Rekk opp hånden den som har hørt om forfatteren Ari Gautier!
Han bor i Oslo, skriver på fransk, er født på Madagaskar og oppvokst i India. Bøkene hans er utgitt på flere språk, nå sist er han aktuell med romanen «Thinnai», som kom på fransk i 2018 og som er oversatt til norsk av Synneve Sundby.
Dette er en fabelaktig fin fortelling!
Eller fortellinger, for å være presis.
Et overflødighetshorn
De eventyrligste historier vikles ut på thinnaien. Thinnaien er den overbygde verandaen utenfor huset til jeg-fortelleren.
Han er selv bare en tilhører til det hele, en guttunge som betrakter følelsesutbruddene, kranglene og latteren som brer seg i den lille hjembyen hans, Kurusukuppam i India.
Fortellingene strekker seg over flere kontinenter og over flere århundrer, fra de første portugisiske og danske kolonistene kom til sørøstkysten av India. De knapt 200 sidene føles fullstappet og vekker assosiasjoner til mer taletrengte forfattere som Salman Rushdie eller Nagib Mafouz.
Den som er opptatt av hode og hale eller fortellingens fiskelignende skjelett, får ikke nødvendigvis forventningene oppfylt.
Den som derimot svømmer med ordstrømmen, vil få overraskelser i rikt monn.
Krever en påskrudd leser
En mann kommer tilbake til landsbyen sin i Puducherry etter flere år i Frankrike. Det gamle huset som en gang brisket seg i nabolaget, ser nå stakkarslig og smått ut.
Gjøgleren Tre-Baller-Seks-Fjes er derimot like storkjeftet som før. Han minner jeg-fortelleren på den dagen da Gilbert Tata kom til thinnaien.
Og det er denne hjemløse, gamle drukkenbolten – Gilbert Tata – som gir seg til å fortelle historier av den riktig dramatiske sorten: slike som handler om rikdom, reiser, ulykker og forbannelser.
Det åpner ikke helt enkelt for en norsk leser.
Mange ord er slett ikke oversatt fra tamil, men legges ut i kursiv.
Også her kan man velge å stoppe opp, forurettet over å bli holdt utenfor, eller ta utfordringene på strak arm og håpe at konteksten – og kanskje den løpende fortellingen – vil gi en pekepinn.
Det språklige mangfoldet speiler virkeligheten gutten vokser opp i. Her snakkes fransk, tamil og kreolsk om hverandre.
Blikk inn i en ukjent verden
Jeg kan ikke huske å ha lest en bok fra det fransktalende India før. Det er sjelden vare.
Skildringene av hvordan ulike kulturer og ikke minst religioner har spilt opp mot hverandre og latt innbyggerne leve i en slags samforstand, side om side, er fascinerende.
Her kan to brødre ha ulikt statsborgerskap; den ene har vært i krigen for Frankrike, er katolikk og fransk, den andre er inder, støttespiller til tekstilarbeidernes fagforening og frihetskjemper på sin hals.
Ari Gautier skriver om store og små i arbeiderstrøket i Kurusukuppam. Det blir tragisk og komisk om hverandre, som anekdoten om presten som for å hjelpe den altfor kreative landsby-tomsingen lar ham være vakt på barnehjemmet – hvorpå en foruroligende mengde av de eldste jentene blir gravide.
Gautier viser selvfølgelig også at kolonialiseringen hadde sin pris. Mennesker på hvileløs vandring på jakt etter røtter befolker boken. På den andre siden: Fransk styre åpnet muligheten til frihet fra et kvelende kastesystem.
Gir liv til en brokete forsamling
Her er mannen som er så glad i å skrive at han skriver klagebrev til myndighetene for alle landsbyboerne og åpner stedets første kommunistiske partikontor.
Her er vestlige yoga-turister, skitne hippier som saktens kan friste den lokale ungdommen med sin frisinnede narkotikabruk, men som for øvrig vekker mest latter med sin virkelighetsfjerne higen etter hinduistisk åndelighet.
Med en novelleforfatters effektivitet observerer Ari Gautier enkeltmennesker hvis skjebne er lagt av tidsånden. Det er imponerende gjort.
Som leser får jeg lyst til å starte forfra og få med meg de mange subtile karakteristikkene en gang til.
Det er et kvalitetstegn.
Ari Gautier skriver frem en historie og en gruppe mennesker som nærmest er usynlige i verdenslitteraturen. Med sitt åpenbare fortellertalent vekker han en helt ukjent verden til live. Ikke nok med det, han inspirerer leseren til å orientere seg og skaffe mer kunnskap.
Hei!
Hei! Jeg anmelder bøker både for barn og voksne i NRK. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anmeldelser av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.
