Professoren som fillerister fagmiljøet

Knut Wester er redd for at foreldre blir uskyldig dømt for barnemishandling. Nå har han fått nærmest hele det rettsmedisinske miljøet imot seg.

Han skumleser innboksen og rykker til. Knut Wester flytter hodet enda litt nærmere dataskjermen. Den gamle professoren har sett noe han ikke trodde var mulig.

Få har sett flere røntgenbilder av hjerner enn mannen som nå sitter og betrakter bildene av et lite barnehode. Det han ser på skjermen opprører ham.

Mellom e-poster fra gamle kolleger ved universitetet og reklamer for kontorrekvisita, ligger et rop om hjelp fra en fortvilet bestemor. Hun er sikker på at barn og barnebarn er utsatt for en stor tabbe.

Barnebarnet skal ha blitt mishandlet. Foreldrene er mistenkt for å ha ristet gutten hardt i sinne og raseri. Diagnosen kalles «Shaken baby syndrome» – på norsk oversatt til filleristing.

Politiet er koblet inn, men bestemoren er sikker på at noe annet må ligge bak. Og kanskje har hun rett. Bildene på skjermen minner mistenkelig om noe Wester vet mer om enn de fleste.

Eksperten i Norge

Det er kanskje ikke så rart at bildene havnet akkurat i professor emeritus Knut Westers innboks.

Den pensjonerte nevrokirurgen har fått Kongens Fortjenstmedalje i gull for sin innsats. Diplomet ligger i et skap på loftet.

Nå sitter 75-åringen på arbeidsværelset sitt i Oslo. På trærne utenfor begynner knoppene å bli grønne denne dagen i 2014. Det er slutt på ukependling til sjefsjobben ved Nevrokirurgisk avdeling på Haukeland sykehus. Han skal være mer i ro i det gamle murhuset med utsikt over Gamlebyen.

Helt avslappet og rolig klarer han likevel ikke å være. E-posten har gjort at han nå sitter helt ytterst på kontorstolen.

Bildene og målene av hodeskallen på skjermen ligner på noe Wester kjenner igjen fra mange års arbeid og studier: Eksternt vannhode. Dette kan ikke være filleristing.

Han har alltid trodd at filleristing er en vitenskapelig godt fundert diagnose som beskriver folk som har problemer med å begrense sitt sinne, og rister ungene i raseri. Men nå er han ikke så sikker lenger – en begynnende uro kommer snikende.

Wester er sikker på at bildene foran ham viser et tydelig tilfelle av eksternt vannhode. En ansamling av væske i hodet som kan føre til trykk på hjernen og blødninger. Nevrokirurgen har nemlig vært med på å skrive den eneste oversiktsartikkelen som finnes om denne tilstanden.

Bildene og den fortvilte fortellingen fra bestemoren viser at det må det ha skjedd minst én grov feil, ett eller annet sted. Her må det være snakk om misforståelser og mangel på kunnskap. Folk kan ha blitt uskyldig dømt.

Nå må han finne ut hva som har skjedd, slik at ikke familier blir ødelagt på feil grunnlag.

Jakten på svar skal få enorm betydning for flere familier, og etter hvert gjøre ham til et sentralt vitne i en rettssak.

Tvillingene i Bergen

Samtidig står seks sivilkledde politifolk utenfor ei dør i Bergen. Apparatet er satt i gang. Politiet har med seg siktelsen og skal ta med seg mor og far. Barnevernet er klare til å ta imot tvillingene.

Den vesle tvillinggutten i huset ble syk for en uke siden. Livet ble et virvar av sykehuslukt, ledninger og hvite frakker. Det var et slags epileptisk anfall. Legene fant til slutt økt trykk i hodet og blodansamling utenpå hjernen.

I avhørene får foreldrene høre at den vesle gutten deres må ha blitt påført vold. Det er tydelige tegn på det.

Mor får spørsmål om hun mistenker at noen andre kan ha ristet gutten, men gjennom tårene får hun presset frem at ingen har gjort barna noe vondt.

Etter å ha blitt avhørt på forskjellig steder, slipper de begge ut. I den regntunge og mørke vårkvelden møtes de og finner ut at de nå er alene og at begge er siktet for grov vold mot sitt eget barn.

Leter fortvilt etter svar

En hvit kaffekanne og noen kopper står på bordet. Barnevernet er på besøk. Foreldrene blir rolig og skjematisk forklart hva som nå skjer med barna. Skjelvende sier mor at hun våknet opp på fredag som firebarnsmor, nå sitter hun igjen uten et eneste barn. Selv barna fra et tidligere forhold er hun nå nektet kontakt med.

Barnerommet står tomt, ukene går, avisene begynner å skrive om saken. Foreldrene tør nesten ikke gå ut for å handle. Nå har legene også funnet væskeansamling i hodet på tvilling-jenta. Medisinske funn tyder på det som kalles «Shaken baby syndrome».

Foreldrene blir etter hvert siktet for grov mishandling av begge tvillingene.

Faren siger inn i en slags resignasjon, jobber overtid, prøver å ha så mye å gjøre at han slipper å tenke. Men mor gir seg ikke. Hun begynner å lete etter mulige årsaker. Hver dag tråler hun gjennom artikler på internett, ser nyhetsinnslag og leser om temaet filleristing.

En natt når moren sitter søvnløs i sofaen hjemme, med laptopen i fanget, blir hun overrasket. Hun har kommet over en helt fersk nyhetssak fra Sverige som fører til stor oppstandelse om «Shaken baby syndrome» i nabolandet.

Dette er starten på tre år lang kamp mot myndighetene, og en fortvilt leting etter svar. Og etter hvert skal familien fra Bergen få uventet hjelp fra en gammel professor.

Vitenskapelig svikt

Hundrevis av røntgenbilder ruller over dataskjermen, alt sorteres og katalogiseres. Knut Wester graver seg ned i bakgrunnen for «Shaken baby syndrome». Han studerer tilfeller, gamle artikler og stiller seg spørsmål. Han går helt tilbake til 1946 da begrepet første gang dukket opp i USA.

Wester hjalp bestemoren som tok kontakt med ham. Saken ble henlagt da nevrokirurgen kom på banen. En haste-erklæring til etterforskningsledelsen var nok. De forsto at det var klare vitenskapelige fakta som underbygde at barnet hadde eksternt vannhode og at familien var uskyldig.

Hvordan kunne en veletablert og sikker diagnose bli snudd på hodet så raskt? Kan det være flere slike forferdelige feil? Dette spørsmålet holdt Wester våken på natta i årene som fulgte.

Han har følt seg alene om tvilen, men nå blir han klar over at flere svenske eksperter har jobbet med det samme i lang tid. De har til og med laget en rapport som har fått stor oppmerksomhet i nyhetene der.

På vegne av svenske myndigheter har ekspertene gått igjennom 3.700 ulike studier fra hele verden. De klarte ikke å finne bevis for at filleristing av spedbarn, med noen som helst sikkerhet, fører til slike blødninger i hjernen som «Shaken baby syndrome» handler om.

Wester ser et stadig tydeligere omriss av det han mener er en systemfeil, basert på vitenskapelig svikt.

Begynner å granske

I august 2016 sender Knut Wester og to jusprofessorer, Ulf Stridbeck og Aslak Syse, en søknad til Riksadvokaten – som de får innvilget.

De ønsker å få vite identiteten til de barna som er «filleristet» i norske straffesaker. Det dreier seg om i overkant av 20 dommer fordelt over flere år.

Med godkjenning fra Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), starter de arbeidet med å hente ut røntgenbilder og journaler for alle disse barna.

Dette blir starten på et omfattende forskningsprosjekt som etter hvert involverer to andre spesialister, i tillegg til de to jusprofessorene. De skal se på mulige feil rundt bruken av diagnosen «Shaken baby syndrome» i Norge.

Wester skal virkelig få svar.

Dataskjerm med røntgenbilder av to barnehjerner

VANSKELIG Å TOLKE: Sammen med andre eksperter innenfor medisin og jus, starter Knut Wester å studere røntgenbilder av ulike barnehoder for å avdekke mulige feildiagnostiseringer.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Tar opp kampen

Sommeren 2017 er han sakkyndig under en rettssak i lagmannsretten. En av foreldrene er allerede dømt til ett og et halvt års fengsel i tingretten for å ha mishandlet sine to barn.

Wester har fått tilgang på røntgenbildene og da ser han akkurat det samme som han har sett tidligere. Det er etter hans mening et typisk utvendig vannhode.

I lagmannsretten møter han mange andre sakkyndige. De er rettsmedisinere, barneleger, øyeleger og røntgenleger – og de mener alle at det er stor sannsynlighet for at barna er filleristet. Men Westers kunnskap og tvil fører til at den dømte blir frikjent av lagmannsretten.

Nå begynner snøballen å rulle. Westers oppsiktsvekkende vitnemål i denne saken blir plukket opp av andre sakkyndige.

7. juni 2017 tikker det inn en e-post fra en svensk professor i fødselshjelp ved Uppsala universitet. Han heter Ulf Högberg, og han ønsker hjelp fra Wester.

Den svenske professoren skriver at han neste uke er innkalt som partssakkyndig i Gulating lagmannsrett av et foreldrepar. Og i den forbindelsen lurer han på om Wester kan hjelpe ham med å se på noen røntgenbilder.

Det er av to tvillinger fra Bergen.

Filleristingen

Permene står på rekke og rad. Det er politiavhør, medisinske opplysninger, MR- og CT-bilder av tvillingenes hoder, medisinske publikasjoner og fagrapporter. Til sammen utgjør det nesten 2.500 sider som retten skal forholde seg til.

Bergensparets kamp har vart nærmere tre år, og barna har vært i fosterhjem hele tiden. Politiet henla saken i 2015, men kommunen og barnevernet ville ikke gi seg. De mente fortsatt at tvillingene hadde blitt filleristet.

Foreldrene hadde ikke gjort noe straffbart, men spørsmålet var nå om de skulle få tilbake omsorgen for tvillingene. Tingretten mente det var trygt for barna å flytte hjem igjen da de behandlet saken i 2016. Retten tvilte på at barna noen gang hadde blitt filleristet.

Foreldrene trodde saken var over, men Bergen kommune anket igjen.

Og nå har Knut Wester blitt en del av konflikten, som sakkyndig vitne.

På dommernes venstre side sitter barnas foreldre med sine advokater. I åtte dager skal mor og far nå lytte til 13 ulike fagfolks vurderinger av hva som kan ha skjedd med barna deres. Det har gått svært lang tid siden mor første gang tenkte at dette er absurd.

Kommunens advokat sier kritikerne av diagnosen og skeptikerne er i fåtall. Fra vitneboksen hevder barneleger at disse skeptikerne blir hentet frem av forsvarerne i straffesaker, og at de ofte ikke er fra fagmiljø som behandler barn.

For lagmannsretten blir det enda vanskeligere når rettens to medisinske sakkyndige er uenige. Overlege og spesialist i barnemedisin, Jens Grøgaard, mener guttebabyen sannsynligvis er utsatt for filleristing. På en skala fra 1 til 6, hvor 1 er sikrest, konkluderer han med 3.

Rettens andre medisinske sakkyndige – seniorprofessor i nyfødtmedisin, Vineta Fellman – mener at tvillingene mest sannsynlig fikk blødninger ved fødselen, noe som førte til en ny blødning og høyt trykk i kraniet. Altså en medisinsk tilstand som ikke skyldes vold.

Så går Knut Wester i vitneboksen.

Nok en feil

Han har forberedt et langt og grundig foredrag, bilder og tekst som han går gjennom. Han peker på bildene av tvillingene og legger med sin fulle tyngde og overbevisning frem det han mener har skjedd. En feil, nok en feil.

Det har gradvis gått opp for mannen i vitneboksen at hverken påtalemyndigheter eller dommere kan noe om dette. De er helt avhengige av å få korrekt informasjon fra de sakkyndige. Når de sakkyndige sier at dette er filleristing, må politi og retten tro på det.

Men hva om det de sakkyndige har trodd, er feil?

Den pensjonerte professoren forklarer at han inntil nylig trodde på filleristingsdiagnosen. Som far har han selv kjent på irritasjonen som kan oppstå når et barn hyler i timevis. Men han understreker at dette ikke kan ha skjedd hos disse barna. Her ligger noe annet bak.

Wester forklarer hvordan han i løpet av kort tid har blitt engasjert i mange tragiske skjebner. Han har sett at hele bevisgrunnlaget for filleristingsdiagnosen er av så dårlig vitenskapelig kvalitet, at det umulig kan brukes til å bevise «skyld utover enhver rimelig tvil».

Wester mener diagnosen baserer seg på antakelser om at blodvæske utenpå hjernen og netthinneblødninger, nærmest er ensbetydende med filleristing.

– Den antakelsen er ikke riktig, sier han med trykk i stemmen.

Når de sakkyndige mener at et barn er filleristet, ligger det i det også en antakelse om at det har skjedd ved fysisk vold. Og når foreldrene ikke kan komme opp med en troverdig forklaring på et traume, styrker det mistanken om filleristing, ifølge retningslinjene.

– En farlig feil, en systemfeil, sier Wester.

Dommen

Gulating lagmannsrett velger å lytte til den pensjonerte professoren. Foreldrene blir enda en gang frikjent.

Retten viser blant annet til en dom fra Högsta domstolen i Sverige. Svensk høyesterett konkluderte med at diagnosen filleristing alene ikke var tilstrekkelig som bevis for vold mot barn.

Lagmannsrettens dom blir anket – men forkastet. Foreldrene skal få bli gjenforent med tvillingene sine igjen.

Ga aldri opp

Det ringer på døra og der står de, en liten gutt og ei lita jente. De blir ønsket velkommen av mor og far. Det er en kald novemberdag i 2017. Dette øyeblikket har de ventet over tre år på.

Fosterforeldrene leverer tvillingene for siste gang, og stemningen er trykket. Døra lukkes. Endelig skal de få begynne å leve som en ekte familie igjen.

– Hadde jeg stått alene i dette hadde jeg bare resignert, innrømmer far.

Han er glad han hadde en kone som aldri ga opp.

Foreldrene frykter at flere kan være utsatt for det samme, at uskyldige er blitt dømt. De mener den gamle professoren har oppdaget noe veldig viktig.

– Hadde det ikke vært for Knut Wester, så hadde vi ikke vært en familie i dag, sier moren.

En familie fra Bergen

I FANGET TIL MOR OG FAR: Etter flere år fra foreldrene, fikk tvillingene komme hjem til mammaen og pappen sin i Bergen. I dag prøver de å leve videre som en helt vanlig familie.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Så starter rabalderet

Etter dommen i Bergen får Knut Wester nye samarbeidspartnere i Sverige. Han reiser nå ofte over grensen for å jobbe med nye utredninger og rapporter.

Det resulterer i en svært omdiskutert kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening, 28. september 2018: Har et filleristet spedbarn alltid vært filleristet?

21. desember får Wester et kraftig tilsvar fra store deler av det norske fagmiljøet, signert 18 forfattere. Og siden har debatten rast mellom Wester og de som alltid er sakkyndige i slike saker.

– Hovedtyngden av fagmiljøet er redd for at Wester og noen få andre nå bare er ute etter å så tvil og konstruere alternative forklaringer. Man må spørre seg hva som er sannsynlige forklaringer og hva som er teoretisk tvil, sier rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen ved Rikshospitalet i Oslo.

Han er en av landets fremste eksperter på filleristing, og han var blant de 18 fagfolkene som kom med det kraftige motsvaret.

Den rutinerte rettsmedisineren mener at Wester presenterer gammelt nytt. At barn med eksternt vannhode kan være mer utsatt for å få blødninger har vært diskutert i flere tiår.

Selv om noen sikker sammenheng ikke er påvist, kan ikke muligheten avvises om et barn både har blødninger og eksternt vannhode.

– Men denne tilstanden kan vel ikke forklare et brudd eller et blåmerke? Rettsmedisinske vurderinger må være balanserte og forenklinger må unngås. Vi må alltid være på vakt mot forhold som kan medføre justismord. Men jeg er nå svært bekymret for de som ikke kan forklare seg: De små barna, som ikke har noen stemme i disse sakene, sier Stray-Pedersen.

Han og flere med ham frykter at Westers kamp for å hjelpe uskyldige foreldre, i ytterste konsekvens skal gå ut over barnas sikkerhet og rettsvern.

Foreløpig siste punktum i debattspaltene ble satt 3. mai av Norsk barnelegeforening:

«Vi anser ikke at videre polemikk med Wester om dette emnet på noen måte hjelper barn eller foreldre og ønsker med dette å avslutte debatten.»

Konturer av justismord

Knut Wester sitter på toget på vei til Sverige. Ute passerer små tjern med grønne strå som vokser mot sola. Men dette legger ikke den gamle professoren merke til.

Han blar i en stor bunke med dokumenter og bilder. I løpet av noen måneder vil ekspertgruppen som Wester er en del av, legge frem et nytt forskningsprosjekt.

De har gått igjennom alle dommer som handler om filleristing de siste årene.

Gruppen er ikke ferdig med jobben, men noe så enkelt som aldersfordelingen har de sett på. En av konklusjonene er at alle barna som er filleristet er yngre enn seks måneder.

Det synes Wester er merkelig.

– Hvorfor i alle dager er det bare så små barn som blir filleristet? Kan det ha en sammenheng med at eksternt vannhode opptrer akkurat i denne aldersgruppen?

Professor Knut Wester

FRYKTER AT USKYLDIGE FORELDRE BLIR DØMT: Knut Wester er spesialist i nevrokirurgi og pensjonert overlege ved Haukeland universitetssjukehus, samt professor emeritus ved Universitetet i Bergen.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Riksadvokaten vil orienteres

Deres gjennomgang viser også at det fødes mellom 20 og 25 barn som utvikler eksternt vannhode i Norge hvert år. 86 prosent av disse er gutter.

Og det sammenfaller noenlunde med hvordan kjønnsfordelingen er i rettssakene i Norge: 76 prosent av filleristingssakene gjelder gutter.

– Gutter blir altså filleristet mye mer enn jenter, dersom vi ser på dommene. Et nytt merkelig sammentreff, påpeker Wester.

– At gutter er overrepresentert, gjelder dessverre nesten alle sykdomstilstander, ulykker og skader hos barn og ungdom. Gutter er trolig noe mer sårbare enn jenter, svarer rettsmedisiner Stray-Pedersen.

Men akkurat nå er noe i ferd med å skje.

Flere steder i verden er det diskusjoner i fagmiljøet om diagnosen «Shaken baby syndrome». I USA, Finland, Frankrike og Australia har diagnosen begynt å bli trukket i tvil av enkelte.

Og i mars publiserte Sveriges Radio dokumentaren «Shaken baby-skandalen», som forteller om flere foreldre som har blitt utsatt for justismord. To svenske familier fikk livene sine ødelagt fordi deres spedbarn ble feildiagnostisert som filleristet. I årevis satt foreldre fengslet, mens barna var plassert i fosterhjem.

Først etter mange år ble dommene opphevet av Högsta domstolen. Så godt som alle svenske rettsmedisinere har nå sluttet å bruke diagnosen.

Wester mener at skandalen i Norge ligger i at det store flertallet av sakkyndige nekter å ta innover seg den overbevisende mengden med kritisk vitenskapelig fakta som finnes.

Det som startet med en mistanke, er blitt til en fulltidsjobb for Wester. Etter flere år har han bidratt til at flere familier er blitt frifunnet for barnevold.

Nå har Riksadvokaten bedt om å bli varslet hvis forskningen avdekker feil i det norske rettsapparatet.

Ifølge Wester er det ikke snakk om hvis. Det er snakk om når.