NRK Meny
Normal

Besettelse og arkeologi

Vidar Sundstøls nye roman «Besettelsen» er på sett og vis en nedtur etter Minnesota-trilogien. Som spenningsroman i Dan Brown-land, holder den allikevel en hel del vann.

Vidar Sundstøl

Anmelderen klarer ikke fri seg fra tanken om at Vidar Sundstøl er en vesentlig bedre forfatter enn denne nye boka antyder.

Foto: Tiden/Paal Audestad

Det er kanskje urettferdig når jeg uten videre forventer at Vidar Sundstøl skal bidra med litteratur som i ambisjon og tilnærming til (spennings)romanen er på høyde med det han leverte i den helt utsøkte Minnesota-trilogien. Den som ble avsluttet med «Ravnene» for to år siden. Rettferdig eller ei, og uansett hvor underholdende den nye «Besettelsen» kan være, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at Vidar Sundstøl er en vesentlig bedre forfatter enn denne nye boka antyder.

Helten

Vidar Sundstøls helt er en norsk-britisk journalist, Clive Ohre. Clive har skapt seg en karriere ved å skrive til dels sensasjonelt om arkeologiske prosjekter for et godt og riktig gammeldags spesialmagasin. Hans egen far var arkeolog av internasjonalt format, men forsvant helt plutselig midt på åttitallet. Før forsvinningen rakk han å gi sin sønn Clive en gammel romersk mynt, en gutten måtte love å alltid ha på seg. Nå, i Alexandria og Napoli, er det mange som vil ha tak i den gamle mynten med keiser Neros ansikt. De går sågar over lik.

Aleksander den store

Stridens egentlige eple er imidlertid ikke Clives mynt. Det dreier seg om ingen ringere enn Aleksander den store og hans antatt storslåtte grav som i følge tradisjon og myter skal befinne seg under den gamle egyptiske metropolen. Clives redaktør aner journalistisk sensasjon, andre værer store penger og enda større samlerære. Mens noen faktisk også vil at historien skal få være i fred. Spennende blir det, her ligger byruinene i lag oppå hverandre, i et arkeologisk paradis. Trange tunneler og velbevarte hulrom er mer enn én gang eneste vei ut for vår livstruede venn Clive.

Gåteromanen

Jeg mener ikke å antyde at «gåteromanen» i tradisjonen etter Dan Brown er en letthåndtert sjanger. Mer avhengig av plot som holder, av brikker som passer i hverandre uten at noen blir til overs, er få andre litterære sjangere. Skal gåten være interessant nok til å fange de store leserskarene, krever den historisk format, innsikt og kunnskap hos forfatteren og evne til å dramatisere den inn i bokens løpende handling og premisser. Vidar Sundstøl har ingen problemer med noe av dette, tvert om. «Besettelsen» holder alt vann av dette slaget fra begynnelse til slutt. Problemet er imidlertid at gåteromanen som sjanger er så etablert – allerede nå, et ti-år etter «Da Vinci-koden» – at opplevelsen «vi har lest det før» ikke er tung å be. Sjangerkonvensjonene legger seg utover og dominerer teksten inn i rammer den heller skulle bryte med.

Sjarm

Alle disse problemene er dessverre også en del av Vidar Sundstøls bok. Når «Besettelsen» allikevel redder seg opp på tørt land som lesverdig thriller-prosjekt, så skyldes det bokas iboende sjarm og kjærlighet til sitt tema. Jeg fikk allerede tidlig i boka assosiasjoner til en gammel og kjær venn, den vesle journalisten Tintin og noen av hans flotteste eventyr blant gale og mindre gale professorer og samlere, besynderlige og hemmelighetsfulle gjenstander og eksotiske steder. Det er en ubetinget positiv assosiasjon, tilsiktet eller ei, et løft opp fra det som kunne blitt pretensiøst. Og; når interessen for og kunnskapene om så vel arkeologi som byene Aleksandria og Napoli lyser klart gjennom teksten og den upåklagelige thriller-dramatikken, er det meste i orden. Så lenge Vidar Sundstøl også husker at han har en litterær list som henger høyere opp i stativet.