Anmelder: Torgeir Larsen
Skammens historie er en katalogisering av overgrep, forfølgelse og intoleranse i den norske stats navn – ført i pennen av en menneskerettighetsjurist og en statsviter.
Bokas sterkeste del omhandler aktive norske overgrep mot jøder, andre minoriteter og anderledeshet generelt. Kastrering av homoseksuelle, programmene som skulle gjøre gode nordmenn av samer, romfolk og tatere, samt sterilisering av tatere helt fram til 1977 – er sterke beretninger i boka.
Forfatterne skriver også om overgrep i psykiatriens tjeneste, overvåking av norske statsborgere og det norske rettsvesenets justismord. En tredje kategori omfatter det forfatterne kaller interessebaserte overtramp – som eksport av tungtvann til Israels atomprogram og norsk bistand til CIAs kriger under den kalde krigen.
Boka avsluttes med et kapittel om den norske stats beredskapssvikt i forbindelse med angrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22 juli.
En sammenstilling
Skammens historie bygger i stor grad på tidligere publisert stoff. Det er en sammenfatning og dramatisering av mer eller mindre kjent norsk historie, men noe er nytt.
Forfatterne har for eksempel engasjert seg spesielt i en rystende historie om det de kaller «skammens massegrav» på Ris kirkegård i Oslo. Der ligger 50 mennesker begravet – flere av dem med Romani bakgrunn og ofre for tvangssterilisering og lobotomering utført ved Gaustad sykehus.
Graven er umerket, og ble ifølge forfatterne benyttet helt fram til 1989. I tillegg bringer boken detaljer som for mange lesere vil være nye. For eksempel historien om den norske statsministeren Otto Halvorsen, som personlig engasjerte seg for å avvise jødiske flyktninger ved Norges grenser på 1920-tallet.
Manglende tråd
Historien om den norske stats overgrep siden 1814 er et ambisiøst prosjekt, i overkant ambisiøst. Her finnes nære og drivende gode enkeltberetninger. Men boka gir ikke svar utover sine enkeltdeler – hvorfor og hvordan kunne alt dette skje, og hva sier denne mørke historien om den norske stat og oss selv som nordmenn i dag? Dit tar aldri beretningen oss.
Ett av bokas problemer er at sprangene fra tvangskastrering av homoseksuelle - via tungtvannseksport – til beredskapssvikten 22 juli er så store, at det blir vanskelig å trekke meningsfulle tråder og sammenhenger.
Et annet problem er at enkelthistoriene i for liten grad settes inn i en idéhistorisk og internasjonal sammenheng. Beretningene mangler av og til kompass – hva er spesielt norsk, og når er norske grusomheter del av internasjonale strømninger?
Der forfatterne lykkes i å setter sin historie i en slik bredere sammenheng får framstillingen større tyngde, som i beskrivelsen av den norske psykiatriens bruk av elktrosjokkbehandling. Denne voldsomme behandlingen ble benyttet mer i Norge enn andre steder, og den var så inhuman at de tyske okupasjonmyndighetene stoppet praksisen. Men ikke før tyskerne var ute av landet våren 1945 startet norske sykehus igjen med elektrosjokk.
En tapt mulighet
I bokas avslutningskapittel har forfatterne Aas og Vestgården et unikt utgangspunkt til å gå inn i «det verste ideologiske massedrapet siden fangeskipet «Donau» seilte ut Oslofjorden med 533 norske jøder» – slik historikeren Tor Boman Larsen beskriver angrepet den 22. juli 2011.
Bomann Larsen har kritsert grunnlovsjubileet – selve utgangspunktet for Skammens historie – for ikke å markere det mest omfattende angrepet på norsk statsstyre siden 1940. Men i Skammens historie trekkes det ingen tråder til bokas egne sterke historier om overgrep mot minoriteter og annerledeshet i norsk historie. Det stilles ingen spørsmål ved om det er noe i denne mørke historien som kan kaste lys over hvor den norske gjerningsmannen 22. juli kom fra – i norsk mentalhistorisk sammenheng. I stedet begrenses kapittelet om 22. juli til det vi har hørt før – beredskapssvikkten, Grubbegata og beredskapstroppens komunikasjonsproblemer.
Dette er bokas støste tapte mulighet.
- Les intervju: