grå elghunden. Drept av ulv.

Stemmen til Halvor Sveen er smått oppgitt. Den skjeggete bonden og jegeren fra bygda Sjøli i Rendalen kommune er en frittalende type og en markant motstander av ulv i Norge.

– Jo, ulven er et fantastisk fint dyr, men kan den ikke få lov til å være det i villmarka andre steder? Det er så store konsekvenser for oss som har den rundt oss.

Sveen har vokst opp midt i disse skogene i Østerdalen og setter uhorvelig pris på det enkle livet her. Frem til ulvepotene kom og forkludret alt.

– Her i utmarkskommunen var det et rikt dyrehold med sauer for 10–15 år siden. Vi hadde beiteområder hvor flere tusen sauer ble sluppet ut på her i Rendalen. Alt dette er nå borte, på grunn av ulvens tilbakekomst.

Sveen er en fyr mange lytter til. Ikke bare har han sittet i kommunestyret for Ap, vunnet realityserien Farmen 2017 og blitt kåret til årets bygdeprofil av avisa Nationen i 2018. Han er tidligere dømt for å ha skutt en bjørn. Og han har ledet mange ulvejakter opp gjennom tiden.

Han er vel en av ytterst få personer som skal ha sparket en ulv i hodet.

Ja, du leste riktig. Men det var i selvforsvar, forteller Sveen.

– Det sies at ulven ikke er farlig for oss mennesker. I de aller fleste tilfeller er det nok riktig. Men da jeg var ute og trente hunden en vårdag i 2012, kom den løpende tilbake med et grått dyr etter seg. Da ulven fikk tak i bikkja, begynte jeg å rope for å skremme ulven. Da kom den helt lydløs bort mot meg i angrepsstilling. Dette skjedde mens jeg hadde en kompis på telefonen som hørte alt. Jeg rakk jo ikke å legge på, men gjorde meg så stor som mulig med hendene over hodet, som en truende, sint bikkje. Så sparket jeg til, alt jeg kunne, og traff ulven i hodet.

– Shit! Ble den skremt og stakk av da?

– Han ga seg faktisk ikke, men prøvde å finne en åpning for å ta meg. Men etter hvert trakk den seg unna.

– Litt av en skogstur får en si?

– Det var en veldig ubehagelig opplevelse. Jeg er glad at jeg er såpass stor, og at jeg ikke snublet eller fikk panikk og prøvde å stikke av. Da jeg kom hjem, viste det seg at jeg hadde knekt litt av stortåneglen, hehe.

Sveen er en erfaren ulvejeger som har deltatt mye på både lisensfelling (etter fastsatte kvoter i eller utenfor den såkalte ulvesonen) og skadefelling (hvor de skyter ulv som har gått bananas på husdyr som sau og tamrein).

Dessuten har han fartet rundt til mange lokalsamfunn i landet og holdt foredrag om hvorfor han mener at ulven ikke hører hjemme i den norske faunaen – i motsetning til bjørn, jerv og gaupe. Disse tre rovdyrene kan vi mennesker nemlig fint leve side om side med, mener han.

Men ulven. Den trenger vi strengt tatt ikke. Verken vi mennesker eller naturen her, sier Sveen.

– Jeg mener at dagens ulv burde defineres som en fremmed art. Som dessuten har blitt importert på en veldig lyssky måte. Dermed bør den bli håndtert på samme måte som villsvinet – som blir jaktet på hele året. Den skal ikke være her!

– Norge hadde ikke sett ut som det gjør i dag, hvis ikke våre forfedre gjorde det de gjorde.

Den store rovdyrkrigen

For du trodde kanskje at ulven alltid har lusket rundt her mellom gamle grantrær på mosegrodde bakker? Da kan du bare tro om igjen.

Den historiske, skandinaviske ulvestammen i Norge og Sverige ble mer eller mindre helt utryddet på midten av 1900-tallet av våre forfedre. Og slik var det helt frem til 1980-tallet.

Grunnen til dette, var den finurlige jaktloven som kom i 1845, med det ganske selvforklarende navnet Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt. Denne nye loven banet vei for en 100 år lang krig mot rovdyr i skogene her til lands.

Ikke bare skulle man bli kvitt alle rovdyrene ved hjelp av skuddpremier, men all skytingen i skogen skulle jo også være en fin krigstrening for unge menn, slik at de kunne bli soldater.

Mot slutten av 1960-tallet var ulven mer eller mindre utryddet – det ble nemlig rapportert om enkelte streifdyr her og der. Men forskerne mener ulven på denne tiden var «funksjonelt utryddet» i både Norge og Sverige.

Men så snudde den politiske vinden: Man begynte å sette pris på de ulike rovdyrene. Ulven ble fredet i Sverige i 1966 og i Norge i 1973. Og det er på denne tiden at de rare tingene begynte å skje. Ut fra intet dukket nemlig ulvene opp igjen. På svært påfallende steder.

Var det en plan bak det hele?

«Projekt Varg»

Definitivt. Og denne helt reelle planen trekkes stadig frem av ulvemotstanderne:

En arbeidsgruppe med utspring fra Naturskyddsföreningen (den svenske ekvivalenten til Naturvernforbundet) ble til i starten av 1970-tallet. De kalte seg Projekt Varg. Og deres mål var å bevare den skandinaviske ulvestammen.

I 1976 kom denne gruppen ut med en detaljert rapport som beskrev hvordan ulven best skulle kunne gjeninnføres i Norge og Sverige. Deres analyser pekte helt tydelig på at noe aktivt måtte gjøres av oss mennesker. De hadde ikke noen som helst tru på at ulven skulle kunne klare dette selv:

«Möjligheten till en naturlig tillväxt av den svenska stammen genom invandring från Finland är närmast obefintlig på grund av den bekämpning den finska vargstammen är utsatt för.»

Rapporten slår fast at den eneste muligheten var å avle opp ulver i dyrehager og i ulike innhegninger i skogen – for så å sette dem ut i nøye utpekte områder i blant annet Dalarna og Värmland. Områder som altså grenser til Norge. Og de hadde en detaljert plan på hvordan dette kunne gjennomføres.

Lenger nord i landet ville det nemlig være for konfliktfylt med utsatt ulv, siden det er store reinbeiteområder i begge landene, står det i rapporten.

Naturvårdsvärket (den svenske ekvivalenten til Miljødirektoratet) fikk etter hvert tilsendt to søknader, i henholdsvis 1980 og 1981, fra Projekt Varg om finansiering av avl og utsetting av ulv. Men de svenske myndighetene syntes åpenbart ikke det var en like god idé som de ivrige naturvernerne.

Og det er nå det blir interessant. For hva skjedde?

Et ulvepar etablerte seg på svensk side av grensen i 1983, like øst for Finnskogen. Altså akkurat i disse grenseområdene som vi har snakket om.

Gjennom hele 80-tallet var det bare denne ene ulvefamilien her, og de ble aldri ble mer enn totalt 10 stykker. Men i 1990 kom en ny hannulv slentrende inn i de svensknorske skoger. Ekspertene klødde seg i ansiktspelsen, og kom frem til at disse ny-ulvene måtte ha finskrussisk opprinnelse.

Disse tre innvandrerne blir i dag av forskerne regnet som stamfedre- og mødre for mer eller mindre hele den ulvebestanden i Norge og Sverige som i dag teller i underkant av 500 ulver. (Og ja, det betyr at vi snakker om ekstrem innavl. De er så nært beslektet at de regnes på samme nivå som søsken, alle sammen.)

Men altså. Hvordan kom så disse tre ulvene hit?

Nettopp. Projekt Varg.

Det er dette Halvor Sveen og andre mener, når de bestemt sier ulvene er «importert på en veldig lyssky måte». De må ha blitt satt ut av mennesker. For de svenske dyrevernerne slo jo selv fast på 70-tallet at det nærmest var umulig at ulvene skulle vandre hit på egen hånd fra Finland. Og selv om prosjektet aldri ble offisielt godkjent, er det flere som påstår at prosjektet faktisk har gått sin gang i det skjulte. At et nettverk av dyrehager, engasjerte dyreaktivister og folk innenfor den norske og svenske forvaltningen har vært med på å sette ut ulver. At det faktisk er en hemmelig ulvekonspirasjon – som en vakker dag vil bli avslørt.

Problemet er bare at det aldri har blitt fremlagt noen håndfaste bevis på denne ulovlige utsettingen. Det mangler ikke på historier og rapporterte observasjoner. Det er bare å spørre litt rundt, så vil du raskt få servert fortellinger om mistenkelige aktiviteter nattetid i norske skoger, om diverse biler som har blitt observert kjørende rundt med kasser med smått ulvete dyr inni.

Det har blitt skrevet flere bøker, laget TV-dokumentarer og publisert en mengde artikler som skal underbygge disse teoriene om ulovlig utsetting. Det har til og med blitt utlovet dusører på flere hundretusener for den eller de som kan komme opp med ugjendrivelige bevis. Uten at slike bevis har blitt hostet opp av noen. Ennå.

Hva sier ulveforskerne da?

Jo, at det kan høres usannsynlig ut. Men det skjer i ny og ne at ulver vandrer langt. Svært langt. Det har GPS-sporing av ulver vist.

Skeptikerne svarer at det er helt usannsynlig og ko-ko at det første ulveparet helt uoppdaget skal ha vandret hele veien gjennom store reinbeiteområder i Nord-Sverige og Nord-Norge. (Ulver elsker jo å jakte og spise rein!) For så å dukke opp akkurat i de områdene hvor svenske naturvernere mente var perfekt reetableringsområde for en ny ulvefamilie. Det er liksom for dumt.

Men ulveforskerne viser bare til alle tilgjengelige forskningsrapporter og data som finnes. Alt peker på at ulvene som nå lusker omkring i våre skoger har finskrussiske gener, og at de dermed har labbet hit på egen hånd. For det er jo slik, sier forskerne, at litt rare og tilfeldige ting faktisk skjer i naturen.

Hva sier naturvernerne selv?

At dette evinnelige maset om ulovlig utsetting bare er en vill konspirasjonsteori som melkes for hva det er verdt. Det er ingen som betviler at Projekt Varg var en reell plan. Men den ble bare aldri gjennomført. Rett og slett fordi ulvene kom oss alle i forkjøpet.

Det er nemlig få dyr i denne verden som er så overvåket og gjennomforsket som den nålevende skandinaviske ulvebestanden. Ulvene har blitt sporet, tatt prøver av, flyttet og drept siden de første individene først dukket opp igjen etter at den opprinnelige bestanden var utryddet.

Ut fra debatten er det kanskje lett å tro at mange hater ulv i Norge, spesielt ute i distriktene. Men visste du at det faktisk er vanligere å like enn å mislike ulven – selv om du bor på landsbygda?

Uansett hva man nå velger å tro og mene om ulvens fraktmetoder hit, så er det ingen tvil om at dette comebacket har blitt til en vond verkebyll for mange.

Som vi som samfunn ikke helt riktig vet hvordan vi skal håndtere.

Ulvetider, hey, hey

Norge har som mål å sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrene. Samtidig som vi skal legge til rette for at husdyr og tamrein kan beite i utmarken. Slik ordlegger i hvert fall norske myndigheter seg for å forklare hvorfor rovdyrtallene må være relativt lave.

Dette er en politikk som er bredt forankret i Stortinget. Men som mange på fløyene i debatten fortsatt er meget misfornøyd med. Såpass at de i ny og ne tar turen til hovedstaden:

Norge har gjennom internasjonale avtaler og stortingsvedtak forpliktet seg til å ta vare på ulven her. Det handler om artsmangfold og vårt ansvar for å ta vare på naturen.

Derfor er det opprettet en egen ulvesone sørøst i landet mot grensen, hvor ulven skal få være noenlunde i fred. Men utenfor denne sonen lever den farlig, spesielt hvis den finner på å herje med husdyr. Da risikerer den å bli skutt, helt lovlig, ved lisensfelling eller skadefelling.

Men for all del. Den risikerer jo å bli skutt overalt egentlig – ulovlig. Og det ble jo litt av et haraball da flere jegere ble tatt for slik ulovlig jakt vinteren 2014.

70 personer fra Økokrim og politiet i Hedmark aksjonerte og pågrep tolv personer og siktet dem for organisert og ulovlig ulvejakt. Fem av disse ble dømt etter den såkalte mafiaparagrafen i tingretten. Saken gikk hele veien til Høyesterett og det endte til slutt med fengselsstraffer og jaktnekt for alle fem.

Men det er ikke den eneste ulvesaken som har vært i Høyesterett.

I 2017 saksøkte WWF Verdens naturfond den norske staten på grunn av den lovlige ulvejakten som foregår. Flere miljø- og dyrevernorganisasjoner mener at vi har tatt kvelertak på dette dyret, og at dagens politikk bryter mot både loven og våre internasjonale forpliktelser. De mener at det rett og slett drepes for mye ulv i Norge. At vi driver med en ren utryddelsespolitikk.

Høyesterett er derimot ikke enig i dette. 26. mars i år ble staten og den norske ulveforvaltningen frifunnet i søksmålet fra WWF.

Åkkesom blir det aldri fred å få for denne krabaten. Men hvem sin feil er egentlig det?

🐺 WooooOOoooOoooOOow! 🐺

Tilbake til Tiger King

– Dette er et utfordrende prosjekt. Men interessant.

Xin Sun sitter fortsatt i det lille rommet i tredje etasje ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim og nistirrer på skjermen foran seg. Under pulten stamper foten hans litt urolig mot det harde kontorgulvet. Han og de andre forskerne er nå helt i innspurten i arbeidet med den nye rapporten.

– Det har vært gøy å samarbeide med alle de andre ekspertene fra rundt omkring.

Verdens største slektsgransking av ulv har nemlig krevd at 34 forskere og institusjoner i Europa og Asia har måttet samarbeide. Og det hele startet for fem år siden.

Det forteller forskningslederen for det hele, som har kontor litt lenger bort i gangen her, professor Hans. K. Stenøien. Også en bebrillet fyr, med en anelse mer rødt hår enn vår kinesiske tigerekspert fra Shanghai. Og med en krystallklar trønderdialekt.

Det var Stortinget som i 2016 ba om en helt ny og helt uavhengig utredning. Fordi den pågående ulvedebatten hadde skapt en tilstrekkelig tvil om hvor den skandinaviske ulven egentlig kom fra.

Folk hadde begynt å spørre: Er dagens ulver etterkommere av den opprinnelige ulvestammen som kanskje aldri ble helt utryddet – eller er de muligens blitt importert i en kassebil eller ferje fra en eller annen dyrehage fra Baltikum eller Paris, for den delen.

NTNU Vitenskapsmuseet vant i 2018 anbudsrunden i samarbeid med Universitetet i København. Oppgaven var som følger:

• Å redegjøre for den genetiske og geografiske opphavet til den skandinaviske ulven

– Genetiske undersøkelser har blitt gjort mange ganger før. Men analyseverktøyene er mye bedre nå enn for fem eller ti år siden. Vi snakker om en helt annen divisjon. Dette er en state of the art-undersøkelse på en organisme, du får ikke større presisjon enn det vi kommer til å få.

Dessuten, forteller professoren i evolusjonsbiologi, fikk NTNU-gjengen enda et spørsmål de skal svare på: Hvor mye innslag det er av hund blant de over 1300 ulvene de nå undersøker.

Hvor mye hybridisering er det egentlig i den skandinaviske ulvebestanden?

Ulv+hund= sant?

Det er noen få dokumenterte tilfeller de siste 20 årene, men flere hevder at det skal være utstrakt hybridisering i Norge og Sverige. Altså at hunder og ulver har hatt seg med hverandre og fått avkom som lever i beste velgående.

Det vil i så fall kunne forklare hvorfor en del ulver tilsynelatende oppfører seg så rart. Det finnes plenty av observasjoner og historier om ulv som ikke er redd for oss mennesker, eller skogsmaskiner. I hvert fall hvis vi skal tro det som rapporteres om i diverse Facebook-grupper.

– Flere mener at det er verdt å se på om det kan være innslag av hund i ulv. Det går på det noen mener er en slags hundeaktig adferd. Samt at man kan se det på pelsen, sier professoren.

Men han virker ikke helt overbevist.

– Hybridisering er ikke uvanlig. Det vet vi fra tidligere studier av ulv, som viser masse genflyt. Den mørke pelsfargen på ulven i Nord-Amerika skyldes i stor grad gener fra hund. Spørsmålet er altså om det er mer hybridisering i den skandinaviske ulven enn man kan finne andre plasser?

Mange aktører er naturlig nok spent på den forestående rapporten fra forskerne.

Hvis det nå viser seg at ulvene i Norge og Sverige er en gjeng med bastarder, så er det et greit argument for ulvemotstanderne å bruke for hvorfor de bør tas av dage. Og hvis det blir bekreftet at dagens ulvebestand faktisk kommer fra Finland eller Russland – har disse innvandrerne egentlig noe krav på beskyttelse av den norske stat? Eller, hvis det nå viser seg at det i realiteten er en del halvtamme dyrehage-ulver som er satt ut her, da blir det et sabla bråk!

– Føler dere noe press i arbeidet med dette forskningsprosjektet?

– Ja, presset føler en alltid. Det er et stort og betent tema.

Ulvepolitikk i fåreklær

For det handler jo egentlig ikke om ulven. Dypest sett.

Ulven har jo bare tilfeldigvis og metaforisk vandret inn i et allerede innrammet bilde som hengte der på veggen fra før. Et bilde malt av oss mennesker – som handler om den evigvarende kampen mellom by og land. Mellom den urbane, definerende og mektige eliten på den ene siden – og distriktsfolket som føler seg litt rævkjørt på den andre.

Mang en bok og avhandling er jo skrevet om den norske ulvekonflikten. Men det koker egentlig ned til følgende, mener professoren:

– Det handler ikke om å like eller ikke like ulv. De fleste mener nok at ulven er et spennende og fascinerende dyr. Men spørsmålet er da: Hører den hjemme i norsk natur? Skal vi ha ulv i norsk utmark eller ikke? I hvor stor grad skal man tilrettelegge for ulven?

Uansett resultat vil nok den kommende ulveslektsgranskingsrapporten skape reaksjoner, tror forskningslederen.

– Vi kommer til å ha et godt kunnskapsgrunnlag for samfunnsdebatten. Og svar på de spørsmålene som har blitt stilt av Stortinget. Slik sett blir det mindre rom for tvil.

– Vil ulvedebatten bli lagt død, tenker du?

Stenøien smiler.

– Jeg har ingen som helst illusjoner om at debatten er slutt når vi har levert vår rapport 1. desember.