Da «Se ilden lyse» ble vraket

Du har hørt den på radioen, under koronaen, på karaokebar.

Låten «Se ilden lyse» med Sissel Kyrkjebø er en evig «guilty pleasure» for mange, en slags alternativ nasjonalsang.

Men en gang, da Lillehammer arrangerte vinter-OL, var drømmen at låten skulle erobre verden og bli en internasjonal hit. Det skjedde aldri.

Noen sitter igjen med en opplevelse av at Norges offisielle OL-låt ble uredelig behandlet, nærmest torpedert.

30 år etterpå er Sissel Kyrkjebø ikke i tvil: Låten kunne ha blitt mye større enn den ble.

Jakten på en olympisk verdenshit

Tidlig på høsten i 1988 rullet det sjokkbølger av stolthet over landet mot nord der trollene bor. IOC-president Juan Antonio Samaranch utløste dem ved å slå fast at Norge og Lillehammer skulle arrangere olympiske leker om bare seks år.

Hva slags land var egentlig Norge da?

Den kollektive norske selvtilliten var noe helt annet enn den er i dag. Hver gang en utenlandsk B- eller C-kjendis ankom Fornebu lufthavn, sendte kjendisbladet Se og Hør reportere for å overrekke strikkede selbuvotter og stille det «needye» spørsmålet: «What do you think about Norway?»

Hva synes verden om oss?

Nå som alles øyner ble rettet i vår retning, måtte vi gripe muligheten.

Det er visstnok mye som må fikses når man skal arrangere olympiske leker, enten det gjelder sommer eller vinter. En av tingene er en OL-låt.

«Amigos Para Siempre» fra Barcelona 1992, samt «Hand in Hand» og «One Moment in Time» fra Seoul 1988 var alle gigahits.

Kunne vi også få til noe slikt?

En håndfull norske artister og låtskrivere ble invitert til å delta i en slags olympisk Melodi Grand Prix. Oppdraget fra platebransjen og Lillehammer olympiske komité lød: Send inn en poplåt med internasjonal appell, og så vil en jury kåre det som blir selveste OL-låten.

Vinnerbidraget skulle bli sterkt profilert og fremføres for kanskje hundre millioner TV-seere verden over under åpningsseremonien.

For en mulighet!

– Det var et klart premiss at vinneren av denne konkurransen skulle bli den offisielle OL-slageren, og at den skulle være med på åpningen, forteller tidligere platebransjetopp Sæmund Fiskvik, som satt sentralt i arbeidet med konkurransen.

En som lot seg tenne av oppgaven, var en ringrev som allerede hadde vist at han kunne levere til gull.

Sykehussjefen gir fødselshjelp

Svein Gundersen var i det taktiske hjørnet da han sommeren 1993 gikk løs på oppgaven med å skrive den norske OL-hiten.

Fredrikstad-mannen var regelmessig å høre på radioen, som komponist av Jørn Hoels «Har en drøm», en av 1980-tallets største norskspråklige låter.

Nå hadde han notert seg at eldre norsk folklore skulle få en sentral plass i uttrykket til Lillehammer-lekene.

Han bestemte seg for å skrive en åpning som var marinert i folkemusikk og gamle tradisjoner: Han fikk på litt hardingfele, munnharpe og tre firedels folkedans-takt. Resten av låten skrev seg selv på et par timer en torsdag i august.

Men man må vel ha en tekst? Gundersen hadde fått inn et forslag som var altfor svulstig og klisjeaktig.

Han så seg nødt til å tilkalle Jan Vincents Johannessen, antakeligvis den eneste mannen som har skrevet utallige tekster til kjente poplåter, samtidig som han har vært sjef for Radiumhospitalet.

Etter mindre enn ett døgns grubling fakset Johannessen over teksten til låten «Se ilden lyse».

– Den teksten ble altså så innmari bra. Hvis ikke jeg hadde fått den, hadde jeg ikke sendt inn låten, sier Gundersen.

En demoinnspilling med artisten Tor Endresen på vokal ble sendt inn til juryen. Snart fikk Gundersen beskjed om at han hadde danket ut de nærmere 30 andre bidragene, deriblant ett fra selveste A-ha, våre eneste popmusikere som hadde hatt internasjonal suksess.

OL-ledelsen hadde imidlertid ett ønske: at Endresen ble byttet ut med en helt annen bergensartist.

Den 24 år gamle Sissel Kyrkjebø var noe i nærheten av en nasjonalskatt. Hun hadde allerede gitt ut de to albumene som fortsatt er de mest solgte noensinne her til lands. Mange forventet et internasjonalt gjennombrudd, og en OL-låt kunne være det perfekte redskapet.

– Jeg syntes det var spesielt å bli bedt om å synge OL-låten. Det er ganske stort, da! Og det var en låt jeg likte veldig godt – den tok veldig vare på det norske, sier Sissel Kyrkjebø i dag.

Forventningene var store da låten ble avduket i et direktesendt NRK-program fra Tromsø nyttårsaften 1993.

Andre nyttårsdag lette en spent Svein Gundersen seg fram til Rampelys-seksjonen bakerst i VG for å lese hva anmelderen mente om låten hans.

Han fikk fullstendig hakeslipp.

Utelatelsen

Dommen fra VGs anmelder var nådeløs.

«Den klarer ikke å ta av – den er umulig å nynne, etter at du har hørt den en gang. Terningkast 2».

– Jeg ble både sjokkert og ganske lei meg. Vi hadde jobba så mye med den i studio. Alle var veldig fornøyde med resultatet, sier Svein Gundersen.

I dag, 30 år etter, tror han at den dårlige anmeldelsen var utslagsgivende for beskjeden han skulle få en uke senere fra Lillehammer olympiske komité:

«Se ilden lyse» får ikke plass på verken åpnings- eller avslutningsseremonien.

Hakeslippet nådde nye dybder.

– Jeg prøvde alt jeg kunne. Jeg hadde mange møter med Lillehammer olympiske komité, men det var ingen sjanse, forteller han.

Hvordan kunne den offisielle OL-låten bli kasta ut av seremoniene etter å ha blitt lovt profilert plass der?

Platebransje-topp Sæmund Fiskvik husker at mange var forbanna over avgjørelsen. De truet OL-arrangøren med søksmål. «Vi har ikke laget en offisiell OL-sang for at den skal være bakgrunnsmusikk i bob-banen på Lillehammer», freste han i pressen.

– Det var et løftebrudd. Vi hadde jobbet med denne låtkonkurransen på feil premisser, og jeg skjønner veldig godt at Svein Gundersen da ble lei seg, sier Fiskvik i dag.

Plateselskapet til Sissel Kyrkjebø hadde likevel et ess i ermet: en smørtenor fra langt varmere strøk.

Domingoeffekten

Bare tre uker før OL sendte Sissels plateselskap PolyGram en pakke med kurer til Los Angeles. I pakken lå en CD, noter og engelsk tekst til «Se ilden lyse».

Mottaker var den verdenskjente spanske tenoren Plácido Domingo, kjent for mange som en del av supergruppa De tre tenorer.

Domingo og Kyrkjebø var på samme plateselskap. Kunne man få til en duett mellom de to under OL?

Verdensstjernen skulle holde konsert i Oslo dagen før OL-åpningen. Med ham i potten kunne det bli lagt et ekstra press på Lillehammer olympiske komite.

– Plateselskapet drev en intens lobbyvirksomhet for at Plácido skulle høre denne sangen og få ham til å synge inn denne låten med meg, minnes Sissel Kyrkjebø.

Dagen etter konserten i Oslo, to timer før åpningsseremonien, var han på plass i et improvisert studio i NRKs lokaler på Lillehammer for å synge inn «Fire In Your Heart» sammen med Sissel.

Toget hadde nå definitivt gått med tanke på felles framføring under åpningsseremonien.

– Men i kulissene håpte man at dette var en låt som skulle være med på avslutningsseremonien, sier Kyrkjebø.

Det håpet skulle raskt svinne.

Snobberi eller dårlig veksling?

Avgjørelsen om å droppe «Se ilden lyse» fra åpnings- og avslutningsseremoniene var «kunstnerisk tullballeri».

Det mener Sæmund Fiskvik, en av dem som sto bak OL-låtkonkurransen. Han legger skylden på seremonienes kunstneriske leder Bentein Baardson – en merittert film- og teatermann.

– For ham var denne låten noe som ikke passet inn i hans ukrenkelige kulturelle kunstverk. Jeg skjønner ham jo, men det var en tabbe. Låten var så god at den skulle vært med der, sier Fiskvik.

Bentein Baardson avviser at det var snakk om kunstnerisk snobberi.

– «Se ilden lyse» var en fin låt, men det var ikke plass til den i seremoniene. Låten kom inn altfor sent, og tidsplanen var lagt i god tid på forhånd med tanke på internasjonale TV-selskaper.

Baardson viser til at det ble presentert mye annen norsk musikk under inngangsseremonien.

– Helheten måtte være nøktern og ikke bære for mye preg av popkonsert, sier han.

Samtidig sier han at han ikke kjenner til noen avtale om at OL-låten skulle spilles i åpnings- og avslutningsseremonien.

Her står det ord mot ord. En teori som flere har pekt på, er at det ble foretatt en dårlig «veksling» mellom Baardson og hans forgjenger i jobben som sjef for åpningsseremonien, avdøde Kjersti Alveberg.

Låtkonkurransen ble utlyst i hennes tid, før seremoniansvaret ble overtatt av Baardson. Låten kan dermed ha blitt lovet plass muntlig uten at noen formelle avtaler var underskrevet.

Det var uansett en fattig trøst for drømmen om at et hundretalls millioner TV-seere skulle tas med storm av «Se ilden lyse».

Sissel Kyrkjebø fikk synge den tradisjonsrike OL-hymnen under begge seremoniene. Men hun synes det er trist at «Se ilden lyse» ikke fikk sjansen til å spilles foran et større internasjonalt publikum.

– Ett eller annet har skjedd når de utlyser en konkurranse og vinnerlåten ikke får være med på seremoniene, slik de ble lovet. Det er ikke fair, sier hun.

– Hvis den hadde kommet inn på seremoniene, så hadde den blitt stor. Eller i hvert fall mye større, for å si det sånn. Det er en sang som er så suggererende. Den bygger opp til at man blir dratt inn i den, sier Kyrkjebø.

Men i løpet av lekene fikk Svein Gundersen bekreftet mistanken om at VGs anmelder hadde tatt feil: at dette definitivt var en låt som festet seg hos folk.

Låten vokser

Å skulle ta seg gjennom den trengselsutsatte Storgata på Lillehammer under lekene var en utfordrende oppgave. Men å skulle gjøre det samme uten å høre «Se ilden lyse» bli spilt fra en av butikkene, var plent umulig.

Gundersen så låten sin vokse seg større og større – til og med større enn landeplagen «OL-floka», en slags innlands-«Macarena» som skulle inspirere publikum til å riste i gang kapillarene for å holde oppe førligheten i kulda.

Etter hvert gikk «Se ilden lyse» til topps på VG-lista – noe som på den tiden var nærmest uhørt for norskspråklig musikk.

(Nerde-alarm: Dette var faktisk eneste norskspråklige listetopp mellom «Heavy Metal» med Vidar Theisen and The Retrievers i 1988 og «Gud, hvor du er deilig» med Bjelleklang i 1996.)

Hva tenkte Svein Gundersen da?

– Nei, at jeg hadde rett, da. Haha. Jeg var jo veldig fornøyd at den ble så mye spilt.

«Fire In Your Heart»-duetten var likevel bare så vidt innom hitlistene i noen få land. Med fasit i hånd: Norge fikk ingen internasjonal OL-hit.

Men hva i alle dager er det som har skjedd med «Se ilden lyse» de siste årene?

Ilden som ikke sluknet

30 år etter at OL-ilden brant ut i byen ved nordenden av Mjøsa, har mye forandret seg.

Den daværende statsministeren er en karakter som fremstilles ved hjelp av dårlig hukommelse i en TV-serie. Gateverdien på rallarhatter med OL-pins har sunket drastisk. Ingen bryr seg om hvor i kjelleren det slitne VHS-opptaket fra tremila befinner seg.

«Se ilden lyse», derimot, skinner sterkt den dag i dag.

Låten har fått en slags kultstatus blant dem som ikke engang var født under lekene. Det er på ingen måte uvanlig at utesteder med et temmelig ungt klientell bryter ut i kollektiv allsang av OL-låten fra 1994.

Svein Gundersen kan skrive under på dette. Hans datter på 23 pleier å facetime ham fra fest når det oppstår full allsang av låten – enten det skjer i Oslo eller Fredrikstad, på klubber eller på hjemmefester.

– «Nå synger de låten din igjen, pappa», sier hun. Det er fryktelig morsomt. Da må jeg spørre meg selv om ungdommen har tatt låten til sitt bryst, og det viser seg at det har de.

NRKs Markus Neby og programmet «Kåss til kvelds» var delaktig i å blåse nytt liv i låten da de fikk med seg norske artister til å synge den fra hjemmekontoret i starten av koronapandemien. Bare på Facebook ble videoen sett over 4 millioner ganger.

Artist Frida Ånnevik var en av de som bidro.

– Det er nostalgi, samhold og fres i «Se ilden lyse», og den kombinasjonen var akkurat det vi trengte under koronaen.

– Hører du på låten selv?

– Ja, det gjør jeg. Noen av de i bandet mitt er såpass opptatte av Lillehammer-OL at vi skal ha en feiring på selve dagen for 30-årsjubileet for åpningsseremonien, forteller hun.

For Sissel Kyrkjebø var det en sterk opplevelse å se hvordan låten ble en slags oppmuntrende «koronahymne» for mange.

At låten er etterspurt, også blant unge, merker hun svært godt i dag.

– Uansett hvor gammelt publikum er, så er dette en sang som veldig mange relaterer seg til og elsker å høre. Og så har man jo også tatt den inn i partymiljøet fordi det er en sang som folk blir i godt humør av, som lager et fellesskap. Det var meningen med OL, og det har denne låten klart.

Svein Gundersen istemmer:

– Vi blir norgespatrioter av den låten. Den lever sitt eget liv, og den lever fortsatt.

Anbefalt videre lesning: