Der loven ikke gjelder

– Vi har store arealer, men de er ikke tilgjengelige for oss, sier sauebonde Leif Bjørnar Seppola.

I Storfjord, på den smale landstripa mellom fjorden og bratte fjell, klorer han seg fast. På det meste har han 500 dyr.

Dyrene må ha mat, og for å skaffe mat må Seppola ha slåttemarker. Men det er staten som eier mesteparten av arealene i Storfjord kommune, og selv om det er nok plass til slåttemarker får ikke Seppola kjøpe mark av staten.

Derfor må Seppola hente omtrent 75 prosent av fôret til sauene i Signaldalen som ligger to og en halv mil unna, og transportere høyet med trailer til tettstedet Skibotn der bruket hans ligger.

Det liker ikke Seppola:

– Vi får ikke brukt arealene her. Og om vi får, er det på korte leiekontrakter fra staten som gjør at vi ikke kan gjøre store investeringer, sier han.

Mens Seppola må betale for arealer, slipper bønder i sør å betale for å bruke statens grunn. Seppola synes det er urettferdig at han og andre i Nord-Norge forskjellsbehandles fra folk som bor i sør.

Men det han synes er urettferdig, handler om mye mer enn bare leiepriser.

For dette handler nemlig om retten til å bestemme, og om hvor verdiene havner. I sør kan bygdefolk selv bestemme, selv om staten er grunneier. Bygdefolket har retten til både beite og seterdrift, og også jakt, fangst og fiske, gjennom demokratisk valgte styrer. Disse forvalter området etter fellesskapets beste; sørger for å ta vare på områdene, utvikle dem og sikrer at inntekter ikke tas ut, men blir værene igjen i lokalsamfunnet.

Men slike styrer, såkalte fjellstyrer, finnes ikke på områder staten er grunneier i Nord-Norge. Årsak: Fjelloven – en lov som gjelder kun for Sør-Norge, men ikke i nord (Se faktaboks). Fjelloven gir bygdefolket en sterk rett til å bruke sine egne områder, både høyt og lavt.

– En koloni

Men i nord er det Statskog som både bestemmer og tar seg betalt.

– Jeg synes at vi skal likebehandles med resten av landet, og at vi her i nord ikke lenger skal være en koloni som er satt utenfor lov og rett i all forvaltning av det området som vi har levd av fra eldgammel tid, sier Seppola.

25 kilometer fra Seppolas brekende sauer ligger kommunesenteret i Storfjord, Hatteng. Her har Hilde Johnsen kontor.

Johnsen jobber med å utvikle reiselivet langs fjordens mektige natur og vakre tinder. Men siden fjelloven ikke gjelder i Troms, fikk Johnsen seg for litt siden en kjedelig overraskelse.

Men før vi skal bli mer kjent med Johnsen skal vi se på hva som egentlig er gjort for at folk i nord skal få bestemme over eget land og vann. Det er i år nemlig 10 år siden det ble utarbeidet et forslag om at folk i Nordland og Troms selv skulle få bestemme på statens eiendom.

Det var Samerettsutvalget 2 som jobbet frem forslaget om statens grunn i Nordland og Troms.

Havnet i «ei skuff»

Samerettsutvalget 1 hadde da allerede hatt som oppgave å se på Finnmark, noe som i 2005 førte til Finnmarksloven. Statens grunn i Finnmark ble overført til et eget organ, FeFo, som i dag forvalter eiendommen på vegne av befolkningen i fylket.

Men i Nordland og Troms har befolkningen fortsatt liten innflytelse på statens grunn, og ingen fjellov slik som i Sør-Norge.

Samerettsutvalget 2 foreslo derfor – blant annet – at folk som bodde i de to fylkene skulle ha ansvaret for å ta hånd om sine lokale områder, og ikke staten. Det skulle bli ei forvaltning etter fjellovens prinsipper, med lokale styrer, men der fylkeskommunene og Sametinget er grunneiere.

Men saken er fortsatt ikke blitt behandlet av politikerne.

Flere fra Samerettsutvalget NRK har snakket sier at Statskog har motarbeidet prosessen for å sikre sine egne inntekter i Nordland og Troms.

I Mo i Rana i Nordland bor sauebonde Johan Petter Røssvoll. Han var medlem av Samerettsutvalget 2, og forteller at det ble brukt store ressurser på utredningen. At den ennå ikke er behandlet i Stortinget, nå, 10 år etter, kaller han «meningsløst».

– Det er skammelig at man velger å skygge unna denne saken. Dette er udiskutabelt en skamplett i norsk forvaltningshistorie, sier Røssvoll.

På områder staten eier i Sør-Norge sørger de lokale fjellstyrene for at inntekter fra for eksempel festeavgifter, jakt- og fiskekort blir værende igjen i lokalsamfunnet, mens i Nordland og Troms går de samme pengene til staten.

– Jeg er overbevist om at det er Statskogs økonomiske interesser i Nordland og Troms som gjør at saken fortsatt står der den gjør i dag, sier Røssvoll.

Røssvoll, som også er politiker i Senterpartiet, mener Statskog har drevet en «hard lobby» overfor politikerne, noe som har ført til at Samerettsutvalgets utredning ikke har blitt behandlet for lenge siden. Han mener prosessen er motarbeidet «med nebb og klør».

– Jeg har selv erfart Statskogs forsøk på å trenere alle forsøk fra landsdelen på å få det samme forvaltningsregimet som er i Sør-Norge. Det har vært alskens argumentasjon som har vært stygg, og med skremselspropaganda, sier han.

Når Statskog får se kritikken fra Røssvoll svarer kommunikasjonssjef Trond Gunnar Skillingstad kort:

– Meg bekjent driver ikke Statskog med lobbyvirksomhet.

– Skammelig for demokratiet

I Sør-Norge finnes det i dag 26.220 kvadratkilometer med såkalte statsallmenninger, der staten er grunneier men bygdefolket likevel har sterk bruksrett. I Nord-Norge eier staten 64.358 kvadratkilometer, der de som bor der selv ikke får bestemme.

Røssvoll er bekymret på vegne av Nordland og Troms.

– Vi ser at verdiene i Nord-Norge pløyes vekk. Tomter innløses og pengene forsvinner ut av landsdelen, sier han.

Per Skorge, generalsekretær Norges Bondelag, er også sterkt kritisk:

– Dette er en skam for demokratiet, sier han.

– Vi har i sør en fjellov med fjellstyrer og ei fordeling av inntektene. Bonden har også rettigheter til å bruke skogen og arealer. I Nordland og Troms har bonden ingen hogstrett, og begrenset muligheter for leie av jord. Altså ei betydelig forskjellsbehandling mellom bønder i nord og i sør. Dette er helt urimelig, sier Skorge.

Ingen fjellov – ingen statsstøtte

Tilbake til Storfjord: Hilde Johnsen, styreleder i Visit Lyngenfjord, peker ivrig mot de majestetiske tindene i kommunen.

– Se! Der har vi et fint fjell!

I Storfjord er reiselivet i vekst. Spesielt er det mange aktive turister som vil bruke den vakre naturen, blant annet til å sykle på stiene.

Naturbasert reiseliv er noe Johnsen vil utvikle videre i kommunene langs Lyngenfjorden, deriblant Storfjord. Men, det må være bærekraftig. Infrastrukturen i naturen må være god, med tanke på stier, løyper, toalettforhold og rasteplasser.

Men Johnsen mangler driftsmidler:

– Norge satser jo på naturbasert reiseliv. Jeg leitet etter hva som finnes av nasjonale midler og så fant jeg «fjellsatsinga». Jeg tenkte at det må jo være midt i blinken for Lyngenfjorden med så mye fjell, sier Johnsen.

Fjellsatsinga er en statlig satsing. Men det viste seg at dette er en satsing som ikke gjelder i Nord-Norge.

– Den gjelder i Norge til og med Trøndelag. Det syntes jeg var rart, men etter hvert fikk jeg kjennskap til at dette er fordi fjelloven ikke gjelder i Nord-Norge, forteller Johnsen.

Fjellsatsinga gjelder altså kun der fjelloven gjelder.

– Det er tankevekkende at det er så ulike vilkår i Nord-Norge i forhold til resten av Norge. Det er en lov som ikke gjelder her, og hvorfor gjør den ikke det, spør Johnsen.

Hun forteller at hun nå leiter videre etter andre løsninger for midlene som mangler.

Vil innføre fjelloven

Litt lengre sør i Troms finnes det noen som vil ta saken i egne hender. I fjell og utmark, på innlandet i fylket, et sted mellom havet og svenskegrensa, der gradestokken kan bikke 30 blå, ligger forsvarskommunen Bardu.

Det er desember, og midt i mørketida. Sp-ordfører Toralf Heimdal grunner rundt i snøen noen kilometer fra kommunesenteret Setermoen, for å vise frem utmarka han og kommunen ikke får bestemme over selv.

Også her er det staten som eier mesteparten av arealene. Og siden fjelloven ikke gjelder, så er kommunen, ifølge Heimdal, «helt på sidelinjen» når det skal tilrettelegges i utmarka. Det er staten, ikke Bardu, som bestemmer.

Det vil Heimdal gjøre noe med. Han skal nemlig være litt rampete og innføre fjelloven i Bardu, for deretter å se hva som skjer.

– I hver kommune der det er statsallmenning skal det være et fjellstyre, ifølge fjelloven. For oss blir det da Bardu fjellstyre, forteller Heimdal stolt.

Ideen er ikke ny. I 1996 erklærte kommunen at fjelloven skal gjelde i Bardu, men Landbruksdepartementet protesterte. Der ligger saken.

– Det vi nå skal gjøre er å velge et fjellstyre, og få det inn til departementet for godkjenning, forteller Heimdal.

– Betydelige inntekter

Heimdal mener at etter at Samerettsutvalget 2's innstilling havnet i ei skuff ligger nå alt til rette for å kreve at fjelloven innføres i Bardu.

Han sier at saken først og fremst er prinsipiell:

– Vi skal ha likebehandling i hele landet. Det er et prinsipp at det finnes sånn passe brukbart med vett også i kommunene med statsgrunn i Nordland og Troms, til at vi kan styre våre egne områder, sier Heimdal.

Deretter er det et økonomisk spørsmål. Heimdal snakker blant annet om at inntekter fra salg av jakt- og fiskekort blir værende igjen i Bardu, og ikke går til staten. Og om Forsvarets bruk av statens grunn i kommunen i dag kunne være en stor inntekt for kommunen.

– Jeg tror vi vil kunne forvalte grunnen som Forsvaret leier bedre lokalt enn de gjør det fra Statskogs kontor i Namsos, sier Heimdal.

– Omfattende arbeid

NRK har i arbeidet med denne saken stilt Statskog spørsmål ved hvorvidt penger som Statskog tjener i Nordland og Troms tilbakeføres til lokalsamfunnene.

Statskog svarer at det er to samarbeidsavtaler med Nordland og Troms. Statskog har siden 2006 gitt årlige overføringer til Nordland og Troms til lokale tiltak. Dette gjelder særlig i de kommunene hvor Statskog er stor grunneier. En million kroner har hvert av fylkene fått, hvert år.

Men den millionen imponerer ikke Bardu-ordfører Toralf Heimdal. Dersom han får viljen sin og innfører fjelloven, mener han at festeavgifter alene vil utgjøre millionbeløp, kun for hans kommune.

NRK har også spurt Statskog om en annen utfordring, at bondelag og bønder mener det ikke er god nok tilgang på arealer. Til dette svarer Statskog at de har solgt unna noe eiendom. 90 prosent av det solgte arealet ligger i Sør-Norge. De 10 prosentene i Nordland og Troms har vært kjøpt opp nesten kun av lokale bønder.

I fjor høst hadde Statskog solgt 187 eiendommer, landet rundt, som samlet utgjorde nærmere 400.000 dekar.

Statskog sier at spørsmål om at det noen mener er problemer med måten de fungerer og jobber på, må rettes over dem. Altså, til politikerne.

Landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) er en politiker. Og den som har ansvar for Statskog. Det er februar, og i strålende sol og en liten minusgrad på nesetippen vandrer han rundt Nord-Norges nest største by Bodø.

– Nå selger vi unna eiendom, sier han.

Salget gjelder altså både i nord og sør. Men spørsmålet om det er forskjellsbehandling på statens grunn i Nordland og Troms – i forhold til sør i landet – svarer han ikke på.

– Vi selger en del skogeiendom for at det skal komme på lokale hender. Det er et av svarene. 90 prosent går til lokale kjøpere eller kjøpere i nabokommunen. Så det vil bedre seg – også her i nord, sier han.

– Men det er viktig å huske på at den totale forvaltningen som Statskog utfører, gjør at vi har enorme muligheter til jakt, fiske og andre naturressurser. Og det gjør at Statskog kommer til å eie en del skog i tiden fremover, avslutter Dale.

Men i Nord-Norge vil mange det altså annerledes, å få Statskog helt bort fra skog og fjell. Det vet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H). I 2016 uttalte han at han har tro på at Samerettsutvalget 2, som altså blant annet foreslår å fjerne Statskog i de to fylkene, skulle komme i havn samme år.

Men foreløpig er den ikke det.

Kommunaldepartementet sier til NRK at arbeidet med innstillingen er stort og omfattende. Arbeidet ble startet i 2014, men foreløpig er ikke lokal forvaltning i Nordland og Troms blitt vurdert. Slik forvaltning er et tema kun i en del av Samerettsutvalgets innstilling.

To bygder – to poler

Historien om Statskogs eierskap i Storfjord i Troms er også en historie om to nabobygder som har gått hver sin vei. I Skibotn i Storfjord har landbruket, som i resten av kommunen, over tid blitt bygget ned. Sauebonde Leif Bjørnar Seppola er nå en av kun fire som fortsatt holder stand.

Det er desember, og et snev av dagslys i mørketida forsvinner snart mens laptopen til Seppola lyser opp ansiktet hans inne på gårdshuset i Skibotn.

– Her ser vi et kart over allmenningene i området, sier han.

– Der er Skibotn og der er nabobygda Manndalen. For noen år siden var situasjonen for de to bygdene lik, nemlig at staten påberopte seg eiendomsretten hos begge.

Seppola klapper igjen laptopen.

– Men i dag bygges det setre og dyrkes jord i Manndalen, det organiseres med gjerding for utnyttelse av beiterett. Mens her i Skibotn er det ikke tillat, sier han.

– Her blir byggverk fjernet. Sist sommer krevde Statskog at den ene av de tre siste jeterbuene i bygda kunne fjernes. Den ble revet ned, forteller Seppola.

Han er en engasjert kar. Ved siden av landbruket leder han Skibotn saubeitelag og er styremedlem i Troms Sau og Geit.

Manndalen i nabokommunen Kåfjord ligger drøyt tre mil unna Skibotn. Her har lokalbefolkningen kjempet hardt for retten til å bruke området, slik bygdefolket på statlig grunn i Sør-Norge. De har kjempet, og vunnet.

Nå er Statskog borte, for alltid, og manndalingene eier utmarka si.

Det hele startet i 1993 da bygdefolk i Manndalen ble stevnet inn for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Dette var en særdomstol skulle sette grensen mellom statlig og privat grunn i de to fylkene.

En mann som var sentral for å snu utviklingen i bygda var Eilif Oddmund Larsen, tidligere sametingsrepresentant (Ap), og medlem i Samerettsutvalget 2. Han var med å fronte den såkalte Svartskog-saken.

– Årsaken til at bygdefolket ble stevnet inn, var at vi brukte Svartskogen som om den var vår egen, forklarer Larsen.

De hugget ved i skogen og tok den med til gårdene sine, uten å tenke på at staten var eier av området.

Larsen speider utover landskapet fra stuevinduet sitt, ikke langt unna det store skogsområdet Svartskogen. Han tar seg en slurk av kaffen.

– Manndalingene er kjent for at man ikke godtar alt. Vi godtok ikke statlig innblanding, sier han.

Krever et regelverk

I 2001 ble saken avgjort i Høyesterett. I dommen fikk bygdefolket eiendomsretten over utmarka i Svartskogen. I dag forvaltes den lokalt, og folk hugger ved både gratis og lovlig.

Men i Skibotn i Storfjord er det altså fortsatt stillstand. Sauene til Leif Bjørnar Seppola breker likevel fornøyd når de får mat, uvitende om fjellov, samerettsutvalg og offentlig forvalting.

Uvitende er de også om at bruket kanskje blir lagt ned. I alle fall om man skal tro Seppola. For ham er det først og fremst viktig å få et regelverk å forholde seg til – slik at han vet hvordan man blir behandlet, og at avgjørelser for Skibotn ikke skal tas av ukjente folk på et kontor i Namsos.

Til NRK forteller Storfjord-ordfører Knut Jentoft at de nå har god tro på å sart få til en avtale med Statskog om en bedre avtale for bønder for leie av jord. Men blir ikke forholdene i Skibotn bedre, kan enda et gårdsbruk i bygda bli lagt ned, advarer Seppola:

– Jeg har tenkt på om jeg heller bør kjøpe et bruk et annet sted hvor det er bedre tilgang på arealer. Her ser det ut til at målsettingen er å få stoppet det lille som er av jordbruk.

LES OGSÅ:

• Frykter opprivende rettssaker om Finnmark
• Klager på ekspropriasjon av alpintomt
• – Rasering av bynært jordbruksområde