Rita (53) er dømt for å ha drept ettåring – nå kjemper hun for sjansen til å renvaske seg

– Det har vært vanskelig for oss. Spesielt for barna. Ikke bare er jeg borte, jeg er i fengsel.

53 år gamle Rita sitter på senga si i overgangsboligen på Torshov i Oslo. Hun har nettopp stengt vinduet og lagt vekk strikketøyet sitt. Det har blitt noen gensere de siste årene.

Den tidligere dagmammaen soner slutten av den fire år lange fengselsdommen hun fikk i Borgarting lagmannsrett i 2019.

Nå har det gått over 16 år siden Martine (1) døde. Og like lenge har Rita bedyret sin uskyld. Firebarnsmoren håper at hun én dag vil bli trodd.

– Jeg har ikke gjort det jeg er dømt for.

Derfor prøver hun for andre gang å få saken sin gjenopptatt. Noe som er en belastning for foreldrene til Martine.

– De forholder seg til dommen fra Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts avvisning av anken.

Det skriver deres advokat, Marius Mørner Staurset, til NRK.

Foreldrene ønsker ikke å gi noen kommentarer så lenge saken er til behandling hos Gjenopptakelseskommisjonen.

Den første dagen

Alt startet da Rita var hjemme med sin ett år gamle datter, 4. september 2006.

Hun skulle ha sin aller første dag som dagmamma for en jente som de nylig hadde blitt kjent med: Martine.

Martine og moren kom i 10-tiden. De to barna lekte hjemme på gulvet hos Rita. De tullet rundt med plastbøtter og rev dem ned, husker hun.

Det var ikke noe som tydet på at noe var galt med Martine den morgenen, ifølge Rita.

– Men da barna satt ved bordet og spiste, ble Martine trøtt og begynte å henge med hodet. Jeg tok henne med til sofaen for å skifte bleie på henne.

– Når jeg løfter beinene hennes opp for å vaske rumpa, ruller hun med øynene så det hvite synes.

Rita ble veldig bekymret og redd for at Martine hadde et epilepsianfall.

Hun kontaktet mammaen som kom dit så fort hun kunne. Men heller ikke hun fikk kontakt med Martine, selv om hun ristet i henne.

Martine var slapp, klarte ikke å holde hodet selv, skar tenner og hadde kramper. Armene ble etter hvert stive, og hun frådet rundt munnen.

Døde på sykehuset

Da Martine kom til sykehuset, var hun bevisstløs.

Hun døde senere på Rikshospitalet av store hodeskader.

Rita og hennes daværende samboer deltok på begravelsen. Politiet etterforsket dødsfallet og Rita hadde status som vitne da hun var inne til avhør.

Fire måneder senere kom sjokket. I januar ble hun siktet for grov kroppsskade med døden til følge.

– Jeg var høygravid, og var bekymret for om jeg fikk dra hjem fra politistasjonen til mine to små barn.

Saken ble etterforsket over to og et halvt år. Den ble først henlagt etter bevisets stilling av statsadvokaten i april 2008. Deretter av Riksadvokaten i april 2009.

Rita trodde at det hele var over. Hun tok feil.

Filleristing og vold mot bakhodet

Foreldrene til Martine ønsket svar. De tok kontakt med Stine Sofies Stiftelse, en organisasjon som jobber med å avdekke vold og overgrep mot barn. De ba politiet ta opp etterforskningen igjen.

I 2015 bestemte Riksadvokaten at saken skulle sendes over til Cold case-gruppen i Kripos.

Den nye etterforskningen førte til at Rita ble siktet og tiltalt for å ha drept Martine.

De sakkyndige mente at de omfattende hodeskadene var forenlig med påført vold og filleristing:

«En mulig skademekanisme er kraftig slenging av barnet med gjentatte treff mot bakhodet.»

Dette skrev rettsmedisinerne Torleiv Rognum, Arne Stray-Pedersen og Åshild Vege i sin rapport etter å ha undersøkt Martine rett etter at hun døde.

Frikjent og deretter dømt

Rita ble først frikjent i tingretten i 2018. Retten mente at det var uklart både når og hvordan hodeskadene til Martine hadde oppstått.

I dommen står det at man ikke kan se bort fra at «skadene kan ha oppstått ved et uhell eller ved uaktsomhet».

Saken ble anket av påtalemyndigheten. I Borgarting lagmannsrett ett år senere ble Rita under dissens dømt til fire års fengsel og å betale 130.000 kroner i oppreisning:

«Lagmannsrettens flertall er overbevist om at Martine ble påført hodeskadene hos tiltalte, og at de ikke skyldtes en fallulykke.»

Retten mente at dagmammaen hadde begått grov og gjentatt vold mot tretten måneder gamle Martine. Rita anket saken til Høyesterett – men de nektet saken fremmet.

Den rettskraftige dommen kom 13 år etter at Rita skulle passe på Martine for første gang.

Andre forsøk på gjenopptakelse

Rita sendte den første begjæringen om gjenopptakelse 31. januar 2020. Den ble ikke tatt til følge, med knappest mulig margin.

Tre mot to stemmer i Gjenopptakelseskommisjonen.

Nå prøver hun altså for andre gang å få saken gjenopptatt.

– Det er en omfattende og komplisert sak, bevismessig. Men det helt sentrale og avgjørende er om lille Martine hadde skadene før hun ble avlevert hos dagmammaen.

Det sier advokat Thomas Randby. Han er forsvareren til Rita, og har kjempet sammen med henne for at hun skal få sjansen til å renvaske seg.

De har innhentet nye vurderinger fra totalt åtte sakkyndige, som mener at Martine hadde hodeskadene før hun kom til Rita den morgenen.

– Det er min klare oppfatning at Rita har blitt uriktig domfelt, sier Randby.

Mener saken er tilstrekkelig opplyst

Påtalemyndigheten ser ingen grunn til at Rita skal få saken sin prøvd for retten på nytt. De mener at saken er tilstrekkelig opplyst og viser til uttalelsene fra Høyesteretts ankeutvalg i 2019.

Statsadvokat Vibeke Gjøslien i Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter skriver i et brev til Gjenopptakelseskommisjonen at det ikke «er fremlagt nye bevis eller opplyst om nye omstendigheter som synes egnet til frifinnelse».

Advokat Marius Mørner Staurset, som representerer foreldrene til Martine, påpeker til NRK at Martines skader og funksjonsevne er «helt uforenlig med Ritas forklaring om hendelsesforløpet i saken.»

Flere foreldre som mener seg uskyldig dømt

Rita sak er en av flere lignende barnevoldssaker som nå er begjært gjenopptatt.

Bakgrunnen for flere av begjæringene er blant annet en stor uenighet blant ekspertene om hvordan man skal tolke medisinske bevis.

NRK har i en rekke saker de siste årene fortalt om den opphetede faglige striden rundt filleristing.

Spørsmålet er om hodeskadene må stamme fra vold og risting, eller om det kan finnes andre forklaringer.

En helt fersk dom fra lagmannsretten kan få betydning.

– Ikke tilstrekkelig bevis i seg selv

19. desember 2022 ble en far i 30-årene frikjent av Borgarting lagmannsrett etter å ha vært tiltalt for å ha filleristet og skadet sin tre måneder gamle sønn seks år tidligere.

Han ble først dømt til 120 dagers fengsel i tingretten.

Det tok altså over seks år før faren ble frikjent og renvasket for beskyldninger om vold mot sin egen sønn.

Dette er en betydningsfull dom, ifølge flere forsvarsadvokater NRK har snakket med.

– Dommen fra Borgarting lagmannsrett er viktig fordi den tar stilling til at disse indre funnene i et barns hode ikke er tilstrekkelig bevis i seg selv. Verken for å tiltale eller domfelle noen for mishandling, sier advokat Henriette Willix til NRK.

Hun og Frode Sulland var farens forsvarere i begge rettsinstansene.

– At det blir så klart slått fast i dommen, gjør at den bør få en slagkraft utover dette enkelttilfellet, sier Sulland.

Aktor og statsadvokat Andreas Strand mente at utfallet av saken vil kunne være førende for hvordan helsevesenet, politi, påtalemyndighet og domstolene skal forholde seg til såkalte filleristingssaker i fremtiden.

Det er derfor ikke tilfeldig at flere såkalte filleristingssaker nå begjæres gjenopptatt.

Disse begjæringene er sendt inn

I tillegg til Rita vet NRK om tre andre domfelte i lignende saker som har sendt inn begjæringer til Gjenopptakelseskommisjonen den siste tiden:

• En far som ble dømt til ett års fengsel av Borgarting lagmannsrett for å ha filleristet sin fire måneder gamle sønn
• En far som ble dømt til ti måneders fengsel i Gulating lagmannsrett for å ha filleristet sin seks uker gamle sønn
• En mor som ble dømt til ett års fengsel av Eidsivating lagmannsrett for å ha filleristet sin to måneder gamle sønn

Advokat Jannicke Keller-Fløystad fra Elden advokatfirma er forsvarer til faren som ble dømt i Gulating.

– Hadde saken blitt anmeldt i dag, hadde den blitt henlagt. En kan ikke ut i fra de funnene som foreligger hos barnet, treffe den slutningen om at barnet har blitt ristet, sier hun.

Det vitenskapelige grunnlaget er ikke sterkt nok til å treffe slutningen, argumenterer forsvareren.

– Barnet hadde hverken bruddskader, blåmerker eller netthinneblødninger. Domfelte er den eneste som er dømt i Norden for å ha ristet sitt barn hvor det er fravær av alle disse tre funnene, sier Keller-Fløystad.

– I denne saken har det også vært en omvendt bevisbyrde. Det er far som har måttet forklare hvordan barnet fikk skadene. Lagmannsretten legger også vekt på avhørene av far, som vi mener er ulovlig avhørsmetodikk, hevder Keller-Fløystad.

NRK har også kjennskap til en domfelt mor som er i ferd med å sende inn gjenopptakelsesbegjæring. Samt en domfelt far som vurderer det samme.

Må vente minst ni måneder på svar

Kontorsjef Hildegunn Sandhalla i Gjenopptakelseskommisjonen bekrefter at de har inne fire såkalte filleristingssaker til behandling nå.

I fjor mottok kommisjonen totalt 242 begjæringer om gjenopptakelse. 44 saker ble gjenåpnet i 2022, opplyser Sandhalla.

– Kan dere si noe rundt hvor lang behandlingstid dere har på saker?

– Saksbehandlingstiden varierer, blant annet ut fra om saken skal utredes nærmere, eventuelt i hvilket omfang. For tiden må det som oftest påregnes minst ni måneder, skriver kontorsjef Sandhalla til NRK.

Gjenopptakelseskommisjonen fikk kraftig kritikk i etterkant av frifinnelsen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken.

Vil dra på fotballkamper

Lillesøsteren til Rita har nærmest satt livet sitt på vent for å hjelpe til.

Søsteren flyttet inn i huset høsten 2020 for å passe på tre av de fire tantebarna da mammaen deres dro fra dem for å sone fengselsstraffen sin.

– Hun har måttet håndtere tenåringer når hun selv aldri har hatt barn før.

Rita humrer litt og ser ut vinduet. Det blir stille.

– Det har betydd alt for meg, og ungene.

I mai slipper hun ut på prøveløslatelse. Da er hun i praksis ferdig med soningen. Rita lengter etter å få tilbake livet igjen, dra og heie på ungenes fotballkamper og treffe den nye valpen som sønnen har skaffet.

Men det føles på en måte umulig å gå videre hvis denne dommen blir stående, forklarer den tidligere dagmammaen mens hun ser ned i gulvet.

– Noen ganger tenker jeg at jeg nesten skulle ønske at jeg hadde gjort det jeg er beskyldt for, for da hadde det vært greit at jeg sitter her i fengsel.

Rita hever blikket.

– Men jeg har jo ikke det. Jeg har ikke lyst til å leve videre med den dommen hengende over meg, og at folk tror at jeg har skadet Martine.