Når ekornene reiser seg mot staten

I Kvænangen i Nord-Troms går det mot «revolusjon». Folk er fly forbanna på staten, som eier mye av områdene i kommunen. Her bestemmer staten, ikke folk. Folk mener staten bare krever og krever, suger penger ut av området, men gir så uendelig lite tilbake.

Men mens det før var hver manns kamp mot Statskog, har kvænangsværinger nå samlet seg.

Kampen begynte for noen år siden. Vel, egentlig begynte frustrasjonene på 1800-tallet. Folk i indre Kvænangen så hverken noe til lensmann eller prest, men skogfuten, han som ville vaske bort lokalbefolkningens «vrangforestillinger» om at de eide områdene de bodde i, kom stadig på besøk.

Mange historier

Men for rundt fem år siden tok kvænangsværingene tak. De mente for mange pålegg, lover og regler ble tredd ned over hodet på dem. Foreningen Indre Kvænangen Allmenning ble dannet under et møte i samfunnshuset i Kvænangsbotn. Det skal ha vært stappe fullt på møtet. Folk med sinte blikk. De var lei. Lei av å ikke få bestemme selv. Lei av en stor og mektig grunneier, Statskog, som de stort sett ikke ser til annet enn når de krever penger. Folk kjempet hver sin kamp mot Statskog, og det er flere historier enn et år er langt.

Historien om han Kai Petter som nekter å betale festavgift for eiendommen familien flyttet hjem til etter krigen, og plutselig fikk beskjed om at de ikke lenger eide. Historien om faren til ho Anne-Gerd som lå på dødsleiet da han endelig fikk tillatelse til å sette opp naustet. Slektningene bestemte seg for å bygge, men så satt Statskog ned foten. I dag står bare grunnmuren der. Og historien om han Tryggve, læreren som hver vår tar barna med i fjæra for å rydde søppel, men som får nei når han spør Statskog om de vil sponse med penger til pølser og brus.

Og historien om da Statskog satte opp en bom som sperret inn i et friluftsområde. Lokalbefolkningen ble forbanna, og bommen ble herpet og vandalisert. Etter sigende vet ingen hvem som gjorde det, men i dag står det ikke lenger noen bom der. Hendelsen opprørte en Statskog-ansatt så mye at han dro alle kvænangsværinger under samme kam på sin private Facebook-profil – slik: «Ekornhau!».

Gravde frem dokumenter

På grendehuset i Kvænangsbotn sitter to engasjerte lokalpolitikere. De er allerede nevnt, Anne-Gerd (H) og Kai Petter (SV). De har begge hatt sitt og stri med mot staten.

– Vi er fullstendig klar over at Statskog er sur og sint på oss som bor her, men det får de i guds navn bare være. Vi er ikke populære, men det virker å være gjensidig, sier Anne-Gerd Jonassen.

I Nord-Norge gjelder ikke fjelloven, en lov som gjør at lokalbefolkningen både kan bestemme og ta seg betalt på statens grunn, slik de får sør i landet. Denne uken ble det klart at Høyre på sitt landsmøte utenfor Oslo har bestemt at de vil innføre fjelloven i nord, men Kai Petter Johansen, som også leder Indre Kvænangen Allmenning, er ikke fornøyd med bare det.

– Vi vil ha staten helt ut av Kvænangen. Jeg skal ikke snakke for alle bygda, men det er det som har vært tonen så langt i arbeidet og i møtene vi har hatt, sier han.

Gjennom foreningen har de gravd og leitet i papirer, og funnet dokumenter fra riksarkivet. Mye informasjon er kommet frem, informasjon som folk overhodet ikke visste noe om.

– Vi har funnet papirer som bekrefter hva folk mener. Før visste ikke folk at det fantes papirer, sier Johansen.

Statskog med «fiske-comeback»

Saken om Statskog er stor i bygda. Knapt et møte blir holdt uten at temaet kommer opp. Nå som folk i indre Kvænangen er kommet sammen i ei forening, slipper de å kjempe én og én mot staten. Men vel så viktig med å ha ei forening er at både bevisstheten og kunnskapene til folk om statens eierskap, har økt, ifølge Johansen.

– Nå kan vi dele erfaringer. Det øker bevisstheten og engasjementet. Det er ikke så lett å stå alene mot Statskog, slik det var før. Det var lettere for Statskog å angripe én og én og vanskeligere for enkeltpersoner å stå imot og vite hva man skal gjøre, sier han.

Foreningen har fokusert mye på fiskerettene. Folk i Kvænangen hevder å ha kultivert fiskevann ved å sette ut fisk, men Statskog tar seg likevel betalt ved å selge fiskekort. Nå har lokalbefolkningen funnet en gammel dom fra 50-tallet der noen lokale karer fikk medhold i retten etter å ha blitt tatt for tjuvfiske. Retten mente at staten ikke hadde rett til å selge fiskekort.

Etter dommen holdt Statskog seg unna i flere tiår, og folket solgte selv fiskekort. Helt til Statskog plutselig kom tilbake.

– Dette tar vi oss av, var beskjeden lokalbefolkningen fikk, sier Johansen

Han innrømmer glatt at han i dag fisker uten å kjøpe kort.

Statskog: – Vi støtter Kvænangen

På Universitetet i Tromsø sitter en professor som godt kjenner til forholdene i Kvænangen. Knut Bjørklund forteller at i 1866 kjøpte staten store områder i Nordreisa og Kvænangen

– Vi må huske at før 1866 var det akseptert at folk hadde rettigheter i utmarka, og ikke minst fiskeretten. Kvænangsværinger hentet matfisk og hevdet at de hadde rett til det. Dette ble bekreftet i rettssaken i 1954 der folk ble frikjent etter å ha vært anmeldt for å drive fiske uten fiskekort, sier Bjørklund.

– I dag er det Statskog som selger kort til elva. Hva slags hjemmel de gjør det etter, har jeg aldri skjønt.

Regionleder i Statskog Kåre Rasmussen forteller at Statskog frem til 80-tallet hadde en forpakningsavtale med Kvænangen Jeger- og fiskeforening:

– De solgte kort både til elv og vann. Når Statskog Fjelltjenesten ble opprettet tidlig på 80-tallet ble mange slike avtaler sagt opp i Nordland og Troms. Fra overtakelsestidspunktet har Statskog selv solgt fiske- og jaktkort også i Kvænangen. Med andre ord har Statskog vært til stede, selv eller ved avtale, i mer enn 100 år, sier han.

Når man reiser gjennom Kvænangen, med sine knapt 1200 innbyggere, og snakker med folk, er påstandene om Statskog mange. Et ensidig bilde av en grisk bedrift som ingen ser noe til, men som likevel skal bestemme etter eget forgodtbefinnende, og for å tjene penger. En bedrift som tapper lokalsamfunnet, og som – spørs hvem du spør – gir lite eller ingen ting tilbake.

Men Statskog selv er langt fra enig. Kåre Rasmussen synes ikke minst påstanden om at Statskog ikke gir noe tilbake, viser at folk mangler kunnskaper.

– Jeg vil tilbakevise at vi ikke tilbakefører inntekter eller ikke bruker penger i mange kommuner.

Rasmussen sier at Statskog tvert imot har støttet mange lokale prosjekter i Kvænangen:

– Det er jo slik at i mange små kommuner er det et svakt næringsliv, og da har vi i samarbeid med kommunen og de som jobber med næringsutvikling forsøkt å støtte det som kan bidra til flere arbeidsplasser. De siste seks årene beløper dette seg til cirka én million kroner, direkte tilført Kvænangen kommune, forteller han.

I gamle dager, da folk jobbet i skogen, var Statskog en arbeidsgiver i Kvænangen. Slik er det ikke lenger, noe Rasmussen forklarer til at folk sier de ikke ser mye til Statskog:

– Vi prøver så godt vi kan å ha kontakt med lokalbefolkningen, med lokale lag og foreninger. Men det er klart, det er begrenset hva vi kan rekke over. Vi er tross alt bare syv stykker på kontoret i Troms, sier han.

Professor: – Pengene forsvinner sørover

Professor Ivar Bjørklund forklarer hvordan Statskog stadig har blitt mer upopulær i Kvænangen.

– Fram til 1960-tallet fungerte det rimelig greit fordi det var arbeid å få i skogen. Folk ble ansatt av Statskog og høgde tømmer. Men siden 60-tallet har det bare gått en vei. Den siste skogfogden forsvant rundt 1960, og siden da har inntektene gått rett sørover til Statskog, forteller han.

– Og så er det forholdet med at fjelloven ikke gjelder i Troms, og dermed må folk betale til Statskog – i den grad de har gjort det – for å bruke utmarka, sier han.

I 1993 ble Direktoratet for statens skoger endret til Statskog, og dermed også til et forretningskonsept som skulle tjene penger.

– Da var det mye som skjedde. Festavgifter og tomtepriser gikk i været. Det gjelder også jakt- og fiskekort. Statskog er i dag en bedrift som skal tjene mest mulig penger. Det har jo folk i Kvænangen fått merke. Det reagerer de tydeligvis på, og synes ikke det har gått helt redelig for seg, forteller Bjørklund.

Solgte jaktkort på privat eiendom

Det var den dagen Donald Trump holdt sin første tale etter valget. Det var 11. januar, og langt unna storpolitikkens sentrum, i Målselv kommune i Troms, satt trolig noen Statskog-ansatte og grublet over et kart.

Det var i alle fall denne dagen kartet ble oppdatert, kartet over området Gærbet i Kvænangen.

En hyggelig kar, som Statskog kaller ham for, hadde nemlig like før høflig henvendt seg til dem. Han fortalte at da han skulle kjøpe jaktkort oppdaget han at området han skulle kunne jakte på ikke bare var statens eiendom, men også hans egen og rundt 10 andre grunneiere i området.

Grensene var blitt trukket feil, og slik hadde det vært noen år. Statskog solgte rett og slett jaktkort på privat eiendom.

Den hyggelige karen heter Jan Arne Jakobsen. I motsetning til mange i Kvænangen har han ikke noe imot Statskog. Jakobsen har bodd 20 år i Finnmark, og sier han med egne øyne har sett hvordan Finnmarkseiendommen fungerer. Og noe slikt vil han ikke ha i Troms.

Han ler av hele situasjonen med Statskog og jaktkortene, og forteller:

– Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd skrev jeg til dem, og spurte hvilken hjemmel de hadde til å gjøre det. Da fikk jeg raskt et svar tilbake der de beklaget og skrev at jeg hadde helt rett.

Kåre Rasmussen i Statskog forteller at grensene ble trukket feil for fire år siden da Statskog digitaliserte kartene.

– Vi erkjenner at vi har gjort en feil i Kvænangen, og vi fjernet det umiddelbart fra våre kart. Vi gjorde ei utregning på hva vi kan ha hatt som i inntekt på de rundt 20 kvadratkilometerne dette gjaldt, og tilbudte en sum på cirka 20.000 kroner. Vi tok litt godt i, fordi vi synes det var litt dumt at vi har gjort en feil, sier han.

– Har skjedd før

Noen kilometer lenger inn ved den islagte fjorden, ikke langt fra Kvænangsbotn, bor Trygve Enoksen. Han hevder at dette ikke er første gang Statskog selger jaktkort på privat grunn:

– Første gang jeg ble oppmerksom på dette var på 80-tallet. Plutselig smalt det i skogen like ved huset jeg bodde i. Jeg spurte jegerne om hva som skjedde, og da svarte de at de trodde de var på staten sin eiendom og viste meg et jaktkart. Jeg tok kontakt med Statskog og da ble det ordnet, forteller han.

– Før trodde man at det dreide seg om feil, og at et bare var å si fra og så ordnet de opp i det. Men det viser seg at de fortsetter med det, sier Enoksen.

Statskog sier at de ikke kan svare på ting som har skjedd for lenge siden:

– Jeg har ikke historisk kunnskap. Jeg har jobbet i Statskog i åtte år. Hvis det hevdes at vi har gjort feil før, kan jeg ikke svare på det. Det er vel slik at alle kan gjøre en feil, og da bør man stå opp og rette det opp, sier Kåre Rasmussen.

– Statskog må ut

Tryggve Enoksen blar sin store samling av papirer og dokumenter han har hjemme. Her kan vise til artikler om statsforvaltningen i Kvænangen helt tilbake til 1800-tallet.

Enoksen er læreren som sier han ikke får støtte fra Statskog for at barna på Kjækan skole skulle få pølse og brus når de har våropprydding av søppel i fjæra. Private grunneiere stiller opp, men ikke Statskog. Til det svarer Statskog at de generelt støtter mange små tiltak i Kvænangen, blant annet innen idretten.

Men Enoksen er ikke fornøyd. Ved siden av lærerjobben er han SV-politiker i Kvænangen, og han har ingen ting til overs for Statskog:

– Jeg mener at det største problemet med Statskog er det motsatte av hva landbruksministeren sier. Han sier at de utvikler områdene og tilfører ressurser, men det er ikke sant. Tvert imot – de utarmer områder og er en trussel for bosetting og næringsliv, mener Enoksen.

– Hva vil du ha endret?

– Jeg synes Statskog skulle vært avviklet helt, i alle fall for Nordland og Troms. Man må stille spørsmål ved deres eierskap her og rettigheter til eiendom i store områder, sier han.

– I stedet for at vi har en ekstra skatt gjennom Statskog, burde ressursene vært tilbakeført i lokale allmenninger. Vi kunne utviklet landbruket og reiseliv. Det ville betydd mye for bygda.

Varsler mulig rettssak

Tilbake til grendehuset i Kvænangsbotn. Her har de langbord og bar, for disse lokalene brukes til fest. Men her møtes også sinte folk når det holdes viktige møter om utfordringene til de få som bor langs fjorden. Det er nettopp her en mulig ekorn-revolusjon kan ha startet.

Anne-Gerd Jonassen og Kai Petter Johansen ser ikke bort ifra at folks kamp mot Statskog kan havne i domstolene. Slik det blant annet gjorde på 90-tallet i den såkalte Svartskog-saken i Kåfjord i Troms – en sak som førte til at folk lokalt fikk kastet Statskog ut av skogsområdet de hadde brukt gjennom generasjoner.

– Kan det bli en ny Svartskog-sak i Kvænangen?

– Det kan det bli. Vi har ganske like forhold rettslig sett som dem, med samisk og kvensk bosetting og samme kultur. Framferden til Statskog kan jo føre til at det blir rettslige skritt. Det vet vi ikke. Det må vi avklare, sier Johansen.

Jonassen nikker:

– Før flirte vi bare av hvor dumme staten er. Nå begynner vi å bli irriterte, og da er det noe helt annet.

MER OM FJELLOVEN:

• I Nordland og Troms gjelder ikke alle lover i Norge
• – Nok et forsøk på å utsette saken om fjelloven
• – Nå må vi ta saken i egne hender
• Ikke helt enige om ordet «enighet»
• Statskog ville ta betalt for å sette opp dette skiltet
• Senterpartiet vil endre lov som «forskjellsbehandler» nordlendinger
• SV vil ha loven inn i landbruksmeldinga
• – Tiden er overmoden for en reform
• Denne ordføreren varsler søksmål mot staten