Normal

En reise fra Ungarn til Utøya

«De hatade» er en skarp, svensk, og aktuell reportasjebok om høyreradikalisme strømninger, hvor terroren på Utøya blir sett i en europeisk sammenheng.

Magnus Linton

Forfatteren av «De hatade», Magnus Linton, har tidligere vært nominert til Augustprisen for sine reportasjebøker.

De hatade

«De hatade»

Den svenske journalisten Magnus Linton var i mange år redaktør i den venstreorienterte tidsskriftet Arena, men har også blitt nominert to til den svenske Augustprisen to ganger for reportasjebøkene sine – sist for Cocaina, der han utforsket de politiske konsekvensene av kokainproduksjonen i Latinamerika.

Denne gangen beveger han seg i retning av problemstillinger som norske lesere føler tettere på kroppen

Høyreradikale skyteskiver

De hatade er tittelen på boken. Undertittelen lyder: Om Radikalhögerns måltavlor. En norsk oversettelse av det ordet må bli noe sånt som skyteskiver - og allerede her er det lett å føle på det ubehaget som kan melde seg når journalister tar i bruke kjente metaforer for å skildre grusomme hendelser.

Men den erfarne skribenten Magnus Linton vet hva han gjør og hvor han skal.

Den knapt 160 sider tykke boken består av tre kapitler, hvor vi følger forfatteren til områder hvor høyrerekstremister og høyreradikale klarte å prege den politiske dagsordenen i 2011. Jeg forstår det slik at boken hadde vært under planlegging lenge, men at den etter den 22. juli måtte ende på Utøya, som Linton skriver i forordet: "det var inte meningen at boken skulle sluta der, men det ble oundvikligt".

Nyfascisme i Gyöngysöspata

Men før vi kommer så langt har Linton tatt oss med på reportasjereiser til Ungarn og Nederland. Han reiser til den lille byen Gyöngysöspata, hvor det høyreradikale og Linton bruker også begrepet nyfascistiske, partiet Jobbik fikk 34 prosent av stemmene. Partiet har opprettet tvungen arbeidsplikt for ungarske sigøynere i noe kan minne om arbeidsleire. Partiets medlemmer ifører seg uniformer og marsjerer gjennom gatene.

Med sin oppsøkende metode minner Magnus Lintons bok om reportasjebøkene til Åsne Seierstad, og da kanskje spesielt bøkene hennes fra Serbia og Irak. Han snakker direkte med dem ofrene, før han setter dette "casestudiet" inn i en politisk sammenheng - da gjerne ved hjelp av intervjuer med en lokal ekspert på feltet.

Lite selvbiografisk

Et sympatisk trekk ved Lintons måte å gjøre dette på er at han ikke skriver seg selv inn som en aktør i historien, men isteden velger å stole på den autoritet han har som forteller av historien. Her skiller han seg markant fra tendensen i norsk reportasjejournalistikk de siste årene, hvor journalisten gjerne selv spiller en vesentlig rolle i fortellingen.

Med stø hånd leder han oss fra sigøynere og romfolk i Ungarn til Geert Wiilders og hans antimuslimske og høyreradikale parti PVV. Linton viser hvordan Wilders sammen med nå avdøde Theo van Gogh og aktivisten Ayan Hirsi Ali har maktet å skape en muslimfiendtlig opinion i det en gang så liberale Nederland. Han forteller også om den amerikanske essayisten Bruce Bawer som bosatte seg Amsterdam sent på nittitallet for å leve et fritt og moderne liv med sin mannlige kjæreste. Bawer ble sjokkert over å finne nabolag, hvor kvinner uten unntak bar hijab. Disse inntrykkene resulterte senere i boken «While Europe slept», hvor han spår at Europa vil gå under og muslimene vil ta over. Bawers bok er hyppig omtalt og sitert i manifestet til Anders Behring Brevik, og dermed er vi over i de siste kapittelet i denne boken, som har handler om massemordet på Utøya.

Intervjuer overlevende

Magnus Linton interjvuer de overlevende AUFerne Jorid Nordmelan og Eivind Barth-Eide, samt Ali Esbati, som er analytiker ved tankesmien Manifest, som også befant seg på Utøya den 22. juli. Dertil kommer intervju med forsvarsminster Espen Barth-Eide og Thomas Hylland Eriksen. Frp må finne seg i å bli plassert i selskap med andre høyreradikale partier i Europa, og Linton utnevner Christian Tybring-Gjedde til partiets sjefsidelog, noe kanskje ikke Siv Jensen ville vært helt enig i.

I og med at Linton hele tiden navngir hvem han snakker med og har latt kildene sine lese det han har skrevet, virker boken veldig etterretterlig og lett å følge. Et unntak er når Linton siterer Peder Jensen - også kjent som Fjordman - som ifølge Linton har sagt at fienden er (...) "de krafter av politisk korrekt mångkulturell marxism som fordärvat den västerlandska kulturen". Hvor og når Fjordman skal ha skrevet dette får vi ikke vite.

Utøya-kapittelet berører i liten grad debatten om Breiviks eventuelle sinnsykdom. Isteden plasserer Linton Behring Breiviks forestillinger om statsfeminisme, kulturmarxisme, og eurabia i sammenheng med tilsvarende tankegods i de to andre landene han har reist i - og åpenbarer på den måten interessante koblinger for leseren.

Klokken er fem på tolv

Et talende eksempel, som også kan tjene som en grenseoppgang mellom høyreradikalisme og høyreekstremisme, er at mens den høyreradikale Geert Wilders mener at klokken nå er fem på tolv i forhold til muslimenes overtakelse av Europa, så mente den høyreekstreme Breivik at klokken var slagen og at det derfor var nødvendig å gripe til handling.

Det er denne bokens store fortjeneste at Utøya-tragedien blir sett i et politisk perspektiv, for politikk kan man bekjempe. Så er det også slik at Utøya-tragedien fikk et slikt omfang at det sprenger enhver ramme. Uansett hvor drivende godt Linton skildrer hendelsene den 22. juli opp mot omfanget av tragedien kommer faktisk også Lintons reportasjespråk til kort.

P.S: Boken utkom den 19. januar i den nystartede serien Atlas reportage. Den er en liten velutstyrt paperback, og priset til den sympatiske prisen 125 kroner. Det burde være mulig for et norsk forlag å utgi denne typen debattbøker enkelt utstyrt med et tilsvarende prisnivå.