Heimbrent til jul
TRØNDELAG (NRK): Det finnes folk som nekter å la den ulovlige hjemmebrentkulturen dø ut – selv om de risikerer både bot og fengsel.
Det er en mørk og stormfull aften i utkanten av den sørlige delen av Trøndelag. Snøen hopper over veien og kryper sammen i store fonner i brøytekanten.
I et lite skogholt, i enden av en svingete stikkvei, står et hus og lyser opp i vinterkvelden. En stor og rød julestjerne henger inviterende i stuevinduet – for om noen dager vil en eller annen nisse komme snublende inn dørkarmen her.
Men akkurat nå romsterer en annen skjeggete fyr i et av rommene i huset. Nede i kjelleren bærer han rundt på en stor hvit dunk, en slange og en svær metallkjele. Den siste resten av årets blanding av sukker, gjær og vann skal brennes.
Julen nærmer jo seg med stormskritt. Og den skjeggete fyren er godt i gang med juleforberedelsene.
– Årets sprit ser ut til å bli på rundt 95 prosent.
Mannen, la oss kalle ham for Olaf, står og peker tydelig stolt på en glassylinder med en slags måler oppi. «Alkoholmätare» står det på en blå pakke ved siden av.
– Sterke saker. Men jeg har ikke smakt ennå.
For det skal han selvsagt ikke gjøre før alt er brent ferdig. Prøveslurken på årets hjemmebrent blir på en av bygdefestene i romjula.
– Det har blitt en fin juletradisjon – å brenne en skvett med brennevin. Hjemmebrentapparatet fulgte med huset da vi kjøpte det for noen år siden av noen slektninger.
Olaf tar en snakkepause mens han suger i slangen – en hevert – for få over de siste literne med sats fra dunken over i kjelen.
– Da vi flyttet inn, fant jeg plutselig dette apparatet her nede i kjelleren. Og en gul post-it-lapp med oppskrift på sats. Da var det vel egentlig bare å begynne, hehe.
Selvgjort er velgjort
For seks år siden hadde han egentlig ikke peiling på hjemmebrenning. Og det har han vel fortsatt ikke. Olaf kan vel klassifiseres som en glad amatør – en ekte hjemmebrenner av den gamle skolen.
Rommet produksjonen foregår i kan beskrives som spartansk og enkelt, hvis man legger godviljen til. Eller skittent og småekkelt, hvis man skal være helt ærlig.
– Altså, dette ser kanskje ut som en «Fritzl-kjeller». Men det gjør ikke noe. Det er vel en viss sjarm å brenne sprit i en skitten og gammel kjeller, sier Olaf mens han påpeker at han ikke har noen som helst planer om å pusse opp her nede.
Han vet at hjemmebrenningen kan gi ham bot, eller i verste fall fengsel, men det er en sjanse han er villig til å ta.
Olaf er av den typen som har drukket en god del heimert opp gjennom ungdomsårene – slik som mer eller mindre alle han kjenner her i området. Mye dårlig sprit. Mye god sprit. Han har definitivt kjøpt sin andel av femlitersdunker med HB, for å si det slik.
Som barn hadde Olaf fått med seg at det var apparater rundt omkring i ulike hus og hjem – men det var ikke noe de voksne snakket høyt om.
Men så åpenbarte dette apparatet plutselig seg for ham. Og da var det bare å gripe sjansen og levva ut trønderlivet.
– Vi har faktisk hatt vorspiel her med pizza og greier mens det har putret i apparatet. Det ble litt prøvesmaking også – selv om nydestillert heimert ikke akkurat er supergodt. Men det er jo litt koselig å kunne sitte her og ta noen slurker med venner, synes jeg.
Oppskriftsmessig klarte Olaf å rote bort den gule post-it-lappen som noen hadde lagt igjen, men det gjorde ikke så mye. På internett finnes som kjent alt av informasjon.
Frykten for eksplosjon
Apparatet slås på. Etter noen minutter siver en forventningsfull og dirrende lyd utover det skitne kjellerrommet. Du vet, den litt udefinerbare støyen av noe som venter på å koke opp, når man slår på kokeplata på ovnen for fikse pasta eller noe.
Olaf står med den ene hånden i lomma mens han kikker på apparatet. Han stryker litt i skjegget med den andre hånda og forteller lavmælt om hvorfor han ikke lenger er særlig bekymret for at kjelleren skal eksplodere. Noe han var før.
– Jeg har en tysk venn som har hjulpet meg med en viktig oppgradering. Det kostet meg rundt 2000 kroner. Men det er en billig forsikring for at ikke huset skal gå i luften.
Denne vennen – som tilfeldigvis både er flink ingeniør og særdeles interessert i ølbrygging – har hjulpet Olaf med å snekre sammen en liten finurlig boks som automatiserer hjemmebrenningen til en viss grad.
Kort fortalt gjør denne boksen at Olaf ikke trenger å være urolig for overoppheting, og at hele kjelleren skal fylles med alkoholdamp, som i sin tur lett kan antennes av en gnist. Og poff! Ja, du skjønner.
En nervøs humring høres fra skjegget.
– Vi vil ikke at det skal smelle, og at huset skal flytte seg fra grunnmuren. Vi er jo tross alt en familie som bor her.
Noen forsiktige skritt høres fra stua i etasjen over. Muligens har kona nå kommet hjem fra trening. På sofaen ligger deres småsyke sønn og ser på TV – datteren ble for noen minutter siden kjørt på sangøvelse.
– Du vet vel at hjemmebrentapparater har eksplodert rundt omkring?
Det er utallige historier om hus som har gått i lufta gjennom årene i Trøndelag. Folk har blitt skadd. Alvorlig skadd.
Nydestillert sprit begynner å dryppe forsiktig ned i den grønne «vodkaflasken» ved siden av hjemmebrentapparatet, når vi går opp kjellertrappa for å ta en kjapp prat med kona.
Hun står i gangen med tights og hårbånd.
– Nei, jeg er nok ikke nervøs for at det skal smelle. Men jeg burde kanskje ha vært det?
Kona, la oss kalle henne for Gjertrud, stoler på at Olaf vet hva han holder på med. Det er jo ikke akkurat en svær illegal spritfabrikk vi snakker om.
– Men hvis apparatet hadde stått og putret hele året, og ikke bare nå før jul, hadde det nok vært litt annerledes, sier hun.
Når sant skal sies – Gjertrud er ikke en person som spytter i karskkoppen hun heller. Det er ikke bare Olaf som setter pris på litt hjemmelagde saker til jul.
Olaf smyger seg tilbake ned i kjelleren for å sjekke at alt er i rute med apparatet. Følelsene sliter i ham, for hva vil fremtiden gi? Han er spent. Om noen timer er alt forhåpentligvis ferdig.
– Det er jo fint å kunne ha en flaske eller to stående. Spørsmålet er om årets sprit er bedre en de forrige årene?
Fellesinnkjøperen
En gul måne henger over Trondheim. I et slitent kollektiv, som trolig ikke har kjent lukten av grønnsåpe på mange år, gjør en 23 år gammel elektriker seg klar for å dra hjem til jul.
Han er opprinnelig fra et tettsted i den nordlige delen av Trøndelag, og har flyttet til Trondheim for å jobbe. Blant juleforberedelsene er å kjøpe og hente ti liter hjemmebrent.
– Jeg pleier å blande det med kaffe – for å lage karsk. Men i jula blir det også gløgg.
Han, la oss kalle ham for Hans, spleiser på hjemmebrenten sammen med noen kompiser.
Dessuten skal han selge litt videre. Men bare til kjentfolk, og til innkjøpspris, bedyrer Hans. Litt som å gå på butikken for en kamerat.
– Hvorfor kjøper du ikke sprit på polet i stedet?
– Jeg gjør det også. Men hjemmebrent er billigere, og ganske godt. Spesielt karsk. Jeg drikker egentlig bare karsk. Og så setter det på en måte stemninga. Som når man er på hyttetur. Det er noe eget med hjemmebrent.
Noen dager senere sitter Hans i bilen sin, på en parkeringsplass. Han sender en melding. Få sekunder etter ruller en annen bil inn på parkeringsplassen. Det er hjemmebrenneren.
Man kan nesten få litt The Wire-vibber av selve overleveringen, som finner sted på kveldstid, et stykke nord for Trondheim.
Men det er bare nesten. Dette handler jo bare om en liten transaksjon mellom to bekjente fra et lite lokalmiljø – og ikke om organisert kriminalitetsbekjempelse i byen Baltimore i USA.
Hans og hjemmebrenneren blir stående og småprate en stund, før de kjører hver til sitt.
– Det gikk smooth, sier Hans fornøyd.
I baksetet ligger nå to forseglede plastdunker med hjemmebrent, til 4000 kroner. Eller 200 kroner for halvliteren.
Selv om Hans og spritleverandøren egentlig ikke er redd for å bli tatt, unngår de å gjøre handelen alt for åpenlys. Det har hendt at Hans har dratt hjem til brenneren for å hente varene der.
– Jeg anser meg absolutt ikke som kriminell – jeg gjør jo ikke noe galt. Det var jo dessuten ikke ulovlig før.
Men det er lenge siden hjemmebrent var lovlig Norge. Veldig lenge siden.
En slurk norgeshistorie
– Den store eksplosjonen av hjemmebrenning i Norge skjedde under brennevinsforbudet (1916-1927), forteller forfatter og hjemmebrentkjenner Torgrim Eggen.
Han sitter mellom bøkene og kunnskapen på Nasjonalbiblioteket i Oslo og gjør research. Han tar en slurk med vann og forteller videre:
– Den illegale hjemmebrenningen foregikk da på Østlandet, og litt oppover i dalstrøkene.
For Eggen gjorde også grundig research da han arbeidet med boken «HB – en destillert norgeshistorie» (2015), som han skrev sammen med Jon Bertelsen og Rudi Høynes.
De fant de blant annet ut at det er en ganske klar sammenheng mellom forekomsten av hjemmebrenning og utbredelsen av Vinmonopol, forklarer Eggen.
– Det handler om hvor langt folk må reise for å kjøpe sprit. Jo lenger unna polet er, jo mer hjemmebrent finnes, rent generelt. For 20–30 år siden var begrepet «brennevin» ensbetydende med «hjemmebrent» mange steder i Nord-Norge. Det andre kalte man «polsprit» eller «kjøpesprit».
Skinnvest, bart og HB
Hjemmebrentkulturen står sterkere i Trøndelag enn resten av landet, bortsett fra noen steder i Hedmark der hjemmebrent er like utbredt som på bygda i Trøndelag.
– Det snakkes stadig vekk om at hjemmebrent er en del av den trønderske kulturarven. Hva tenker du om det?
– Hjemmebrent har vært noe av det første man har tenkt på når Trøndelag har blitt nevnt i ulike sammenhenger. Bart, skinnvest og hjemmebrent. Selvsagt er dette et litt utdatert bilde av Trøndelag, men klisjeer og stereotyper sitter i, sier Eggen.
Noe som kanskje er mindre kjent, er at NTNU – som i dag er Norges største universitet – har hatt en betydelig rolle i det hele. Både apparater og teknikker utviklet derfra, fant etter hvert veien til hjemmebrentmiljøet.
– Kvaliteten på hjemmebrent har vært høyere i Trøndelag enn resten av landet på grunn av NTNU, tidligere NTH. Kjemilærere jeg har snakket med, forteller at når de prøvde å få opp engasjementet blant studentene, så var det ikke dumt å foreslå at de skulle prøve å lage sprit, sier Eggen og humrer.
Toppet seg på 90-tallet
Selv om illegal hjemmebrenning har vært en kjær syssel for nordmenn i flere hundre år, er kulturen på vei til å dø ut. Hjemmebrenning er nå blitt et marginalisert bygdefenomen – også i Trøndelag.
Statistikken fra politiet er tydelig. 1997 hadde de hele 155 anmeldelser som gjaldt produksjon av hjemmebrent – i 2018 var det kun 2:
– Hjemmebrenningen i Trøndelag nådde nok toppen på 90-tallet. Det var store razziaer i perioden 88-92, vi snakker tilslag mot spritfabrikker, forteller Eggen.
Fra 90-tallet og utover har det vært relativt få tilslag mot større produsenter – med noen hederlige unntak, selvsagt.
Senest i mars 2018 avslørte politiet et hjemmebrentnettverk i Trøndelag, etter flere års arbeid. Tre personer ble tatt for å ha produsert og solgt store mengder.
Ser man på den nasjonale statistikken, som viser antall forelegg og dommer folk har fått for å ha bedrevet hjemmebrenning, er kurven også kraftig nedadgående.
Hjemmebrenning dør sakte, men sikkert ut – samtidig som at Bygde-Norge tømmes for folk.
Det er jo også litt påfallende at SSB fra og med 2015 ikke lenger skiller ut hjemmebrenning som egen type lovbrudd:
Vil det komme en renessanse?
Men det er kanskje ikke så rart at hjemmebrentkulturen er utdøende?
Hvor kult er det å drikke hjemmelagd sprit som river i nesebor og hals, når man i dag kan drikke hipsterøl fra alle verdens mikrobryggerier – eller selv kan lage slike fancy drinker som du kjøpte på stranda da du ferierte på Maldivene?
– Vi har jævlig mye penger og reiser mye. Nordmenn er verdensmestere i å bære taxfree-poser. Dessuten har smuglerspriten tatt mye av markedet, sier Eggen.
– Hvordan vil hjemmebrentkulturen utvikle seg fremover – vil den bare dø sakte ut, eller tror du på en slags renessanse?
– Når hjemmebrenning ikke lenger kan klassifiseres som et samfunnsproblem, bør kanskje lovverket følge etter. Det er i dag tillatt å brygge øl og vin. Jeg synes at godt at hjemmebrenning kunne vært legalt med visse begrensninger, slik som i Tyskland, hvor man kan destillere til eget bruk, sier Eggen.
En blank romjulsdrøm
Tilbake til julespritproduksjonen i den skitne kjelleren, et eller annet sted i Trøndelag.
Romjula er her og Olaf har endelig fått tatt noen slurker av de edle dråpene.
– Jeg hadde med en skvett på en vorspiel med kompiser. Som sagt ble jeg meget fornøyd med styrken på 95 prosent. Og kompisene kunne bekrefte at det ble bra, sier Olaf fornøyd.
Satsen på 25 liter har blitt destillert til 2,5 liter med hjemmebrent, fordelt på tre flasker her nede i kjelleren. Ja, minus skvetten Olaf drakk på 2. dagsfesten her om dagen da.
– Jeg tror det skyldes at jeg brukte lengre tid på brenningen enn før. Det tar tid å lage ordentlig håndverk, hehe.
– Betyr det at årets julesprit er bedre enn forrige ladning?
– Ja, det er nok en ny rekord!
Olaf forteller engasjert om den tradisjonelle bygdefesten nå i romjula – med trønderrock, dans, gamle venner og sammenleggbare trebord tett inntil ribbeveggen i gymsalen.
Men det var overraskende lite hjemmebrent å se der i år.
– Det var nok noen flasker på innerlomma. Men tidligere kunne man jo faktisk se femlitersdunker oppå bordene.
– Siden du brenner julesprit hvert år, og snakker såpass varmt om hjemmebrent – handler det egentlig om nostalgi?
– Ja, det er selvsagt litt nostalgi. Jeg har jo vokt opp med hjemmebrent og bygdefestkultur. Det er noe jeg setter pris på, sier Olaf.
At hjemmebrentkulturen ser ut til å være på vikende front, synes han er trist. Veldig trist.
– Å lage god, gammeldags hjemmebrent er en fin tradisjon – på lik linje med det å kunne lage maltøl eller spekemat. Dette er noe som våre foreldre, besteforeldre og forfedre kunne.
– Men å lage maltøl eller spekemat er jo ikke ulovlig. Folk som lager hjemmebrent risikerer jo bot eller fengsel.
– Jeg er fullt klar over at dette er ulovlig. Men jeg ville aldri ha brent i større mengder for å selge videre – til for eksempel mindreårige. Jeg lager jo bare noen liter hvert år til jul, til eget bruk. Det skal jeg kunne stå for.
– Hvis jeg nå blir tatt en dag.